Alle kan bli mobbere, og det er umulig å utrydde mobbing

– Har barn som mobber det bra med seg selv?

– Et generelt kjennetegn ved dem er at de i liten grad plages med angst og depresjoner. De har også langt bedre selvtillit enn barn som mobbes. For å ha det bra i oppveksten er selvsagt venner viktig. Barn som mobber, er vanligvis ikke ensomme. Dette gjelder i særlig grad de populære mobberne som kan få stor innflytelse og makt over sine jevnaldrende, sier Solberg til Utdanning.

– Alle er vi mobbere

«Når jeg spør om å få være med i leken, er det ingen som svarer»

Psykolog Erling W. Rognli mener vi må erkjenne at det alltid vil være mobbing.

– Mobbingen er ikke et monster vi som samfunn kan kvitte oss med en gang for alle. Mobbing er oss, sier Erling W. Rognli, psykolog og stipendiat ved Ahus og Universitetet i Oslo.

– Vi kan ikke vinne kampen mot mobbing. Vi må erkjenne at det alltid vil finnes mobbing. En kan si at en skole er mobbefri. Det er den kanskje akkurat den dagen, men hvis en ikke fortsetter å jobbe forebyggende, vil den ikke fortsette å være det.

– Mobbing er ikke en uheldig sykdom utenfra. Det er noe av det dårlige i oss, at vi er slemme med hverandre. Å ha makt over andre har vært og er til dels også i dag en fordel. Tidligere førte det til større sjanse for å reprodusere seg. Mobbing ligger delvis i oss fra naturens side, og vi må hele tiden jobbe med å oppdra ungene våre til å bli skikkelige folk, sier Rognli.

Kroppsspråk

Barnehagelærer Anne Mette Hovd jobber i en barnehage ved Strømmen oppvekstsenter i Arendal. Hun har 34 års erfaring.

– I personalmøter har vi snakket om å være bevisst eget kroppsspråk og holdninger. Det er så lett, hvis en ikke er bevisst, for eksempel å himle med øynene. Barn får med seg sånne signaler fort. En regel vi har, er at vi ikke skal bruke navnet til noen som skal korrigeres eller irettesettes. En som mobber, er ofte et sårbart barn som har blitt plaget selv, sier Hovd.

Sammen med oss sitter også Arendals-lærerne Torun Sødal, Stinta barneskole og Glenn Johansson, Roligheden ungdomsskole.

– Vi er opptatt av positiv forsterkning. Det er ikke alltid så lett. Men i stedet for å si til en elev at han ikke har gjort det han skal, kan en rose sidemannen som for eksempel har funnet frem boka og blyanten sin. Da bør en også gå tilbake og si at det er bra at den som ikke hadde funnet frem utstyret sitt straks, nå er i gang med oppgaven, sier Sødal.

Stempel som mobber

– Det er lett å legge skylden på en som er stemplet som mobber. Det kan være en tøff rolle å ha. Et barn er ikke først og fremst en mobber. For å få til en endring er barn helt avhengig av hjelp fra voksne rundt seg, sier barneskolelæreren, og får nikk fra de to andre.

Mobbing og utestenging skjer i alle aldersgrupper, men på ungdomsskolen er det langt flere arenaer der det ikke er voksne til stede der mobbing foregår.

Lærerne var der for Mia da hun trengte det som mest

– På ungdomsskolen er det å være en av flokken og få anerkjennelse viktig. Å være på toppen av hierarkiet ses som viktig. Å hakke på dem under seg kan være en måte å posisjonere seg på, sier ungdomsskolelærer Johansson.

De skjulte budskapene er ikke lette å få med seg i en ungdomsgruppe. Mye skjer digitalt.

– For å sette det litt på spissen, kan en av og til ha en dronning med et hoff som hun styrer. Hun kan ha mye makt, styre spillet, det må ikke være hun som stenger andre ute eller plager andre, men hun har regien. En slik posisjon kan også være slitsom, og det er ikke alltid de har det så bra med seg selv, sier ungdomsskolelæreren.

– De ser om vi har snille øyne

En av lærerne forteller om noe selvopplevd: En gutt i barnehagen til denne lærerens barn var stadig i konflikt. Det var mye støy rundt ham. Men da moren til denne støyende gutten ble spurt om han ville være med dem hjem etter barnehagen, begynte hun å gråte. Det var aldri noen som hadde bedt hennes sønn med hjem tidligere. Disse to barna er fortsatt venner, mange år senere.

– Alle har et ansvar for å vise medmenneskelighet og inkludering. Vi signaliserer noe ved å vise at vi bryr oss. Barn sier at de ser om vi har snille øyne, og det er noe alle må tenke på, ikke bare vi lærere. Tenk om ingen viser at de blir glad for å se deg. Det må være forferdelig, sier Anne Mette Hovd.

– En hører ofte at de og de foreldrene aldri dukker opp. En bør heller spørre seg hvorfor de ikke dukker opp. Det er ikke lett å være den med et barn som er i konflikt, et barn som andre barn og foreldre kanskje misliker fordi det er et krevende barn, sier barneskolelærer Sødal.

Verdien av foreldrenettverk

De tre lærerne mener at det i dag er langt flere dårlige rollemodeller enn tidligere.

– Bare se på alle tv-programmene der det er om å gjøre å være slem og egoistisk. Da er det viktig at foreldre og lærere er gode rollemodeller, sier ungdomsskolelæreren.

Foreldrene spiller store roller i barns liv, og lærerne har erfaringer med ulike nettverk for foreldre.

– Skal en få til et godt klassemiljø og bekjempe mobbing, er foreldre viktige. De må være bevisste og ikke stenge barn ute. Å ha inkluderende foreldregrupper er avgjørende for klassemiljøet. Vi har blant annet hatt kvelder der bare mødre treffes og egne kvelder for fedre, sier Johansson.

De tre lærerne er enige om at holdningen til mobberne har endret seg de siste årene.

– Vi har alltid behandlet dem bra, men i dag er vi mye mer opptatt av at mobberen også har det tøft. Det er en riktig og viktig vei å gå. Skal en endre mobberen, må en skape gode relasjoner med ham også, sier Torun Sødal, som har vært lærer i 32 år.

– Det er kjempeviktig at vi ikke støter noen fra oss. Ved å øve opp ferdigheter og sette ord på følelser, kommer vi langt. Alle er mennesker, også mobbere, sier Glenn Johansson.

– Mobbere kan være ganske ålreite i andre sammenhenger

Psykolog Erling W. Rognli mener at det at mobbing ses på som en så grotesk handling, gjør det vanskeligere å stå frem som mobber som trenger hjelp, eller være foreldre til et barn som har plaget andre.

– Å innrømme at ens egne barn har mobbet andre, gjør at man som forelder kan bidra avgjørende til å endre situasjonen. Hvis vi snakker om mobbere som en slags spesiell og avskyelig gruppe, gjør vi det veldig vanskelig for foreldre å åpne opp for denne erkjennelsen.

Det å si og tenke at mobbing er noe fremmed og avskyelig, gjør det vanskelig å se at mobbing ofte kan utføres av folk som i andre sammenhenger er ganske ålreite.

– Å anerkjenne mobbeproblemer blir vanskeligere for skoler, fordi forekomst av mobbing snakkes om nesten som en slags pinlig sykdom utdanningsinstitusjoner kan pådra seg.

– Det er vondt å se i øynene at mobbing, som fremmedhat og blind lydighet mot autoriteter, er en del av oss mennesker. Men som det meste av grusomheter er mobbing noe de aller fleste av oss kunne komme til å gjøre mot andre, gitt de gale omstendighetene. Samtidig er denne vonde erkjennelsen viktig for at vi som samfunn skal kunne nærme oss problemet på en fruktbar måte, sier Rognli.

– Som å luke i hagen

Skal en forhindre mobbing, må en være konstant oppmerksom på det.

– Det er omtrent som å luke i hagen. Selv om man har gjort det en dag, er man ikke ferdig med jobben for evig og alltid.

Best grobunn for mobbing er i samfunn og grupper der det er skapt et miljø der det er greit med en aggressiv tone, mener Rognli.

– Det er lettere for en eller flere mobbere å hevde seg der det ikke er klare normer for at en slik adferd er uakseptabel. Det kan kanskje høres banalt ut, men høflighet og folkeskikk må læres. Å ha gode leveregler mennesker imellom er avgjørende for å få til samfunn der mobbing dempes.

Enkelte skoler praktiserer regelen om at alle skal være venner. Det mener forskeren er urealistisk.

– En trenger ikke være venn med alle, men en kan lære seg å omgås alle uten å plage andre. Det er noe en skal gjøre resten av livet, så det er avgjørende for å få til en så bra sameksistens som mulig, sier Rognli.

Noen står imot

At alle kan bli mobbere, er ikke forsker Mona Solberg enig i. Det finnes sterke og trygge barn som klarer å gå imot mobberne og forsvare dem som blir plaget.

– De er ikke mange, men de finnes. Det er derfor svært viktig at negative handlingsmønstre stoppes av voksne så tidlig som mulig. Når mobbing oppstår, vil det kunne eskalere hvis ingen griper inn. Fra å være en liten gruppe som driver med mobbing kan det spre seg til hele klassen, sier Solberg til Utdanning.

Undersøkelser viser at barn som mobber i oppveksten, kan være involvert i regelbrytende atferd som hærverk, nasking og tidlig utprøving av rusmidler. Som unge voksne har de også en høyere risiko for å begå kriminelle handlinger.

Mange faktorer spiller inn når en skal prøve å forklare aggressivitet hos barn.

– At familieforhold spiller inn, er det ingen tvil om. Aggressive hjem fostrer aggressive barn. Forsk-ning viser også at status, makt og popularitet hos jevnaldrende en viktig drivkraft bak mobbingen.

Solberg har forsket på mobbing i grunnskolen.

– Et generelt kjennetegn ved barn og unge som mobber, er at de er lite empatiske. De er ofte kalkulerende og kan koble ut egen moral i gitte situasjoner, sier hun.

Mobbere kan også ha god innsikt i det sosiale livet og de mellommenneskelige relasjonene. De oppdager sårbare sider hos andre og utnytter det i mobbingen. De kan også utvise god sosial kompetanse i mange sammenhenger, men viser ingen nåde mot dem de vil plage.

– Mobbing er aggressiv atferd som har til hensikt å såre eller skade andre. Barn som mobber, vet som oftest at de gjør andre vondt, men gjør det likevel. De negative handlingene gjentas over tid, og den som blir utsatt, har vanskelig for å forsvare seg.

Barn som mobber, opererer ofte i grupper der én av dem har rollen som sjefsmobber. Resten av gruppen fungerer som medhjelpere eller assistenter.

– De fleste kan være aggressive

– Evnen til å være aggressiv er en egenskap hos de fleste mennesker. Å kunne forsvare seg selv og gruppen en tilhører, er viktige egenskaper, sier Solberg til Utdanning.

Samtidig viser studier av små barn store individuelle forskjeller i aggressiv atferd, som for eksempel biting, kloring, slag og spark. Alle voksne har et stort ansvar for å hjelpe barn med å avlære aggressive tendenser.

– Barn som mobber, er vanligvis ikke ensomme. Dette gjelder i særlig grad de populære mobberne som kan få stor innflytelse og makt over sine jevnaldrende, sier Solberg til Utdanning.

De upopulære mobberne får derimot ikke den samme gevinsten av mobbingen. De kan streve med å finne venner og ha psykiske plager. Vi vet for eksempel at barn som mobber andre, men også selv blir mobbet, ikke har det bra med seg selv. Dette er en liten gruppe, men mye tyder på at disse er ekstra sårbare.

Foreldre på banen

– Skolen kan likevel ikke forebygge og redusere mobbing alene. Det er viktig å involvere foreldrene på en god måte. Barn er barn, og de trenger hjelp. Voksne har hovedansvaret for å nøste opp i negative handlingsmønstre og gripe inn, sier Mona Solberg.

En studie fra Finland viser at det er vanskelig å endre atferden til populære mobbere. Selv om det totale omfanget av mobbing ble redusert etter innføring av systematiske tiltak, ble det oppnådd best resultater blant de mobberne som var middels eller lite populære. Atferden til de populære mobberne viste liten eller ingen endring. Dette viser at skole og hjem har en stor felles utfordring i å hindre at mobbere får lederstatus og kan utøve en negativ dominans over sine jevnaldrende.

Å starte tidlig med å bekjempe mobbing er vesentlig. Ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge er Solberg og hennes kolleger i gang med et prosjekt rettet mot mobbing i barnehagen: – Vi skal teste ut et sveitsisk opplegg i mange barnehager i Askøy kommune. Det blir spennende å se resultatene. I den nye rammeplanen for barnehagen er det lagt stor vekt på å forebygge, avdekke og håndtere mobbing. Kan en redusere omfanget av mobbing i norske barnehager med dette tiltaket, er vi kommet et viktig steg videre, sier Mona Solberg.

– Vi hadde ikke klart oss uten moral

– Selv den mest intelligente sjimpanse ville ikke være i stand til å si at «min far var riktignok fattig, men han var i det minste ærlig», sier Thomas Hylland Eriksen.

– Ligger det i menneskehetens historie å støte ut individer som er «annerledes»?

– Dette er komplisert, og jeg kan ikke svare ordentlig, dessverre. Men generelt går det an å si at avvikere får problemer, nettopp fordi de er avvikere. De er dårligere sosialt integrert enn andre, på godt og vondt. Avvik kan riktignok betraktes som både positivt og negativt: Kunstnere er jo en type avvikere, sier sosialantropolog og professor Thomas Hylland Eriksen til Utdanning.

– Har vi tidligere hatt kulturer der det å velge bort «svake» har vært greit?

– Vi har vært jegere og sankere i mesteparten av vår artshistorie. I slike samfunn kan det være dyrt og upraktisk å ta vare på individer som ikke er med på å skaffe mat. Etter jordbruksrevolusjonen er bildet mer komplekst. Da ble det produsert nok overskudd til å fø på mennesker som ikke selv var økonomisk produktive, og mange av disse samfunnene ble styrt av gamle mennesker som hadde sluttet å produsere. I vår tid regner vi det vel som et sivilisasjonsmessig fremskritt at vi tar oss av mennesker som trenger mer omsorg og oppfølging enn de fleste, og insisterer på deres likeverd.

– Når vi stadig vender tilbake til å mobbe og snakke nedsettende om andre, kan det være et nedarvet instinkt? Noe vi har i vår natur, for å overleve og/eller hevde oss selv?

– Vi mennesker er jo også underlagt seleksjonspress, i likhet med andre arter. Når gamle, svake og syke ble ofret eller satt på skogen før i tiden, skyldtes det at ikke alle kunne overleve, da det var knapphet på mat og andre ressurser. Forskjellen er at vi også har moral. Selv den mest intelligente sjimpanse ville ikke være i stand til å si at «min far var riktignok fattig, men han var i det minste ærlig». Men det er klart at en viktig årsak til at vi har utviklet moralske prinsipper og regler, er at vi ikke hadde klart oss uten: Da hadde våre mest primitive og basale instinkter fått råde grunnen alene. Selv Richard Dawkins innrømmet, mot slutten av boken «The Selfish Gene», at vi mennesker var i stand til å gjøre opprør mot våre «egoistiske gener», og at det var nødvendig at vi gjorde det, sier Hylland Eriksen.

Ønsker å se på mobbing i barnehage

I to år jobbet tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal og hans ekspertutvalg med å utarbeide en rapport om hvordan mobbing kan håndteres i skolen. Rapporten ble overlevert kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i mars 2015.

– Hvordan synes du rapporten er blitt fulgt opp?

– De viktigste forslagene har ikke blitt fulgt opp. Det ene er at det bør være en nasjonal instans som håndterer mobbing. I dag har fylkesmennene ansvaret, men det bør de ikke ha. De har ikke den kompetansen som kreves. Vi må ha et rettssikrende system der alle behandles likt uansett hvor i landet de kommer fra, sier Djupedal til Utdanning.

Som et ledd i arbeidet med rapporten besøkte utvalget flere skoler med gode resultater i å få ned mobbingen.

– Det er det andre viktige punktet vi pekte på: Alle lærere og ansatte på skolen må få et opplæringsprogram på skolene. Det vi så, var at skoler der alle hadde kunnskap om hvordan mobbing kan håndteres, lyktes. Det er all grunn til å tro at denne kunnskapen også hever kvaliteten på skolen. Det er jo læringsmotiverende å ha det fint på skolen, sier Djupedal.

Før han begynte å jobbe med rapporten, tenkte han at det å få et regelverk som sikret alle elever en mobbefri hverdag var det aller viktigste.

– Det er bra at loven er endret og ansvaret tydeligere plassert. Men svaret på hvordan vi skal få en mobbefri skole er å sikre at de som jobber på skolene har en kunnskapsbasert praksis. Det koster penger, men det vil lønne seg i lengden.

– Er en mobbefri skole realistisk?

– Det må være målet. For å få til det, kreves konstant jobbing. Alle må bidra. Jeg har selv stått på arrangementer der mine barn har deltatt og i etterkant tenkt at der burde jeg ha reagert på et barns oppførsel. Vi må tørre å bry oss, alle sammen, i større grad.

– Ekspertutvalget så bare på skole. Hva med barnehagen?

– Da jeg overleverte rapporten, sa jeg at det burde lages en Djupedalrapport II, der en så på barnehage. Det er viktig å få med barnehagene også, i dem blir mye av grunnlaget lagt. Vi hadde et bredt ekspertutvalg med masse kunnskap. Ved å tilføre noen med barnehagefaglig bakgrunn, hadde det også vært mulig å utarbeide en rapport om temaet for barnehage, sier Djupedal, som i dag er seniorrådgiver ved Universitetet i Agder.