Oslo, en traumeinformert by
Ordet «traume» har fått en videre betydning enn det tradisjonelt har hatt. Nå skal dette bli et ord alle lærere i Oslo skal måtte forholde seg til.
I Oslo rådhus, 17. juni 2019, ble det feiret med en stor konferanse at Oslo nå skal bli en traumeinformert by. Byrådsleder Raymond Johansen åpnet konferanse med å fortelle at mer enn hvert 10. barn har opplevd krenkelser, omsorgssvikt eller vold i nære relasjoner.
– Slike opplevelser, som har en negativ effekt på barns utvikling, kaller vi traumer. Dette ikke er et lett tilgjengelig begrep, men ordet i seg selv er ikke det viktigste, sa han. I tillegg til kommunen med alle sine etater, kunne han fortelle, at også politiet, frivillig sektor, kultur og idrettsforeninger var invitert til å være med. Raymond Johansen nevnte noen satsinger som støttet arbeidet med å gjøre Oslo til en traumeinformert by: «Nye familier», «Mitt liv», Barnevernet og «På vei mot Oslohjelpa».
Men hva er et traume?
Daværende byråd for eldre, helse og arbeid, Tone Tellevik Dahl, utdypet ordet traume for de 400 frammøtte.
– Første gang man hører det, går tankene kanskje rett inn i akuttmottaket. Man ser for seg en bilulykke med store personskader. Men traume har en mye videre betydning, sa hun. Ifølge Dahl kan et traume være en konkret hendelse, eller summen av flere opplevelser, og være noe som bryter gjennom kroppens forsvarsverk og fører til en overveldende følelse av hjelpeløshet. Et traume kan komme plutselig og uventet, eller opptre over tid. Traume rammer den delen av hjernen som handler om overlevelse. Det sitter i nervesystemet, ikke i bevisstheten. For et barn som ikke har utviklet egenskapen til å analysere, kan dette skape dype vonde sår som gjerne kommer til overflaten først når du blir voksen. Traumer blir derfor sittende fast som minner fra da vi var små.
– I voksnes øyne kan det være helt dagligdagse ting, men for barn kan det forårsake både somatisk og psykisk uhelse som voksen, sa Tone Tellevik Dahl.
Ideen kommer fra USA
Siden da har altså Oslo vært på vei til å bli en traumeinformert by, og hovedansvaret for gjennomføringen har Endre Sandvik fått. Han er lege, og tidligere kommunaldirektør i byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid.
– Men hvorfor sette merkelappen «traumeinformert» på en hel by, dette er jo et begrep med veldig negative assosiasjoner?
– Dette har vi hatt oppe til diskusjon mange ganger, men vi har likevel har endt opp med å bruke dette begrepet. Hvis man ønsker å finne informasjon om dette i internasjonale fora, som kommer man ikke utenom begrepet «traume» i ulike sammensetninger. Men vi pleier å si at traumeinformert er en overskrift. Det er innholdet som skal drive det framover, sier han
Han forteller at ideen om å være traumeinformert springer ut av den store amerikansk undersøkelsen ACE (Adverse Childhood Experiences Study), der man viste relasjonen mellom traumer og senere fysiske og psykiske sykdommer og risikoatferd som kriminalitet og narkotikabruk.
– ACE undersøkelsen viste relasjonen mellom fenomenene, ikke årsakene, men når vi ser resultatene i undersøkelsen i sammenheng med det vi nå vet om hjernens utvikling, så kan vi forklare dette bedre, sier han.
Et særtrekk ved ideen om det traumeinformerte samfunn, er at den henger tett sammen med moderne hjerneforskning, der man på den ene siden nå vet mye mer om hvordan hjernen utvikler seg i oppvekstårene enn man visste før. Ifølge Sandvik kan vi nå se, gjennom skanninger av hjernen, hvordan traumatiske opplevelser i barndommen påvirker hjernen rent fysiologisk. Begrepet utviklingstraumer er kommet til, og referere blant annet til manglende samspill i spedbarnsalder, noe som vil påvirke barnehjernen på en måte som ligner på det negative hendelser gjør.
– Traumer er mer enn vold i nære relasjoner. Det er krenkelser, mobbing omsorgssvikt, det er manglende stimulering i de første årene. Alt dette er innenfor traumebegrepet, sier Sandvik.
– Manglende stimulering eller alvorlig omsorgssvikt har ikke tidligere vært regnet som et traume?
– Nei, det har ikke det, men når man ser på nyere hjerneforskning, så ser man at dette har en svært negativ påvirkning på den normale utviklingen av hjernen. Dermed vil man få en relativ skade på hjernen sammenlignet med de barna som ikke utsettes for omsorgssvikt.
– Hvor stor er den primære målgruppen for dette i Oslo-skolen, det vil si hvor mange av elevene har traumer av det slaget vi snakker om her?
– Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) utga en rapport i oktober 2019, hvor de hadde intervjuet 9 400 ungdommer mellom 12 og 16 år over hele landet. Da oppga hver femte av ungdommene at de hadde opplevd traumer som de mente hadde betydning for deres utvikling. Hver tjuende oppga at de hadde vært utsatt for alvorlige traumer. Og det som var skremmende, var at det bare var 20 prosent av disse som hadde fortalt om dette eller bedt om hjelp for de problemene de hadde. Dette er den største studien på dette feltet som er gjort i Norge, og den viser hvor stort problemet er. I praksis vil det i hvert eneste klasserom vil det i snitt være tre til fire elever som har vært utsatt for traumer som påvirker deres evne til å lære, sier Sandvik.
– Vil denne satsingen bli evaluert på et eller annet tidspunkt?
– Det spørs hva du mener med evaluering, men satsingen barnehjernevernet, som var første fase, har hatt inne forskning for å se i hvilken grad man har lyktes med å implementere dette. Forskningsstiftelsen FAFO har vært inne i bildet her. Etter hvert vil de evaluere hvordan traumeinformert arbeid er blitt gjennomført også i skolen, sier Endre Sandvik.
«A Big Hairy Audacious Goal»
Byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen, var vel den som toppet de entusiastiske støtteerklæringene da hun kommenterte vedtaket om Oslo som traumeinformert by på sine Facebooksider:
– For en fantastisk dag! Tenk, vi har sparka i gang det amerikanerne kaller a Big Hairy Audacious Goal; at Oslo skal bli en traumeinformert by. Jeg hadde ikke trodd vi skulle klare å få Norges hovedstad med på et så hårete mål, skrev hun.
Thorkildsen ser på traumeinformert by som et oppgjør med de atferdsterapeutiske metodene som er blitt brukt i møte med barn og unge som sliter.
– Vi har en historie i Norge med en behavioristisk praksis i mange av systemene våre, som preger dem den dag i dag. Alt fra anmerkninger til aggresjonsmestringskurs til atferdsinstitusjoner i barnevernet, ofte uten å undersøke ordentlig hva som har forårsaket atferden. Men atferd er jo barnets språk, og noen ganger smerteuttrykk. Å fjerne atferden uten å forstå hvorfor barnet oppfører seg som det gjør, kan i verste fall være farlig, og det ligger heller ingen læring i det for barnet. Derfor må vi komme bak atferden, forstå hvor barnet befinner seg og finne løsninger sammen. På den måten kan vi også innfri mange av opplæringslovens og læreplanens målsettinger. Elevene må behandles som aktører, sier hun.
Hun mener dette også kan bidra til å løse problemet med elever som dropper ut.
– Mange har nå innsett at vi trenger nye tilnærminger når det gjelder frafallsproblematikken i skolen, og at måten man nærmer seg ungdom i en traumeinformert by, vil kunne være en del av løsningen, sier hun.
– Men er det ikke en ganske spesielt å forutsette at alle slags atferdsmessige problemer skal ha sitt utgangspunkt i traumer? Kan det ikke være andre årsaker som ligger til grunn for menneskers handlinger?
– Jo. Det kan være mange årsaker. Poenget er at en traumeinformert tilnærming er bra for alle barn. Det er som med universell utforming, det er bra for alle. Barn med medfødte funksjonsnedsettelser eller kognitive problemer vil kunne profittere på den samme tilnærmingen som traumatiserte barn. Og alle barn liker å bli tatt på alvor, liker at voksne i større grad forsøker å forstå dem, og legger til rette for varme, inkluderende fellesskap. Vi er opptatt av å lage et opplegg som fungerer for elevene og som er uavhengig av hvilke diagnoser de måtte ha, sier hun.
Hun forteller at man i disse dager har ferdigstilt en kompetansepakke på det som kalles Barnehjernevernet, et kunnskapsgrunnlag som går på tvers av systemer og med muligheter for profesjonsutvikling på skolene.
– Mange er godt i gang med å endre praksis, og Bydel Gamle Oslo tar mål av seg å bli den første traumeinformerte bydelen, i samarbeid med Utdanningsetaten og politiet. De ser at de må forsøke noen nye strategier. Jeg er opptatt av at vi ikke skal tvinge et ferdig opplegg nedover hodene på skolene og bydelene, men at vi skal utvikle oss gradvis og nedenfra. Vi må være forsiktige for ikke å få tilbakeslag, sier hun.
