Elever får ikke det de har krav på - spesialpedagoger opplever jevnlig lovbrudd
Spesialpedagoger opplever jevnlig lovbrudd. Elevene får ikke timene de har vedtak om. Grupper der elevene har svært forskjellige lærevansker, gjør ikke jobben lettere.
En som har fått spesialpedagoger i tale, er førsteamanuensis ved lærerutdanningen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Marit Uthus. Hennes doktorgrad fra 2014 viser at dagene som spesialpedagog i skolen kan være utfordrende.
Uthus dybdeintervjuet 11 spesialpedagoger i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid. En av historiene følger her.
En av spesialpedagogene har ansvar for fire elever. De har hvert sitt individuelle vedtak med rett til 15 timer spesialundervisning i uka. I vedtakene står det at timene skal brukes til tett oppfølging av elevene, individuelt og innenfor klassen. I strid med dette får elevene 15 timer på deling. Elevene har ifølge spesialpedagogen ulike diagnoser, behov og læreforutsetninger. Spesialundervisningen foregår i et uinnredet lager på skolens tørkeloft:
Lovbrudd
– Bryter de ikke loven her?
– Jo, de bryter loven. Skoleeier har ikke lov til å innskrenke spesialundervisningen grunnet dårlig økonomi, svarer forsker Marit Uthus.
– Regnestykket er litt annerledes når en setter sammen grupper. Det blir ikke like stort bortfall av timer som det ser ut som. Men flere lover brytes ved å sette sammen elever i grupper, når dette strider mot det enkeltvedtaket tilrår, forklarer Uthus.
Felles for Uthus’ informanter var at lojaliteten deres lå hos elevene og foreldrene.
– De hadde et sterkt verdibasert ønske om å hjelpe og utgjøre en forskjell for barn som hadde behov for spesialundervisning. Når de klarte å utgjøre en forskjell, føltes dette veldig positivt, men det klarte de jo ikke alltid. Om lag halvparten reflekterte over hvor lenge de kom til å klare å stå i jobben. Flere informanter fortalte at de følte seg veldig alene og ikke særlig verdsatt av de andre ansatte ved skolen. Når de i tillegg måtte finne seg i at lovbrudd ble begått, slet det på både samvittighet og motivasjon, sier Uthus.
Gjør jobben lærerne ikke vil ha
Ifølge spesialpedagogen som underviser en gruppe elever på skolens tørkeloft, kan kollegene ved skolen verdsette henne for jobben hun gjør. Det er imidlertid snakk om en form for skinnverdsettelse; kollegene er takknemlige for at hun gjør jobben de selv ikke vil gjøre:
«For å si det sånn, man må nesten se det … Eleven som er født for tidlig, har store problemer med å gå og å se. Og så er det en elev som har angst, vi kan ikke ta heisen for han har sånn angst. Og så er det hun med et syndrom, som plutselig må på do, så da må jeg ta med meg de tre andre elevene. Og så klarer vi ikke å gå fort nok på do, fordi han som er født for tidlig ikke klarer å gå fort nok. Og vi kan jo ikke ta heisen, fordi han med angst ikke klarer det. Så da ender det jo med at hun som må på do gjør i buksen ... Og da må jeg plassere de andre tilbake i klassen … det er mye løping rundt på bygget. [...] Alle de fire elevene trenger hjelp HELE tiden. [...] Så det som vi har gjort, er at assistenten har hatt lekegrupper med dem, og så har jeg hatt korte økter med undervisning til en og en. Men alle har jo vedtak på 11 til 15 timer. [...] Jeg ser jo hva de kunne ha fått til, hvis de hadde fått det de hadde rett på. For eksempel gutten med angst, som ikke har lært seg å lese, og som går i 3. klasse. Hjelpeapparatet har gitt opp at han skal greie det: Men i tre uker nå har jeg bortprioritert alt annet, og jeg har sagt til rektor at «Nå har HAN mitt hovedfokus, så kan du si akkurat det du vil, for her må jeg bare …». Ja, jeg tar noen valg rett og slett. Og nå har han begynt å lese to- og trestavelsesord! Du skulle bare sett den gleden og takknemligheten … hele gutten blomstrer! Og da tenker jeg selvfølgelig enda mer på; «Hvis du hadde fått dine 15 timer du, gutten min, hvor hadde du vært i dag da?». Det blir … mye oppbevaring.»
Fra Marit Uthus' doktorgrad
Timene som forsvinner
Det er en kjent sak at mye av spesialundervisningen utføres av ufaglærte, viser tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) og Barneombudets rapport «Uten mål og mening?». Men en annen ting er at ekstraressursene, deriblant spesial-pedagogene, ikke brukes som de skal.
Forsker Thomas Nordahl bekrefter dette.
– Om lag 20 prosent av de timene som er satt av til spesialopplæring, blir brukt på andre ting.
– Ofte er det sånn at spesialpedagogene må ta vikartimer når noen er syke. Eller de må undervise hele klassen, inklusive elever som egentlig skulle hatt individuell undervisning, når faglærer er borte.
– Vi vet at elever dermed får færre timer spesial-undervisning enn det de har vedtak om, sier Nordahl til Utdanning.
Han viser til en spørreundersøkelse blant rektorer i 2013.
– Ut fra det de rapporterte, kan vi fastslå at elever mister hver femte time med spesialundervisning som de skal ha, sier Nordahl, som er professor ved Høgskolen i Innlandet.
Rett til tilpasset opplæring foreslås fjernet
«Spesialundervisningen har vært et veldig nedprioritert satsingsområde fra rektor sin side. Så det å jobbe som spesialpedagog, det er det ikke så veldig mange som vil: Når du skal ha fire elever sammen, som for å ha læringsutbytte må være i en-til-en-situasjon, så tror jeg at den belastningen blir så stor [...]. Jeg var jo overlykkelig for at jeg fikk jobb som spesialpedagog i hundre prosent stilling! Jeg skulle på flere jobbintervju, men ble «headhunta» til den jobben da, og avlyste alle andre intervjuer og var overlykkelig for å skulle få jobbe med det jeg brenner mest for. Og når jeg kom da, på første skoledag, så var det liksom; «Ja du fikk den stillingen som ingen andre ville ha du!». For det var jo ingen andre som ønsket å jobbe som spesialpedagog. «Å, hvorfor ikke det?» «Nei, «Ha-ha», liksom. [...] Jeg har hatt lærere som har vikariert for meg, en kjempedyktig lærer med tilleggsutdanning i spesialpedagogikk, som har vært i skolen i over tjue år, og hun sa det at hun ville ikke hatt jobben min for ti millioner ... hun holdt på å bli gal, hun vikarierte én time og holdt på å bli gal.»
Fra Marit Uthus' doktorgrad
I Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) ble det i forrige skoleår innrapportert nesten 9 millioner avholdte timer spesialundervisning og ekstra språkopplæring. 6,7 millioner timer av disse ble gitt etter enkeltvedtak.
Kunnskapsdepartementet er i gang med et stortingsmeldingsarbeid om tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Meldingen legges frem for Stortinget høsten 2019.
I april i år kom rapporten om spesialundervisning som Kunnskapsdepartementet hadde bestilt til den kommende stortingsmeldingen; «Inkluderende fellesskap for barn og unge».
Rapporten omtales som Nordahl-rapporten, i og med at forsker Thomas Nordahl hadde hovedansvaret for den. I rapporten foreslås det blant annet å fjerne retten til enkeltvedtak i spesialundervisning.
At retten skulle forsvinne, er mange kritiske til, også forsker Uthus.
– Jeg er meget skeptisk til det. Man bør styrke spesialundervisningen. Det bør fortsatt være slik at uavhengige systemer avgjør hva elevene trenger, uavhengig av hva det koster. Tanken om at spesial-undervisning står i veien for integrering, er også helt feil. God spesialundervisning øker sjansene for god inkludering der det er mulig. Men en må huske at for noen elever kan det å være i en fast tilrettelagt gruppe være den beste undervisningen, sier Uthus.
Hun tenker da på barn som får lavt sosialt og faglig utbytte i et ordinært klasserom.
– Selv om det er kritikkverdige forhold flere steder, foregår det mye bra spesialundervisning, sier hun.
Utdanning har spurt KS om en kommentar til bruddene på opplæringsloven som kommer frem i denne saken.
«En kjempedyktig lærer med tilleggsutdanning i spesialpedagogikk, (…) hun sa det at hun ville ikke hatt jobben min for ti millioner ... hun holdt på å bli gal, hun vikarierte én time og holdt på å bli gal.»
- Spesialpedagog
– KS har ingen kommentarer til hvordan den enkelte kommune organiserer spesialundervisningen eller deres budsjettvedtak, skriver avdelingsdirektør for utdanning Erling Lien Barlindhaug i en e-post.
Han viser også til KS’ høringssvar til Nordahl-rapporten.
Sluttet i skolen
En spesialpedagog som har jobbet i skolen, er Elin Natås. Hun jobber fortsatt som spesialpedagog, men i dag ved Senter for bedre læring i Oslo.
– Jeg jobbet tre år i skolen, men hadde ikke mulighet til å gjøre jobben min. Arbeidsmengden var for stor. Jeg gikk med høye skuldre fordi jeg ikke fikk gjort det jeg skulle gjøre, sier Natås til Utdanning.
Senter for bedre læring er et privat tilbud. Ifølge senteret er flere hundre elever innom senteret årlig.
– Hvis foreldrene var fornøyde med tilbudet de fikk fra skolen, hadde de ikke ringt til oss. Mange kjempestressede og fortvilte foreldre og barn tar kontakt. De ser at måneder og år går uten at ting blir gjort eller planer blir fulgt opp. En typisk elev hos oss er fra 4. eller 5. trinn, forteller Natås.
– Møkka må ut
Ved senteret jobbes det tverrfaglig. Med seg har Natås to spesialpedagoger, men med litt annen bakgrunn og tilleggsutdannelse. Liv Berit C. Vold er førskolelærer og terapeut i nevrofysiologisk psykiatri og nevrofeedback.
– Noe av styrken vår er at vi kartlegger årsaker. Her er det korte beslutningsprosesser og lite byråkrati, sier Vold.
Sammen med Vold og Natås finner vi også spesialpedagog og utdannet psykologspesialist Marie Eines Seljebø.
Senteret ble startet for 16 år siden som en bi-geskjeft. Etter hvert har det blitt heltidsjobben for disse tre, som alle har jobbet i offentlig sektor før de begynte for seg selv.
– Vi er mye friere her. Trenger vi to timer til førstekonsultasjonen, bruker vi det. Her jobber vi bevisst med å løse, kartlegge og behandle dem som kommer til oss. Vi justerer også de individuelle oppleggene underveis. Det som er riktig i starten, er kanskje ikke riktig når de har kommet et stykke på vei, forklarer Seljebø.
Alle tre bekrefter at de ofte får inn klienter som ikke har fått timene de skal ha, fordi spesiallæreren var syk eller måtte gjøre annet arbeid enn å undervise den som skulle ha timene.
– I tillegg får vi inn elever som har sittet i grupper med andre elever med ulike vansker. Et tenkt eksempel er at en som hører dårlig, blir plassert i gruppe med en som er høylytt. Det å plassere elever med ulike lærevansker sammen er sjelden smart. Det kan være ekstremt frustrerende å jobbe i en gruppe som ikke fungerer, sier Vold.
Svært ofte forteller klientene at de har fått høre at en skal vente og se om det bedrer seg av seg selv, en innstilling alle tre er sterkt kritiske til.
– For mange som kommer hit, er ofte problemet ikke så stort i utgangspunktet, men det baller på seg til mange lag med problemer. Jeg pleier å si at det er greit å være frustrert og sint, det er bedre at møkka kommer ut enn at de bærer på den også, sier Natås.
Også Barneombudet er bekymret for spesialundervisningen i Norge.
Barneombudet sterkt kritiske
Barneombudets rapport «Uten mål og mening?», ble lansert i mars 2017. Barneombudet hadde over tid mottatt henvendelser fra barn og foreldre som varslet om kritikkverdige forhold ved spesialundervisningen i norsk skole. Så alvorlig fremsto det som ble formidlet, at Barneombudet viet sin årlige fagrapport til temaet.
I rapporten avdekkes det at elevene plasseres i det som kan karakteriseres som «tilfeldige oppbevaringsgrupper», at målene for opplæringen er uklare og innholdet likeså.
I Grunnskolens informasjonssystem (GSI) bekreftes dette bildet. Cirka 50 prosent av timene til spesialundervisning utføres av assistenter. Av de nærmere 50.000 elevene som mottok spesialundervisning høsten 2016, fikk 63 prosent denne hovedsakelig i grupper utenfor den ordinære opplæringen. Dessuten fikk cirka 5600 elever opplæring utenfor fellesskolen, noen på deltid, de fleste hele tiden.
Fra rapporten:
«I dette prosjektet har vi avdekket en rekke forhold ved spesialundervisningen som etter vår mening er uforsvarlige, diskriminerende – og som rammer elevenes utviklingsmuligheter. Gjennom kontakt med skoler og elever gjennom mange år vet vi at det er mulig å ivareta elever med spesialundervisning på en god måte, og at noen får det til. Myndighetene kan ikke fortsette å la kvalitet i spesialundervisningen være frivillig for kommunene. Vi må forvente et høyt læringstrykk, høy trivsel og et godt faglig utbytte for alle elever med behov for spesialundervisning. Barneombudet mener at Regjeringen må ta tydelige og konkrete grep for å heve kvaliteten på spesialundervisningen i alle norske kommuner.»
Barneombudet kom med en lang rekke forslag til forbedring og foreslo blant annet at opplæringsloven måtte endres, slik at elever med spesialundervisning sikres rett til opplæring av fagperson med godkjent utdanning og kompetanse i faget og/eller undervisningsoppgaven.
Svært vanskelig å finne informanter
Da forsker Marit Uthus skulle finne spesialpedagoger til sin doktoravhandling, brukte hun mye tid og ressurser på å få tak i sine informanter.
– Det er egentlig et funn i seg selv at det er så vanskelig å få dem i tale. Jeg måtte gå inn på skolenes nettsider og ta direkte kontakt med dem som hadde tittelen. Jeg hadde prøvd å gå via rektorer først, men fikk da ikke tak i noen, sier Uthus.
Utdanning har også lagt ned betydelig innsats for å få spesialpedagoger til å fortelle om hvordan de har det på jobb. Vi har over lengre tid kontaktet rektorer, spurt og ringt til lærere, tatt kontakt via sosiale medier. Vi har spurt forskere om de kan formidle kontakt, uten å lykkes. De eneste to som vi fikk i tale, har lite å utsette på hvordan de har det i jobben.
Hjelpen kommer for sent
De to spesialpedagogene jobber ved en ungdomsskole på Østlandet. Til sammen har de ti års erfaring som spesialpedagoger. Begge har jobbet som lærere før de tok videreutdanning. For å stille opp satte de anonymitet som premiss, ikke minst på grunn av taushetsplikten.
– Ofte kommer det elever til oss som skulle hatt spesialundervisning i barneskolen, men som slett ikke har fått det de skal. Det viser seg altfor ofte at de har hatt opplæring med ufaglærte. Da får vi litt av en jobb med å gi dem alt de ikke har fått, forteller de to til Utdanning.
Ressursene til tidlig innsats er for små. Elever som strever, må følges opp over tid med tilpassede undervisningsopplegg.
En felles erfaring fra årene de har jobbet i ungdomsskolen, er at lærerne der er flinke til å gi opplæring med kvalifisert personale, men at barneskoler i mindre grad får ressurser til spesialpedagoger.
– Vi har spesialpedagoger knyttet til hvert trinn, men skulle gjerne hatt én 100 prosent stilling på hvert trinn. For at en skal få til et godt opplegg, må også spesialpedagogene delta og involvere seg i teamarbeidet. Et bra opplegg rundt enkeltelever og i klassen krever tett samarbeid med faglærer.
Fleksibilitet er et nøkkelord for å lykkes som spesialpedagog i skolen, mener de to erfarne pedagogene.
– En må ikke være for rigid og si «det er ikke mitt ansvar». Skal en lykkes, må en planlegge sammen med de andre lærerne. I tillegg er det bra at vi får frie tøyler til å differensiere og tilpasse i forhold til kompetansemålene faglæreren har lagt opp til i klassen.
Stille elever
De jobber for at det ikke skal være stigmatiserende å ta imot ekstra støtte i ett eller flere fag.
– Det prøver vi å tilpasse slik at en i minst mulig grad blir tatt ut av klassen alene.
– I tillegg prøver vi å være observante når det gjelder de stille elevene. De kan gå under radaren, og det er ikke ønskelig.
Disse to spesialpedagogene har i liten grad blitt satt til å gjøre andre oppgaver enn det de er ansatt for.
– Det har skjedd at jeg har tatt vikartimer, men det er veldig sjelden, forteller den ene.
Den andre har aldri måttet ta vikartimer.
Om det er noe skolen deres kunne gjort bedre, er det å erstatte og planlegge bedre når de har avtalt fravær, mener de.
– Ved korttidsfravær skjønner vi at det er vanskelig. For noen elever er det heller ikke ønskelig at noen de ikke kjenner, tar over undervisningen. Da er det ofte bedre at de får være sammen med klassen sin.
Begge er skeptiske til å ta bort retten til enkeltvedtak.
– Det er økende bruk for oss spesialpedagoger i skolen, ikke minst på ungdomstrinnet.
– For enkelte elever blir det mye som skal på plass altfor seint. Mange av elevene vi får, har ikke fått den oppfølgingen tidligere som de skulle ha hatt. Vi tenker jo på hvordan det vil gå med dem i videregående skole og prøver å ruste dem på best mulig måte, slik at de ikke skal droppe ut.