«Å være lærer er å opptre under risiko for å tråkke feil»

Meyer reiser en viktig debatt om hvordan lærere skal følge opp og bruke den profesjonsetiske plattformen. Den debatten bør vi ønske velkommen. Jeg håper det kommer mange innlegg. Heidi Stakset skal derfor også ha takk for at hun bidrar. 

Jeg mener at Meyer ikke treffer med modellen som deler læreroppdraget i det obligatoriske og det uforutsigbare. Hele læreroppdraget, altså både det som kan forhåndsplanlegges og det som må utvikles midt i et faktisk hendelsesforløp, er definert i opplæringslov og læreplaner. Læreres skjønnsutøvelse handler ikke bare om å håndtere det uforutsigbare.

Lærere skal bruke klokt skjønn i alle de avveininger som, både i forkant og underveis, må gjøres for å løse undervisningsoppdraget. En viktig grunn til det, er at oppdraget skal løses under vilkår som inneholder elementer av det Grimen og Molander (2008) kaller det «ubestemte». Vi arbeider relasjonelt, med unike individer. For å kunne handle godt, må vi tilpasse alt vi gjør til den eller de det handler om der og da. 

Meyer bygger trolig sin analyse av målstyring på den samme modellen. Han ender opp med å hevde at «økt kontroll og målstyring også sender et tydelig signal om det ansvaret lærere har for å gi alle elever adekvat opplæring». Meyer ser ut til å mene at siden læreres skjønnsutøvelse kun (eller først og fremst) kommer til anvendelse i møte med det «uforutsigbare», kan målstyring være nødvendig og til hjelp for å sikre at lærere anstrenger seg tilstrekkelig for å møte alle elever med et tilbud som treffer dem godt og i samsvar med oppdraget (adekvat). 

Jeg mener at lærere trenger rom for profesjonell skjønnsutøvelse i hele sitt virke. Nettopp av den grunn er målstyring farlig. Målstyringen spiser seg inn på læreres rom for skjønnsutøvelse, ved at noe løftes fram som det sentrale og det som kontrolleres. Vi får da en innsnevring av oppdragsforståelsen. De som stiller seg bak målstyringen, er nok av den oppfatning at dette vil tjene elevene. Like fullt blir resultatet en innsnevring av oppdraget, en trussel mot klok skjønnsutøvelse og en dreining av utdanningsaktiviteten som ikke er i elevenes interesse. 

Meyer har rett når han peker på at det lærere selv gjør som profesjonskollektiv, for kritisk å utfordre og videreutvikle egen praksis, faktisk vil kunne påvirke politikeres holdning til målstyring (og andre former for overstyring). Akkurat det aspektet ligger også til grunn for vårt profesjonsetiske engasjement. Debatt om gode og mindre gode lærere kan fort bli en krevende øvelse.

Et bedre spor er å drøfte hva vi trenger for å styrke vår skjønnsutøvelse. Å være lærer er å opptre under risiko for å tråkke feil. Det ligger i skjønnsutøvelsens natur at den ikke kan erstattes med manualer og oppskrifter. Vi kan ikke oppheve risikoen, men må etablere en praksis der vi viser omverdenen at vi kan håndtere den på en tillitvekkende måte. 

Dermed blir det min oppfatning at Utdanningsforbundet bør interessere seg for sine medlemmers profesjonsetiske forpliktelser og hvordan disse håndteres. Ikke for å opptre som noe etisk politi, men for å bidra til at det utvikler seg gode systemer for at alle lærere får deltatt i prosesser der yrkesutøvelsen blir kritisk vurdert. Vi skal selv være de sentrale aktørene i disse prosessene, på den enkelte arbeidsplass. 

Jeg er enig med Stakset i at opplæringslovens verdigrunnlag gir gode føringer. Men også de skal fortolkes og omsettes i praktisk handling av hver og en av oss. Ligger ikke etikken i faget vi utøver og i vårt oppdrag, spør Stakset. Hvis hun med det mener at det så å si kan tas for gitt at vi alltid ivaretar de etiske forpliktelsene, er jeg grunnleggende uenig. Oppdrag og kompetanse skaper ikke ufeilbarlighet.

Vi trenger det Trygve Bergem så treffende kalte «det etiske motlys» for å bidra til best mulig praksis – i tråd med elevenes interesse.