Skoleledere og lærere trenger kunnskap om hvordan de kan bruke resultatene av nasjonale prøver til å utvikle den enkelte elevs læring

Intensjonen med de nasjonale prøvene er at resultatene skal danne grunnlag for underveisvurdering og kvalitetsutvikling på alle nivåer i skolesystemet. For den enkelte elev skal resultatene være et redskap i læreprosessen, som grunnlag for tilpasset opplæring (Utdanningsdirektoratet, 2018). Men hva er det som avgjør hvordan resultatene fra nasjonale prøver blir brukt?

Spiller skoleledelsen noen rolle her? Eller er det til syvende og sist den enkelte lærer som avgjør hvorvidt prøvene faktisk brukes?

I denne artikkelen belyser og drøfter vi disse spørsmålene med utgangspunkt i funn fra Ann Elisabeth Gunnulfsens doktorgradsprosjekt (Gunnulfsen, 2018), der en relativt stor norsk kommune ble valgt som kasus for å studere hvordan skoleledere og lærere på ungdomstrinnet forholdt seg til nasjonale prøver, og hvordan de brukte resultatene.

Debatt: For elever med dysleksi som normalt får bruke hjelpemidler, oppleves leseprøven som et mareritt.

Datamaterialet besto av intervju med skoleledere (1) fra fire skoler (Gunnulfsen og Møller, 2017), video-observasjoner av møter i lederteam og lærerteam på niende trinn ved to av skolene (Gunnulfsen, 2017) og en spørreundersøkelse til aktuelle lærere fra samtlige 13 skoler med ungdomstrinn i kommunen (Gunnulfsen og Roe, 2018).

De tre studiene belyser nasjonale prøvers rolle fra flere synsvinkler rettet mot ulike aktører i skolen. Selv om intervjuene og observasjonsstudiene ble gjennomført høsten 2015 og spørreundersøkelsen høsten 2016, er det grunn til å tro at mange av de utfordringene som ble avdekket i studien, fortsatt eksisterer.

De nasjonale prøvene er utviklet og kvalitetssikret av fageksperter ved universitetene i Oslo (lesing), Bergen (engelsk) og NTNU i Trondheim (regning), på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Resultatene rapporteres til den enkelte skole, klasse og elev sammen med et veiledningsdokument som beskriver prøven og hvordan lærere kan bruke resultatene. Men i hvilken grad skoler og lærere benytter seg av dette materialet i arbeidet med elevenes faglige utvikling, vil variere sterkt, noe denne studien både bekrefter og utforsker årsakene til.

Intervjuer med ledere fra fire skoler

I intervjuene med skolelederne fra de fire skolene gikk det fram at rektors samtaler om prøveresultatene med den kommunale ledelsen i stor grad dreide seg om hvorvidt skolens nivå var i samsvar med forventet nivå.

Rektorene var imidlertid mer opptatt hvordan de kunne bruke resultatene på skolenivå, og de anså arbeidet innad på den enkelte skole som mer relevant enn eksterne myndigheters krav og pålegg. De uttrykte likevel, i varierende grad, usikkerhet med hensyn til den pedagogiske bruken av prøveresultatene i arbeidet med elevenes læring. En av dem siterte beskrivelsen av et mestringsnivå for å illustrere at det var altfor vagt til å si noe konkret om den enkelte elev:

«En elev på nivå 2 har som regel problemer med …» Altså, dette er ikke så veldig interessant, for dette vet vi allerede. »

Tre av rektorene syntes det var vanskelig å tydeliggjøre overfor lærerne hvordan prøveresultatene kunne brukes som underveisvurdering. En av dem mente at lærernes egne prøver var bedre egnet til dette, men uten å peke på hva hun mente var svakheten i de nasjonale prøvene eller styrken i lærernes egne prøver. Hun viste derimot til gode resultater på egen skole og understreket at skolens vektlegging av samarbeid og problemløsning var viktigere enn ferdigheter som lot seg måle i nasjonale prøver:

«Jeg tror mange av foreldrene her har en moderne tilnærming til livet. De har yrker som krever kunnskap om problemløsning og samarbeid, der de ser det globale perspektivet (…) og de gjenkjenner disse verdiene i måten barna deres lærer og arbeider på ved vår skole.»

Lederne ved de øvrige tre skolene sa at de brukte prøveresultatene, sammen med annen informasjon om elevene, til å avgjøre hvem som trengte ekstra oppfølging. En av dem fortalte også at nasjonale leseprøver hadde ført til at lærerne hadde begynt å arbeide med elevenes lesestrategier og forsvarte denne prøvens relevans:

«Lesing gjelder alle fag, mens regneprøven er i realiteten en matteprøve. Elevene trenger ikke å bruke regneferdighetene sine i alle fag, men de må kunne lese i alle fag.»

Det var enighet om at resultater på nasjonale prøver ikke spilte noen stor rolle for skolens arbeid med de kommunalt vedtatte satsingsområdene «grunnleggende ferdigheter» og «vurdering for læring». Til tross for at nasjonale prøver måler elevenes grunnleggende ferdigheter og er ment å brukes som vurdering for læring, var det ingen av skolelederne fra disse fire skolene som uttrykte noe om denne sammenhengen.

Observasjon av møter i lærer- og lederteam

I møtene inntok lærere, mellomledere og rektorer ulike roller. Rektorene satte seg inn i Utdanningsdirektoratets veiledningsmateriale og ga mellomlederne jobben med å formidle rektors forventninger til lærerne i teammøtene. Lærerne derimot, inntok gjerne kritiske roller for å forsvare seg og sine kolleger mot eventuelle belastninger.

De fleste lærerteammøtene handlet om alt fra foreldremøter, til turer, ukeplaner, prosjektplanlegging, ungdomstrinn i utvikling, generelle utfordringer, pedagogisk drøfting – og ikke minst informasjon fra ledelsen. Arbeid med nasjonale prøver spilte en sentral rolle på to møter ved en av skolene. Det ene var et ledermøte der rektor viste mellomlederne nettsiden med Utdanningsdirektoratets informasjon om bruk av prøveresultatene og behovet for å bruke resultatene i det videre arbeidet med elevenes læring.

Debatt: Nasjonale prøver skal gjere skolen betre for elevane, ikkje omvendt

Ifølge rektor var resultatene til de svakeste elevene viktigst, men også å studere elevenes framgang fra åttende til niende trinn, siden dette gjaldt lærerne på niende trinn. I teammøtet forsøkte mellomlederen å argumentere for verdien av resultatene og brukte tid på å forklare innholdet på nettsiden som viste hvordan resultatene ble rapportert. Selv om ingen av lærerne var negative til selve prøvene, var de bekymret for tidsbruken når det gjaldt etterarbeidet: «Har vi fått avsatt tid til dette? Vi har andre viktige ting å gjøre, hvis jeg kan få lov til å si det…». Mellomlederen hadde ikke noe svar på dette, men lovte å ta problemstillingen med tilbake til rektor.

Når ledelsen på den andre skolen snakket om resultatene fra nasjonale prøver, dreide det seg stort sett om skolens bidrag fra åttende til niende trinn. Og igjen ble det understreket at det var mange andre og viktigere bidrag til elevenes læring enn det som ble målt i nasjonale prøver.

Hvorvidt lærerne burde bruke resultatene i undervisningen, ble ikke diskutert. Lærerne ved denne skolen snakket imidlertid en del om utfordringene til de svakeste elevene, men trakk ikke inn resultater fra nasjonale prøver.

Spørreundersøkelsen til lærere

Spørreundersøkelsen ble gjennomført høsten 2016 etter at resultatene fra nasjonale prøver hadde foreligget, og ble sendt digitalt til aktuelle lærere ved de 13 skolene med ungdomstrinn i kommunen.

Spørsmålene dreide seg om erfaringer med rektors rolle i arbeidet med nasjonale prøver, hvordan de selv brukte resultatene og hvilke erfaringer de hadde med dem. Tabell 1 viser prosentvis fordeling av svar på noen utvalgte utsagn om rektors rolle og lærernes eget arbeid med prøveresultatene.

Nesten halvparten av lærerne svarte at rektor i stor eller svært stor grad forventet at lærene arbeidet systematisk med prøveresultatene. Når det gjaldt lærernes eget arbeid med resultatene, oppga 45 prosent at de i stor eller svært stor grad sørget for målrettet oppfølging av egne elever, mens bare 12 prosent svarte at de i liten eller ingen grad gjorde dette.

Det var ulike meninger om i hvilken grad prøveresultatene bidro til ny innsikt i elevenes kompetanse. Her mente 30 prosent at de i liten eller ingen grad bidro, mens like mange mente at de i stor eller svært stor grad bidro. For leseprøvens del var det imidlertid bare 14 prosent av lærerne som oppga at de i stor eller svært stor grad brukte oppgavene i gjennomgangen med elevene, mens 53 prosent svarte at de i liten eller ingen grad gjorde dette (2).

Tabell 2 viser at 56 prosent av lærerne var enige eller svært enige i at prøveresultatene var et godt verktøy for å arbeide med den enkelte elevs læring og utvikling, mens bare 29 prosent mente det samme om resultatenes bidrag til kunnskap om lesing som grunnleggende ferdighet i deres fag. Nesten halvparten av lærerne var enige eller svært enige i at de savnet kunnskap om hvordan de skulle bruke resultatene i lesing. Det var til dels store forskjeller i svarmønstre mellom noen av skolene. Et svært interessant funn var at jo mer lærerne opplevde rektor som en pådriver i arbeidet med prøveresultatene, desto mer brukte lærerne resultatene, og desto mer positive var de til utbyttet de hadde av dette arbeidet.

Sammenfatning av de tre studiene

De fire skoleledergruppene som ble intervjuet, pekte på utfordringer med å forstå hvordan resultatene kunne være til nytte for alle elever, ikke bare for de svakeste. Dette kan skyldes mangel på kunnskap om at prøveresultatene også viser hvilke utfordringer de aller sterkeste elevene har, og at veiledningsmateriellet gir eksempler på hvordan lærerne kan utvikle alle elevers ferdigheter. En av rektorene mente at det var andre kompetanser enn slike som lot seg måle ved hjelp av tester, som hadde betydning for elevenes læring, mens en annen rektor fremsto som en engasjert pådriver for å få lærerne til å bruke resultatene slik Utdanningsdirektoratet la opp til. Lærerne på niende trinn ved denne skolen deltok i observasjonsstudien. Disse uttrykte størst bekymring for tidsbruken, selv om de ikke var negative til selve prøvene. Her må det bemerkes at nasjonale prøver er utviklet for elevene på åttende trinn, blant annet for å gi lærerne et grunnlag å arbeide ut fra når elevene er nye for dem i begynnelsen av ungdomsskolen. Det kan derfor tenkes at prøven ville hatt en mer sentral plass blant lærerne på åttende enn på niende trinn, til tross for at resultatene på niende trinn kan si noe om skolens bidrag til elevenes framgang. Verken lærere eller ledere i intervju- og observasjonsstudiene hadde kritiske innvendinger til kvaliteten på prøvene eller innholdet i dem. Usikkerhet og skepsis kan derfor skyldes mangel på kunnskap om prøvene og bruken av resultatene, noe spørreundersøkelsen understøtter. Den viste at jo mer kunnskap lærerne oppga at de hadde om prøvene, jo bedre mente de prøvene fungerte i arbeidet med den enkelte elevs læring. Rektors rolle som pådriver i arbeidet med prøveresultatene spilte dessuten en stor rolle for både praksis og holdninger blant lærerne.

Hvordan tette gapet mellom intensjoner og realiteter

Trolig er det fortsatt et visst gap mellom den rollen som prøveresultatene er ment å ha, og den rollen de i realiteten har ved mange skoler. En mulig årsak til dette kan, ifølge Gunnulfsens studie, være utilstrekkelig kunnskap om prøvene og verdien prøveresultatene kan ha i arbeidet med elevenes faglige utvikling på alle nivåer. Funn fra PraDa-prosjektet3 har også vist at prøveresultatene i stor grad brukes til å kartlegge og sette inn tiltak, ofte kortsiktige, for de svakeste elevene (Mausethagen, Prøitz og Skedsmo, 2018). Når resultatene fra for eksempel leseprøven, som er utformet for å måle alle elevenes lesekompetanse på tvers av fag, ofte bare blir brukt til kartlegging av svake elever, tyder det på at mange ikke er klar over at prøven har tekster som representerer flere fagområder og oppgaver som gjenspeiler ulike leseutfordringer, samt at prøven har oppgaver som kan være utfordrende for selv de beste leserne. Det er kanskje lett å tenke at elever som teknisk sett er gode lesere, ikke har problemer med leseforståelsen, men omfattende analyser av prøveresultatene har vist at selv om elevene kan lese, er det mye selv de beste leserne ikke forstår (Roe, Ryen og Weyergang, 2018).

Men hvem er det som har ansvar for at kunnskap om prøveresultatenes verdi når fram til skoleledere og lærere? Fra fagmiljøene i lesing er det utgitt to bøker om prøvenes utforming og bruk av prøveresultatene (Skaftun, 2006 og Roe mfl., 2018). Det største ansvaret hviler imidlertid på Utdanningsdirektoratet, som sammen med prøveutviklerne utarbeider veiledningsmateriellet, som for øvrig gir en grundig innføring i både selve prøven og bruk av resultatene, men hvor mye det blir det brukt, gir ikke denne studien noe svar på. Det ble bare antydet at beskrivelsene av mestringsnivåene var for vage og generelle, og kanskje virker veiledningsmateriellet også for omfattende til at lærere gir seg i kast med det, særlig dersom det ikke er avsatt tid til dette.

Debatt: Nasjonale prøver – eit grovt overtramp mot born med lese- og skrivevanskar

For å få lærere som i utgangspunktet ikke kjenner de nasjonale prøvene så godt, til å sette seg inn i prøveresultatene og oppleve at de har nytte av dem, kan det enkle ofte være det beste. For jo mer brukervennlige veiledningene til prøvene er, og jo flere som kjenner til disse, jo større sjanse er det for at rektorer og lærere kan utnytte prøvenes potensial. I 2018 er veiledningsmateriellet fortsatt omfattende, men det har skjedd en endring som kanskje får flere lærere til å engasjere seg i prøven og resultatene. Det foreligger nå for første gang en komplett utgave av prøven, der svarfordelingen på hver oppgave er oppgitt, med korte forklaringer som peker på utfordringer ved de ulike tekstene og oppgavene, og hva som kan være årsaken til at elever ikke får dem til. Målet med å studere prøveresultatene er at lærerne skal oppleve at de lærer noe nytt om elevene sine og om hvilke utfordringer som kan skjule seg i det tekstmangfoldet som elevene møter daglig.

Elever blir ikke flinkere av å gjennomføre nasjonale prøver. Det didaktiske potensialet i prøvene ligger i det som skjer når lærere følger opp resultatene med elevene sine og opplever dette arbeidet som relevant. For at det skal kunne skje, er både skoleledere og lærerne avhengige av kunnskap om hvordan de kan bruke prøveresultatene til å utvikle den enkelte elevs læring.

NOTER

1 Rektor og mellomledere. Mellomleder brukes her om medlemmer av rektors lederteam, fordi titlene varierer fra kommune til kommune, for eksempel teamleder, undervisningsinspektør, assisterende rektor osv.

2 Resultatene var omtrent de samme på utsagn knyttet til regneprøven.

3 Practices of Data Use in Municipalities and Schools.

LITTERATUR

Gunnulfsen, A.E. (2018). Micro Policy Making in Schools. Use of National Test Results in a Norwegian Context. PhD-avhandling. Universitetet i Oslo.

Gunnulfsen, A.E., & Roe, A. (2018). Investigating teachers’ and school principals’ enactments of nasjonal testing policies: A Norwegian study. Journal of Educational Administration, 56(3), 332–349.

Gunnulfsen, A.E. (2017). School leaders’ and teachers’ work with nasjonal test results: Lost in translation? Journal of Educational Change, 18(4), 495–519.

Gunnulfsen, A.E., & Møller, J. (2017). National testing: Gains or strains? School leaders’ responses to policy demands. Leadership and Policy in Schools, 16(3), 455–474.

Mausethagen, S., Prøitz, T.S. & Skedsmo, G. (2018). Elevresultater. Mellom kontroll og utvikling. Oslo: Fagbokforlaget.

Roe, A., Andresen Ryen, J. & Weyergang, C. (2018). God leseopplæring med nasjonale prøver. Om elevers leseutfordringer i et mangfold av tekster. Oslo: Universitetsforlaget.

Skaftun, A. (2006). Å kunne lese. Grunnleggende ferdigheter og nasjonale prøver. Bergen: Fagbokforlaget.

Utdanningsdirektoratet (2018). Rammeverk for nasjonale prøver. Hentet fra: https://www.udir.no/eksamen-og-prover/prover/rammeverk-for-nasjonale-prover/

Astrid Roe er seniorforsker ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Hennes forskningsfelt er lese- og skriveopplæring, med særlig vekt på ungdomstrinnet og videregående skole. Hun har vært tilknyttet PISA-prosjektet og nasjonale leseprøver, og forsker for tiden på læreres undervisning i norskfaget på ungdomstrinnet videostudien LISA (Linking Instruction and Student Achievement).

Ann Elisabeth Gunnulfsen er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Hun underviser på masterprogrammet i utdanningsledelse og den nasjonale rektorutdanningen ved Universitetet i Oslo. Hennes forskningsinteresser er knyttet til styring og ledelse i skolen med særlig interesse for skolers håndtering av sentrale politiske intensjoner.