I kjølvannet av streiken kan lærerprofesjonen befinne seg i en enda større krise enn før konflikten startet

I tillegg til lønns-, rekrutterings- og frafallsproblematikk har det i løpet av streiken vokst fram et elevfokus som har bidratt til å undergrave støtten og solidariteten til de streikende lærerne.

Som om ikke det var nok, har den tvungne lønnsnemden reist spørsmål om lærernes reelle streikerett i framtidige arbeidskonflikter i trepartssamarbeidet. For å løse disse kritiske utfordringene er det på tide at vi tar et steg tilbake og ser på hva som kjennetegner en politisk myndig profesjon, og deretter arbeider målrettet for at lærerne kan bli det.

Klassiske profesjoner som leger, prester og jurister, og i nyere tid også psykologer, kjennetegnes av lengre universitetsutdannelser på bakgrunn av et felles kunnskapsgrunnlag. Disse har også vært preget av en profesjonell autonomi over egen utdanning og praksis, som innebærer en reell medvirkning i de politiske styringsprosessene som er førende for selve yrkesutøvelsen. I tillegg kjennetegnes disse profesjonene av en eksklusivitet, som innebærer at kvalifisering gjennom embetseksamen eller mastergrad virker bestemmende for hvem som faktisk kan utøve yrket i praksis.

Læreryrket har derimot historisk sett vært ansett som en såkalt semiprofesjon, med et kortere og langt mindre teoretisk utdanningsløp enn de øvrige profesjonene. Etter at masterkravet ble innført i grunnskolelærerutdanning, speiler denne utdanningen nå på mange måter de klassiske profesjonenes utdanningsløp.

Les også: KS bygger ned den offentlige skolen

Samtidig vitner tilbakevendende streikeparoler om en lærerprofesjon som fortsatt ligger et godt stykke unna den statusen og posisjonen de nevnte profesjonene nyter. Til forskjell fra leger, prester, jurister og psykologer, har lærernes yrkesstatus dalt siden 1970-tallet. Fra den tid og fram til i dag har både skole og lærerutdanning i stor grad vært preget av økt politisk styring på både makro- og detaljnivå, som former rammene for lærernes yrkesutøvelse i praksis.

Et konkret eksempel er forflytningen av forhandlingsansvaret for lærernes lønns- og arbeidsvilkår fra stat til Kommunenes Sentralforbund (KS) i 2004. Endringen innebar at mesteparten av den ordinære driften av læreryrket ble forflyttet til kommunene, mens staten fortsatte sin politiske styring av rammene rundt skolen og lærerne.

Som følge av dette framstår det i dag som om læreryrket reelt sett er underlagt to arbeidsgivere. En kommunal som regulerer lønn og ordinær drift, og en statlig som styrer lærernes utdanning og overordnede arbeidsoppgaver. Dette er uheldig fordi prinsipielle spørsmål om godtgjørelse og yrkets faglige premisser ikke bør løses fra hverandre. Særlig siden de faglige spørsmålene knyttet til lærerprofesjonen i større grad utsettes for politisering og endring ovenfra enn andre profesjoner.

Skal lærerne oppleve en reell myndiggjøring som forhandlingspart i et lønnsoppgjør, må dette tosidige og tvetydige arbeidsgiverforholdet opphøre.

Autonomi i form av innflytelse over profesjonens utdanning og arbeidsoppgaver, i tillegg til en eksklusiv rett til å utøve yrket i praksis, må være viktige bestanddeler i den lønnskampen som lærerne fører framover. Det er på tide at lærerne løfter fokuset til en større profesjonskamp og med det tar til orde for å føre arbeidsgiveransvaret for lærerne fra KS og tilbake til staten.

Først da kan lønnskampen sees i sammenheng med andre politiske spørsmål om profesjonens framtid. Når lærerne igjen får én arbeidsgiver å forholde seg til, kan vi få en aktør som klarer å se lærernes utfordringer i en større sammenheng. Da vil det være mulig for lærerne å føre en reell profesjonskamp.