Jentekonflikter meldes av skolen. Mens guttenes mødre tar kontakt med mobbeombudet
Når mobbeombud i Rogaland, Gunhild Solem, får henvendelser fra videregående skoler, er det to typer saker som går igjen.
Ei jente kjenner seg utenfor i klassen, men skolen klarer ikke å få tak i problemet og vet ikke hva den skal gjøre. Dette er ofte utgangspunktet når Gunhild Solem får en henvendelse om en jentekonflikt. Hun har vært mobbeombud for videregående opplæring og lærlinger i Rogaland siden 2016. Jobben består både av forbyggende arbeid og assistanse når det kommer henvendelser om mobbesaker ved de 27 skolene i fylket. Når det gjelder jentene, så er det som oftest skolene som tar kontakt, mens det i guttenes tilfelle er fortvilede mødre som ringer og ber om hjelp.
Med fra start
Det første mobbeombudet ble ansatt i 2013 i Buskerud. Gunhild Solem var med i ressursgruppa som representant for videregående opplæring og har vært aktiv i hele prosessen.
– Da stillingen ble lyst ut i Rogaland, måtte jeg bare søke, sier Gunhild Solem. Hun er utdannet allmennlærer og har bygget på med sosialpedagogikk og u-landsstudier. Det siste omfattet også feltarbeid i India, der mange barn fra fattige familier dropper ut av skolen.
En av jobbene Gunhild Solem har hatt, er som kontaktlærer for minoritetsspråklige ved Sogn videregående skole i Oslo, og hun vet hvordan det er å komme utenfra. I ungdommen var hun utvekslingsstudent i Buffalo i USA, og som ny havnet hun med lavstatuselevene ved det nederste bordet i kantinen.
– De tok godt imot meg, og jeg måtte bygge meg opp en helt ny tilværelse for å leve ordentlig amerikansk. Språket var også vanskelig i starten. Tror andre du er dum, får du raskt denne oppfatningen av deg selv også, advarer mobbeombudet. Dette er det viktig å tenke på når det kommer innvandrere til Norge, som skal finne seg til rette.
Jentekonflikter
Når mobbeombudet får henvendelse fra en videregående skole, er det ofte ei jente som kjenner seg utenfor i klassen, og det er gjerne mange elever involvert. Skolen har forsøkt å løse problemet, men det blir ikke bedre, og de vet ikke hva de skal gjøre.
– Når jeg får henvendelsen, er skoleledelsen gjerne litt oppgitt, og lurer på om det egentlig er så farlig. Kanskje det bare er jenta som overdriver, og at det er en subjektiv opplevelse?
– Hva kjennetegner denne formen for mobbing?
– Ei av jentene i klassen har ikke noe fellesskap med de andre. Hun blir ikke lagt til på Snapchat eller invitert med på fest eller kino.
– Hvordan kan skolen ta tak i dette?
– De må gjøre noe mer enn å snakke med dem det gjelder, og ikke være så forsiktige. Trekk jenta med i gruppearbeid, selv om hun sier at hun vil jobbe for seg selv, i frykt for å bli avvist. Klasseledelsen må være tydelig, og plassere elevene i klasserommet slik at de kjenner seg trygge. Da skjer det mindre. Skolene er pliktige til å lage en aktivitetsplan når elever melder at de blir mobbet. Et tiltak kan være at alle elevene skal gjøre noe sammen utenom timene.
– Er det kritiske situasjoner?
– Friminuttene kan være kjempevanskelige for dem som kjenner seg utenfor, og flere skoler har miljøarbeidere som er ute. På den annen side kan skolebibliotekene gjøre mye bra. Der er det ansatte som ser elevene. Enkelte skoler har også opprettet en ensomhetsklubb, som fungerer. Ytterste konsekvens i slike konflikter er at elevene det gjelder, slutter. De kjenner seg usynlige og tror at ingen bryr seg om dem, og tør ikke å ta kontakt i frykt for å bli avvist.
Fortvilte mødre
Når det gjelder gutter, er situasjonen som oftest en helt annen.
– Vi kan si at det sett utenfra er frekke, truende, ufyselige gutter, som ergrer seg over teite lærere. Dette er i flere tilfeller elever med et stort læringspotensial, og sjekker du bakgrunnen, vil du se at de har en lang historie. De kjeder seg, blir fort irriterte og misforstått, og i verste fall kaster de stoler i timen, forteller Gunhild Solem.
Hun har opplevd situasjoner der lærere nekter å undervise hvis de ikke får ha med seg en voksen mann i klasserommet til å passe på. Dette har virket som en rød klut på eleven, som har beskyldt skolen for å ha fangevoktere. Det er i slike situasjoner mødrene ringer helt fortvilet. Skolen har sagt fra til henne, gutten er frustrert, og hun lurer på hva hun skal si på møtet hun er innkalt til. Det er ikke alltid så enkelt å skille fakta og følelser.
– Loven sier at alle elever har rett på et trygt og godt skolemiljø, men skolen kan se det fra en annen vinkel, og rektor påpeker at han må trygge sine ansatte. Går skolen i forsvar, blir foreldrene redde, og situasjonen låser seg. Har du ikke ressurssterke foreldre, så sliter du, sier mobbeombudet.
Slike elever klarer ikke å endre seg selv. Skolen må lage et fellesskap som kan støtte opp om eleven. Spør også eleven hva som skal til for at han skal ha det bra, og lag en aktiv plan som blir fulgt opp hver uke. Hva fungerer, og hva fungerer ikke? Her må hele teamet med, sier Gunhild Solem. Mobbeombudene skal ikke løse sakene for skolene, men være brobygger mellom elever/foreldre og skolen.
Voksenmobbing
Det forrige året ble det varslet om elleve saker i Rogaland der en lærer mobbet en elev.
– Elevene melder ikke fra, for de er redde for ikke å bli trodd. Dette kan gjelde alt fra dårlig humor og seksuelle tilnærmelser til fysisk avstraffelse. De unge er lojale og vil ikke sladre, for de er redd for at det skal gå ut over karakterene, sier mobbeombudet.
Sårbare lærlinger
Selv om mobbeombudet også er der for lærlingene, kommer det få henvendelser fra den kanten. Noen er ensomme, kjenner seg utenfor og blir ikke en del av fellesskapet. Dette fører til at en del ønsker å bytte lærested, mens andre slutter.
– Elever med minoritetsbakgrunn kan også oppleve at de blir krenket. Her kommer mange fra en æreskultur der de skal respektere skolen, og de skal ikke kritisere lærerne. Replikker som «I Norge spiser vi ikke i firmabilen», kan enkelt endres til at «Det er ikke lov å spise i firmabilen». Da unngår vi uttalelser som kan oppfattes som «vi og dem», sier mobbeombud Gunhild Solem.
