Helga og Anniken drømmer om å jobbe med dyr, barn og ungdom

Sola skinner over Karl Johan og bort på Stortinget. Noen solstråler trenger inn gjennom kontorvinduene til Helga Pedersen denne høstmorgenen, lager et gyllent skjær i rommet.

Den tidligere nestlederen for Arbeiderpartiet (2007–2015), og fiskeri- og kystminister mellom 2005 og 2009, nipper avslappet til et pappkrus med kaffe. Det virker som den rolige pulsen etter to måneders sommerferie på hjemgården i Tana fortsatt sitter i kroppen. Foreløpig er det også rolig på Stortinget før det braker løs med åpningen av storting nummer 161 i begynnelsen av oktober.

– Jeg skal ta over sauegården i hjembygda Tana, pappa er 75 år og kan ikke drive den lenger.

– Jeg stiller ikke til valg til høsten, men kommer til å gå ut av Stortinget etter 14 år som heltidspolitiker. Og da må jeg finne en jobb, sier Pedersen. Hun smiler lurt, tar en kunstpause, og fortsetter.

– Jeg skal ta over sauegården i hjembygda Tana, pappa er 75 år og kan ikke drive den lenger.

Pedersen har også formelt takket ja til å bli nominert som sametingsrepresentant, så helt slutt på politikk blir det muligens ikke.

Uansett hvor mye politikk det blir, gleder hun seg til å flytte nordover med mann og tø døtre. Mye lenger nord enn den lille hjembygda Vestertana i Tana kommune, kommer en heller ikke, det er ikke mange milene til Nordkapp.

– Vi er under 15 personer som bor i bygda, men for oss er det verdens sentrum, spøker hun.

– Hva drømte du om å jobbe med da du var barn?

– Egentlig har jeg bestandig hatt lyst til å drive gård. Da jeg var lita fikk jeg mye ansvar med å stelle sauene i fjøset.

– Jeg romantiserer ikke bondeyrket, men det gir livskvalitet og mening i hverdagen å ta imot små lam og se de vokser opp. Sau det er koselige dyr det, sier Pedersen og ler. Latteren sitter løst på den framtidige bonden.

– En av de tingene jeg liker som bonde er det fysiske arbeidet, å kunne bruke kroppen. Jeg savner det i hverdagen, her er jo trimmen å gå bort til printeren.

– Føler du at du kan nok til å drive en gård?

– Det er mye jeg ikke kan, for eksempel med traktor og maskiner. Derfor kommer jeg til å ta en etterutdanning for bønder som Tana videregående tilbyr for voksne. Det virker interessant.

Pedersen har fått litt nok av livet og kjaset og maset i hovedstaden.

– En av de tingene jeg liker som bonde er det fysiske arbeidet, å kunne bruke kroppen. Jeg savner det i hverdagen, her er jo trimmen å gå bort til printeren.

– Lærer, det er alltid det jeg har villet bli, jeg ville jobbe med folk da jeg var lita, sier hun, mens hun drikker opp kaffen og tygger ferdig maten i lunsjpausen.

En ukes tid etterpå møter vi en annen tidligere minister og Arbeiderpartipolitiker, Anniken Huitfeldt. Hun er leder for utenriks- og forsvarskomiteen og har akkurat kommet tilbake fra en komitéreise til Latin-Amerika. Huitfeldt får klemt inn et møte i lunsjpausen på Folkets Hus på Youngstorget, like før landsstyremøtet til Ap begynner.

– Lærer, det er alltid det jeg har villet bli, jeg ville jobbe med folk da jeg var lita, sier hun, mens hun drikker opp kaffen og tygger ferdig maten i lunsjpausen.

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med barn, eller helst ungdom. Det at min mor var lærer har nok påvirket meg.

– Dersom jeg skulle valgt et yrkesfag, så måttet det blitt barn- og ungdomsarbeider. Som ungdomsarbeider har én en unik mulighet til å gjøre forskjell i andres liv, spesielt for dem som ikke har det så enkelt.

Huitfeldt forteller at da hun var barn så likte hun å være den som organiserte og ordnet opp for de andre barna i nabolaget, som på 17. mai, Sankt Hans, og på lillesøsterens bursdag

– Jeg er en typisk storesøster, sier hun og ler. Det glimter energisk i de klare blå øynene.

Huitfeldt har hatt flere ministerposter, både barne- og likestillingsminister (2008-2009), kulturminister (2009–2012) og arbeidsminister (2012-2013). Hun er utdannet historiker og har også jobbet som forsker. Å være politiker beskriver hun litt som å ha hobbyen til jobb.

– Dersom jeg skulle valgt et yrkesfag, så måttet det blitt barn- og ungdomsarbeider. Som ungdomsarbeider har én en unik mulighet til å gjøre forskjell i andres liv, spesielt for dem som ikke har det så enkelt, sier Huitfeldt ettertenksomt, og slakker for en gangs skyld ned på farten i snakkingen. Kanskje fantaserer hun seg inn i rollen som ungdomsarbeider, og ser for seg hvordan det kunne vært i hodet sitt.

Som politiker føler hun også at hun får brukt litt av lærerkallet. Hun liker for eksempel å ta imot ungdomsklasser på Stortinget, og reise rundt på skolebesøk der hun blant annet snakker med ungdom om yrkesvalg.

– Yrkesfagtilbudet på min videregående skole var ikke spesielt bra. Mange fikk ikke tilbud om utdanning andre året, og de fleste sluttet før de fullførte.

– Det å være lærer er litt som å være politiker. En står på et vis på scenen, skal formidle et budskap. De som har god formidlingsevne er de som når gjennom, både som lærere og politikere. Dette gjelder også barn- og ungdomsarbeidere.

– Hvordan var det da du gikk på videregående. Husker du om det var populært med yrkesfag?

– Yrkesfagtilbudet på min videregående skole var ikke spesielt bra. Mange fikk ikke tilbud om utdanning andre året, og de fleste sluttet før de fullførte. Muligens hadde det med at det var mange jobbmuligheter på Gardermoen for ufaglært arbeidskraft på den tida, da ble det mer fristende å ikke fullføre utdanningen.

Vi drar tilbake til Stortinget igjen, der Pedersen fortsetter å snakke om utdanning og yrkesvalg.

– Du har høyere utdanning, har både tatt historie og russisk. Hva er grunnen til det valget?

– Ja, hva var grunnen, det var vel interesse for språk og historie. Da jeg begynte på universitetet så var det et år etter at Berlin-muren hadde falt, det åpnet seg mot Russland. Jeg tenkte det var viktig å ha flere bein å stå på enn gården.

Begge foreldrene hadde jobber utenom gården, moren var sykepleier og faren gravemaskinarbeider. Pedersen er vant til at for å få det til å gå rundt som sauebonde må en jobbe veldig mye. Timelønnen til en sauebonde kan ikke akkurat sammenlignet med andre yrker forteller hun, men likevel er det verdt det.

– En måtte pugge og reprodusere. Karakterene ble lest opp høyt, de flinke ble hyllet, de dårlige kjeftet på.

Pedersen gikk på videregående skole i Frankrike. Hun måtte uansett flytte hjemmefra, tenkte at da kunne hun likeså godt reise litt lenger, få med seg språk, kultur og opplevelser.

– Hvordan var det å gå på videregående skole i Frankrike?

– De hadde et tøft og diktatbasert skolesystem. En måtte pugge og reprodusere. Karakterene ble lest opp høyt, de flinke ble hyllet, de dårlige kjeftet på. Det var ikke rom for kritisk tenkning og refleksjon slik som i den norske skole. Men når en klarte å følge med i svingene så var det et høyt nivå.

Mellom 2005 og 2009 var Helga Pedersen fiskeriminister, og regjeringens yngste medlem. Hun har samisk kulturbakgrunn og var den første samisktalende nestlederen på Stortinget.

– Savnet du noen bestemt form for kunnskap som fiskeriminister?

– Jeg følte meg egentlig kvalifisert for jobben. Det viktigste er å kjenne til kysten og interessemotsetningene, vite hva som er situasjonen for dem som bor og jobber der. Så må en uansett hva en får ansvar for som politiker sette seg inn i mye nytt, det er ingen som kan alt fra starten. Vår jobb er å avveie motstridende interesser, stake ut kurs og sette mål.

Noen hundre meter unna på Folkets Hus gjør Huitfeldt det hun kan for få sagt så mye som mulig om yrkes- og utdanningsvalg på den korte tiden vi har.

– Er det noen praktisk kunnskap du har savnet som stortingspolitiker?

– Som politiker og statsråd, egentlig ikke. Men jeg skulle så gjerne kunnet konditorfaget, det å lage fantastiske kaker. Og så skulle jeg så gjerne kunnet sy egne klær. Kanskje åpner det seg muligheter for det senere.

– Vel, som mor har jeg jo mange meninger, men barna må ta valg selv. Det er vanskelig å «step off» når er mamma, men det må en. Min generasjons foreldre blir fort for styrende, og det er en fare ved det.

– Hvor mye tror du omgivelsene påvirker yrkesvalg?

– De sier at for jenter er mor det viktigste forbildet. I mitt tilfelle var det i alle fall slik, siden mor var lærer, sier Huitfeldt.

Selv forsøker hun å ikke blande seg for mye inn i barnas utdanningsvalg.

– Vel, som mor har jeg jo mange meninger, men barna må ta valg selv. Det er vanskelig å «step off» når er mamma, men det må en. Min generasjons foreldre blir fort for styrende, og det er en fare ved det.

– Hun var fra et fattig samfunn der det ikke fantes muligheter. Hun opplevde krigen, og har sett den utviklingen landet vårt har hatt. Hun var tydelig med å plassere æren for at vi har det så bra i Norge, det var Gerhardsen det.

Pedersens valg er også blitt påvirket av foreldrene. De satt i kommunestyret, moren for Kristelig Folkeparti, faren for Arbeiderpartiet. Det var mange diskusjoner og politikkprat i hjemmet. Bestemoren beskriver hun som ei AP-dame på sin hals.

– Hun var fra et fattig samfunn der det ikke fantes muligheter. Hun opplevde krigen, og har sett den utviklingen landet vårt har hatt. Hun var tydelig med å plassere æren for at vi har det så bra i Norge, det var Gerhardsen det, sier Pedersen.

Huitfeldt mener det også ligger en fare i det «å følge drømmen».

– Det er viktig å følge drømmen sin når en velger utdanning, men det er minst like viktig å sjekke ut jobbmulighetene. For noen år siden ville alle gå på medielinja på videregående skole, men slik som det er i dag med store nedskjæringer i aviser som Aftenposten, så er det ikke der jobbmulighetene er, sier Huitfeldt

Ifølge NHOs kompetansebarometer er det fagarbeidere og de som har utdanning fra fagskole, og ikke folk med universitetsutdanning som trengs framover. Huitfeldt og Pedersen er svært klare over situasjonen.

– Men jeg tror mange ikke velger yrkesfag fordi de er så unge når de tar valget. De vet enda ikke hva de vil, og derfor velger mange studieforberedende fordi det er mer åpent. En må ta et stort og viktig valg før en egentlig er moden for det.

– Det at for få velger yrkesutdanning er et globalt problem. Jeg kommer akkurat fra Chile der de snakket om det samme. Ofte får en bedre og lønn og arbeidsmuligheter på yrkesfag, så det er jo interessant at det likevel ikke er så populært.

– Men jeg tror mange ikke velger yrkesfag fordi de er så unge når de tar valget. De vet enda ikke hva de vil, og derfor velger mange studieforberedende fordi det er mer åpent. En må ta et stort og viktig valg før en egentlig er moden for det, sier Huitfeldt.

Pedersen har selv opplevd problemet med mangel på fagarbeidere.

– Flere ganger mens jeg har sittet her på Stortinget og hatt bruk for arbeidskraft på gården, har jeg hatt problemer med å finne folk som kan gårdsdrift. Mangel på faglært arbeidskraft er et hinder for vekst og lønnsomhet i mange bedrifter.

Stat og kommune bør komme sterkere på banen for å skape lærlingplasser, synes hun. Hun mener også det er et sprik mellom teori og praksis, teorien på yrkesfagene bør være mer praksisrettet.

– Det en lærer på skolebenken og det som møter en i arbeidslivet bør henge bedre sammen.

Huitfeldt tror det må jobbes mer systematisk i ungdomsskolen med å orientere om yrkesvalg.

– Men det handler også om å jobbe med foreldrene, siden en vet at de har så stor innflytelse på utdanningsvalgene.

Lov å drømme om å bli sølvsmed eller snekker

Magnus Grønneberg: Utdannet på livets skole