Da barnehagelærerne begynte å skrive ned når de snakket med barn og hvilke barn de snakket med i barnehagen, ble de bevisste på hvor ofte og hvordan de snakker med barn, hvilke barn de snakker med, i hvilke situasjoner dialogen skjer, og kvaliteten på samtalene
Illustrasjonsfoto: Adobe stock
Da koronapandemien stoppet utviklingsarbeidet i barnehagen, fant de en ny måte å gjøre det på
Innspill: En liten loggbok ble løsningen.
Vi måtte finne nye måter å jobbe med kompetanseheving og utviklingsarbeid på i barnehagen under koronatiden. Vi hadde ikke lenger tid til å samarbeide i møter, eller bruke plantid til å lage problemstillinger og store opplegg. Vi måtte tenke nytt. Løsningen ble en slags «død mus-pedagogikk»: Vi ser hva som dukker opp underveis.
Les også: Forskning viser at mindre barnegrupper og tettere bemanning under koronatiden gjorde at barna ble sett mer enn før. Men ikke alle barna hadde det like bra. Sykefraværet i barnehagene har også økt i koronatiden, og det er mange vikarer. Styrerne er bekymret for barna, viser undersøkelse fra Utdanningsforbundet.
Loggførte dialoger
Da koronaen kom, var vi allerede inne i arbeidet med regional kompetanseheving, så det var naturlig å se til det når vi valgte hva vi skulle se nærmere på. Vi tok utgangspunkt i kvantitativ kartlegging og valgte å loggføre dialoger mellom voksne og barn. Vi definerte kort hva som er en dialog, forklarte kortfattet hvordan loggføringen skulle foregå, utstyrte alle ansatte med hver sin lille loggbok – og satte i gang.
Vi hadde ingen problemformuleringer eller spesifikke mål på forhånd, annet enn at vi skulle skaffe oss mer kunnskap. Vi tenkte at vi ser hva som dukker opp når vi kartlegger. En veldig fin ting med å kartlegge på denne måten, er at vi får kontroll på om det vi tror vi gjør, stemmer med det vi faktisk gjør.
Les også: Styrer Vibeke ble en mer tydelig og autoritær leder under koronakrisen.
Bedre samtaler med barna
Resultatene etter to uker med loggbøkene var spennende problemstillinger og nye spørsmål vi ville undersøke videre. Vi erfarte at vi fikk en umiddelbar effekt, og kvaliteten på dialogen mellom voksen og barn ble hevet. Årsaken var at kartleggingen i seg selv gjorde at alle ble mye mer bevisste på hvor ofte og hvordan de snakker med barn, hvilke barn de snakker med, i hvilke situasjoner dialogen skjer, og kvaliteten på samtalene. Vi erfarte også at dette er en arbeidsmåte som engasjerer alle og gir mye refleksjon og dermed økt kvalitet i praksis. Det var lett å drive utviklingsarbeid fordi alle var direkte involvert, og dermed fikk et eierskap til prosjektet og en indre motivasjon til å utvikle seg og forbedre egen praksis.
Les også: Marius lot barna være med på å planlegge hva de skulle gjøre, da plantiden forsvant under koronatiden.
Krever ikke forarbeid
Også etter koronatiden kommer vi til å fortsette å tenke «død mus-pedagogikk» i utviklingsarbeidet. Det å se hva man finner på veien som vekker nysgjerrighet og interesse, og så følge opp med undrende tilnærming og grundigere undersøkelser er en metode som har vist seg å være like engasjerende for voksne som for barn. Det er også en metode som er lett å komme i gang med, uten mye forarbeid og som gir raske resultater. Denne metoden kommer selvsagt også til å bli kombinert med mer tradisjonelt utviklingsarbeid med planer og problemstillinger, evaluering og dokumentasjon. For områder som ikke kan telles, veies og måles, krever en annen tilnærming. Men områder som egner seg for kvantitativ kartlegging, kan med fordel jobbes med på denne måten. Det ser vi gir gode resultater samtidig som det krever lite tidsbruk.
