Hvilket barn er du mest glad i?

En gang møtte jeg Milla. Et barn som nærmest insisterte på at jeg skulle engasjere meg personlig i hennes liv. Det var som om Milla valgte meg. Jeg har opplevd lignende flere ganger. Barn har omsorgspersoner de foretrekker foran andre. Det er helt rimelig. Motsatt vei ville det være urimelig. Barnehagelærere kan ikke velge hvilke barn de vil gi mest omsorg. Og de kan strengt tatt heller ikke velge å ta med seg sine private preferanser for hvordan omsorg skal gis, når de utøver sitt yrke.

 Annenhver ansatt i barnehagen har favorittbarn, viser en studie ifølge Første steg.

Profesjonelle spenningsfelt

Ekspertutvalget om barnehagelærerrollen trekker opp ulike spenningsfelt som barnehagelæreren står i. Det er et godt grep, ikke minst fordi det yter kompleksiteten i barnehagelærerrollen rettferdighet. Ekspertgruppa tar til orde for at god profesjonsutøvelse er «kompleks, faglig skjønnsutøvelse i spenninger mellom ulike hensyn der det ikke finnes entydige svar.» (Børhaug m.fl. 2018).

Ett av spenningsfeltene handler om omsorg. Ekspertgruppa mener barnehagelærere står i et spenningsfelt mellom privat og profesjonell omsorg. De skriver:

Barnehagelæreren er forpliktet til å gi profesjonell omsorg. Man kan ikke velge hvem man skal gi omsorg til i barnehagen. (…) Profesjonell omsorg er basert på verdiene i rammeplanen og er noe annet enn den private omsorgen man har for egne barn. Dermed oppstår det en spenning i omsorgsutøvelsen, og barnehagelærerne må utforme sin egen praksis i møte med denne spenningen. (Børhaug, m.fl. 2018)

Jeg er langt på vei enig i disse påstandene, men jeg mener likevel det oppstår problemer, når begrepsparet privat og profesjonell omsorg tas i bruk. Ekspertgruppa slår fast at profesjonell omsorg er en forpliktelse. Spørsmålet blir da om det ikke er irrelevant å i det hele tatt trekke inn privat omsorg. 

Privat og profesjonell omsorg

Kan lærere i barnehagen tillate seg å være mer glad i enkelte barn enn andre? Eller kan de oppdra barna i en strengt religiøs tradisjon? De fleste vil svare nei på slike spørsmål. Og grunnen er selvsagt at omsorgen må være profesjonell, ikke privat. Karen Jensen (1990) hevder vi har en polarisering mellom to ulike omsorgssystemer:

(…) Det private og uformelle, med nære pårørende som viktigste omsorgskilde, og det offentlige og formaliserte, med ulike profesjonsgrupper som viktigste kilde. (…) Mens den private omsorgen blir beskrevet som intim, spesifikk og personorientert, blir den profesjonelle formen beskrevet som planlagt, distansert, regelstyrt og oppgaveorientert. (Jensen, 1990, s. 10).

Da jeg underviste ved barnehagelærerutdanningen, opplevde jeg ofte at dette begrepsparet ble brukt i studentoppgaver. Begrepene ble gjerne redegjort for teoretisk, men de fungerte i liten grad til å beskrive studentenes egen praksis.

Hva er det så som gjør at begrepsparet profesjonell og privat omsorg faller sammen når den skal settes i sammenheng med virkeligheten? Jeg tror svaret er enkelt: Begrepene passer ikke. Men noe er likevel uforløst. For beskrivelsen av den profesjonelle omsorgen som planlagt, distansert, regelstyrt og oppgaveorientert, er noe barnehagelærere ikke kjenner seg igjen i. Dermed blir det forsvinnende lett å ta til orde for at man må tillate seg å være litt privat i møte med barn, for at relasjonene skal bære.

Personlig omsorg, ikke privat

Og her er vi ved et viktig skille. Som lærere må vi være personlige i møte med barna, ikke private. Jeg skulle ønske ekspertgruppa om barnehage-
lærerrollen hadde tematisert dette i stedet for å trekke inn privat omsorg.

Etter mitt skjønn er det helt nødvendig at man innenfor den profesjonelle forpliktelsen som omsorg er, er personlig. Å yte omsorg er personlig. Det fordrer at du intonerer deg ulikt på hvert enkelt barn, av den enkle grunn at barn er ulike. Og det fordrer at du lar barn bli kjent med deg: Hvilken farge har du på tannbørsten? Hva slags musikk liker du? Er du mest glad i brunost, eller gulost? Liker du harde, eller myke klemmer? Hva heter foreldrene dine?

Jeg mener spenningsfeltet som barnehagelærere står i når det gjelder omsorg, er mellom det profesjonelle og det personlige, ikke mellom det profesjonelle og private. Private anliggender som hvordan barnehagelærere oppdrar sine egne barn, eller hvem av barna i barnehagen de liker best, er ikke gyldige utgangspunkt for den profesjonelle omsorgen. Men hvem man er, hva man liker og i hvilken grad og på hvilken måte man er personlig i møte med barna i barnehagen, er en høyst relevante problemstillinger for barnehagelærere.

Naturlig og etisk omsorg

Nel Noddings (i Jensen, 1990) skiller mellom naturlig og etisk omsorg. Denne begrepsforskjellen bringer oss kanskje enda nærmere det spenningsfeltet barnehagelærere står i. Naturlig omsorg «er den som gis fordi en står i et nært forhold til andre og fordrer ingen større anstrengelse». Den etiske omsorgen handler om at den andres beste er et ideal. Den etiske omsorgen krever en innsats av oss, fordi vi ikke har et naturlig følelsesmessig bånd til den andre.

Min omsorg for Milla kom på mange måter naturlig. Jeg trengte ikke anstrenge meg. Vi hadde god kjemi, helt enkelt. Med andre barn har omsorgen krevd en ekstra innsats. For barnehagelærere er denne ekstra innsatsen en profesjonsetisk forpliktelse.

Balansekunst

Ved å skissere opp ulike spenningsfelt barnehagelærere står i, viser ekspertgruppa at profesjonsutøvelse dypest sett er en balansekunst. Barnehagelærere må balansere mellom ulike formål og intensjoner som ligger i lov og rammeplan. Når det kommer til omsorg blir det hele mer komplekst, enn det som kan leses ut som motstridende forpliktelser i rammeplanen.

For hva er rett å gjøre når Milla har valgt et fang: Å bestrebe seg på at Milla skal være like fortrolig med alle ansatte i barnehagen, slik at hun kan følges opp av hvem som helst uavhengig av hvem som er på jobb? Eller er det mest rimelig at hun følges opp av den hun har best kjemi med?

Og hva er mest profesjonelt: Å være personlig i møtet med barna man jobber med og lever med dag ut og dag inn i flere år, eller å la det være?

Litteratur:

Jensen, K. (red.). (1990). Moderne omsorgsbilder. Oslo: Ad Notam.

Børhaug, K, m.fl. (2018). Barnehagelærerrollen i et profesjonsperspektiv – et kunnskapsgrunnlag. Oslo: Kunnskapsdepartementet

• Morten Solheim, barnehagelærer og seniorrådgiver i Utdanningsforbundet, skriver Med etikkblikk på egne vegne