Kommer det egentlig til å skje noe med eksamen?

Jeg levde i den villfarelse at eksamen som kanskje den viktigste delen av Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem ville bli sett på i forbindelse med det arbeidet som nå gjennomføres av kvalitetsutvalget Så fikk jeg tilfeldigvis høre at det er det visst ikke. Google er til lite hjelp, i et oppslag fra nrk.no finner jeg: (…) statsråden seier ho er open for å endre måten eksamen blir gjennomført på. – Eg er oppteken av at vi skal gjere eksamen betre, og at den alltid skal vere relevant for norske elevar. Difor vil eg at vi får testa ut nye former for eksamen. Det arbeidet er vi i gang med.»

I gang med hvor, av hvem? Hvis det er unntatt arbeidet til kvalitetsutvalget, er det da en annen gruppe som arbeider med eksamen? Den eneste gruppen jeg kjenner til, er en referansegruppe for fagfornyingen, som har eksistert noen år. Det er jo ikke er agerende arbeidsgruppe, men en reagerende referansegruppe, på andre sitt arbeid. Skal eksamen bare gjemmes under teppet fordi det er for vanskelig å utfordre gjeldende strukturer og kulturer, og har en gruppe i Udir fått et hemmelig oppdrag som plutselig blir trykt ut i offentligheten?

Fra før har det skjedd en god del som kunne ha utfordret eksamen, men som ingen snakker om lenger. Et ekspertutvalg ledet av Sigrid Blömeke fra Centre Of Educational Measurement leverte i januar 2020 en rapport som gikk et stykke inn i materien: «Vurderinger og anbefalinger om fremtidens eksamen.»

Denne ekspertgruppen hadde et begrenset mandat, de skulle se på alternativer til dagens eksamen, men uten at grunnprinsippet om individuell dagseksamen fravikes. Det er jo selve arbeidssituasjonen under eksamen som er mest definerende, derfor er det lett å litt frekt lese mandatet som «Hva vil dere endre uten å endre?».

Heldigvis gikk utvalget langt i å diskutere følgene av større strukturelle endringer, om det var åpning for det, et eksempel er: Eksamen som sluttvurdering – standpunkt droppes. Standpunkt som sluttvurdering – eksamen droppes. Andre vurderingsuttrykk – karakterer droppes.

Interessante refleksjoner

Dette ga interessante og grundige refleksjoner om mulige styrker og svakheter ved ganske radikale grep. Utvalget sier, som sant er, at vurderingssystemet er avhengig av tillit i befolkningen, og helt uten eksamen vil kanskje tvilen bre seg, og i verste fall vil vi få karakterinflasjon som vi har sett i Sverige. Det er altså gode argumenter for å holde på en slags eksamen, som objektiverer kvalitets- og sensurforståelse på tvers av skoler.

Rapporten viser til noen prinsipper i fagfornyelsen som de tenker er logisk å legge til grunn for endringer av eksamen: aktiv medvirkende elever, mulighet for å vurdere prosess og utvikling og refleksjon over egen læring. Dette er prinsipper som det er begrenset rom for i den gamle eksamensformen med fem timer svetting i relativ isolasjon.

Rapporten lister opp noen eksamensformer og faktorer som i større grad vil være en naturlig realisering av disse grunnprinsippene: tverrfaglig eksamen, langtidsoppgave som del av sluttvurderingen, mappe til eksamen og styrket digitalisering. (Kapittel 13) Det er også ideer om å se på lengden av opplæringsløpet og om det er formålstjenlig å dele det opp i flere komponenter, med summative og poenggivende vurderinger.

I alle fall: Det som skjedde etter at dette utvalgsarbeidet ble lagt i en skuff og glemt, er at det ble gjennomført et arbeid i norsk, engelsk og matematikk som skulle forbedre eksamen, og der var det de to faktorene reliabilitet og digitalisering som skulle styrkes. Det ble mye bråk om foreslåtte endringer, slik at i stedet for radikale endringer, ble bare helt små justeringer gjennomført. I det store og det hele blir eksamen til våren ganske like som den har vært de siste årene.

Skjer det noe med eksamen?

Det store poenget er at vi har et arbeid om eksamen som vi knapt nok har diskutert, for så å ende opp med noen få kosmetiske endringer av den eksisterende eksamensformen. Vil det si at det ikke kommer til å skje noe mer med eksamen? I så fall har vi gjennomført en halv fagfornying, gitt sluttvurderingens massive innvirkning på opplæringsløpet. Professor Tony Burner minner oss i et innlegg til kvalitetsutvalget om noen ideelle fordringer ved vurdering som nyeste læreplan fremhever:

• vurdering skal skje over tid
• kompetanse skal måles i samarbeid med andre
• kompetanse skal vises gjennom bruk av ulike kilder

Dette er viktige prinsipper som burde gjenspeiles både i summative og formative vurderingspraksiser. Gode prosesser er ikke gjort på en dag, gode prosesser fordrer et fellesskap, og gode prosesser fordrer bruk av flere kilder enn bare det du kan memorere der og da. De er dessverre vanskelig kompatible med en dagseksamen.

Personlig har jeg blikket mest på norskfaget, og når jeg ser tilbake på de endringene faget har gjennomgått på vurderingsfronten er det helt snodig at eksamen skal være fredet på ubestemt tid. Vi er et skriftliggjort samfunn som stiller store krav til både lese- og skriveferdigheter. Å styrke eksamen (skikkelig) handler om å styrke elevenes arbeid med skriving, og eksamen som den er i dag, har ikke takhøyde for de ulike skriver-kategoriene som finnes.

De aller fleste bruker tid på å arbeide frem et solid produkt, og at vi da insisterer på å måle skrivekompetanse i en tidspresset situasjon der det ikke er plass til å prøve og feile, gjør at det stort sett er de med høyest karakter som kan skåre jevnest. Statsforvalterne påpeker i kommentar til kvalitetsutvalget at «Utdanningsdirektoratet la for noen år siden ned skriveprøvene som var en god støtte for å overvåke elevenes skriveprogresjon. Dette gjør at mange lærere mangler støtte og språk for å gjennomføre og vurdere eget arbeid med denne ferdigheten.»

Les også: Norge og Danmark er de eneste nordiske landene som har eksamen

Skriveprøver hadde kanskje vært enda mer eksamensforberedende og nyttig enn de leseprøvene som elevene tar i form av nasjonale prøver. Det hadde også styrket lærerkollektivet sin felles oppfatning av hva som ligger til grunn for en kompetanse eller karakter.

Mange ting kunne vært gjort, i samarbeid mellom politikere, forskning og lærerne selv. Der er jeg enig med John Martin Høinæs fra Balestrand, som hadde gode innvendinger mot et tidligere innlegg jeg hadde om eksamen: Eg vil helse ein ny eksamen i norskfaget velkommen når profesjonen får delta aktivt i prosessen, når arbeidet ikkje er tufta på forsking på halvgjort arbeid (les: rundetidene i sensorarbeidet) og når forslaget heng saman med læreplanen.

Eksamen står akkurat nå i et vakuum. Er det et vakuum vi skal fortsette å leve med, kunnskapsminister? Skjer det ting nå med eksamen uten at vi lærere er involvert, vet vi hvordan det vil gå, dessverre, og hvis det ikke skjer noe, er det som livsforlengende tiltak for døende dinosaur å regne.