Ole (5) havner ofte i konflikter i barnehagen, men ikke når assistenten Per er der

Du, Per, jeg liker jo egentlig ikke sånn suppe jeg, men når jeg skal spise den sammen med deg så tror jeg den vil smake godt, sier Ole (5) til assistenten Per.

Jeg kjenner Ole, og vet litt om hvilken reguleringsstøtte han trenger i hverdagen. Det som blir sagt sier meg at Ole har en relasjon der han føler seg likt på ekte, og at han opplever å få god støtte av Per. Han er der og hjelper til, fysisk og psykisk.

Ikke alle møter barna like godt

«Han høres ut som et monster», sa vi til hverandre etter at fagpersoner beskrev gutten som skulle starte i barnehagen. Vi erfarte noe annet.

Det er onsdag. Flere faste ansatte er erstattet med vikarer, og det merkes på atmosfæren i barnegruppene. Ikke alle møter barna på en like god måte. Jeg vet at noen i personalet og noen barn har opplevd en strevsom uke. Ole kommer da oftere i konflikter og situasjoner hvor han blir trigget. På vei ut fra avdelingen hans stopper jeg i garderoben. Der står Ole (5) og kler på seg. Assistenten Per sitter på gulvet og utstråler ro og tilstedeværelse, samtidig som han hjelper noen andre barn med påkledning er han nær Ole. De snakker om at de må kutte grønnsaker. Dagen etter skal de på tur, og da skal de lage grønnsaksuppe på bålet. Det er da jeg hører Ole si: «Du Per, jeg liker jo egentlig ikke sånn suppe jeg, men når jeg skal spise den sammen med deg, så tror jeg den vil smake godt!»

Hjelp til å regulere følelser

Ole opplever mange situasjoner i løpet av uka hvor han får reguleringsstøtte fra Per. I løpet av de siste årene har personalet i barnehagen vår vært med på et systematisk arbeid med å utvikle sin profesjonelle relasjonskompetanse. Vi vet at det krever mange erfaringer med reguleringsstøtte for å utvikle selvregulering. For noen barn kreves det flere gjentagelser enn for andre. Vi vet at hjernen er plastisk, og at vi aldri skal gi opp barn. I vår barnehage jobber vi kontinuerlig med å reflektere over hvordan vårt menneskesyn kommer til uttrykk i praksis. Det er i de små møtene og øyeblikkene vi ser det.

«Kan du høre at jeg blunker?» Pedagogens svar førte til at barnet gjorde noe hun aldri hadde gjort før

Man må først være regulert selv, om man skal kunne være en reguleringsstøtte for andre.

Kunnskap om hjernen

Som en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet til STYD kommunikasjon, om psykisk helsefremmende barnehager, har vi blant annet fått mer kunnskap om hjernen. Det har hjulpet oss i enda større grad å forstå hvordan hjernen fungerer. Vi skal være den vi ønsker å være i møte med barn, også når vi selv blir trigget, da må vi vite hva vi blir trigget av. Den amerikanske nevrobiologen Dr. Bruce Perry sier at må vi være regulert selv om vi skal mestre å være en god reguleringsstøtte. Han har forsket på barns psykiske helse og er tilknyttet «The Child Trauma Academy». Når Per er sammen med Ole (5), holder han seg selv rolig og sensitiv i relasjonen. Han har troen på at Ole gjør så godt han kan om han får muligheten. Per har et ønske om å støtte Ole til en god emosjonell og sosial utvikling. Dette har Ole opplevd mange ganger, og jeg tror han føler seg trygg. Så god er relasjonen at til og med en suppe han ikke liker, vil smake godt når de kan være sammen.