Fem kunstnere om hva som var avgjørende i barndommen for at de ble kunstnere
Friheten til å skape det de selv ville som barn, ble avgjørende for deres karrierer.
Publisert
Vebjørn Sand (54) kunstmaler og norsk samtidskunstner
– Barndomshjemmet mitt bar preg av at vi jobbet med hendene. Min mor og min mormor drev alltid med håndarbeid og laget all maten fra bunnen. Mormor, som var fra Jæren, var tidligere gårdskone og bodde hos familien min deler av året. Min far malte bilder og laget geometriske figurer, og min farfar var dyktig med hendene og en usedvanlig god tegner. Jeg beundret ham. Det var det de oftest drev med; å jobbe kreativt. Deler av huset så ut som et male- og geometriverksted og preget stemningen i hjemmet. Det var en oppmuntrende, kreativ atmosfære, og vi hadde et enormt bibliotek. Tilgangen til kunstbøker fra alle perioder var også avgjørende for min utvikling. Jeg oppdaget tidlig verdenskunsten med bøker om de gamle mesterne. Vi hadde verken TV eller bil da jeg var liten. Da jeg begynte på Steinerskolen, fortsatte det kreative som noe naturlig. Som i renessansen har Steinerskolen idealer om å styrke det hele mennesket, det frie mennesket og det skapende mennesket.
Unni Askeland (57) billedkunstner
– Jeg var fri til å uttrykke meg, til å bruke fantasien i barndommen min. Det var mange som leste for meg, og aller mest mamma. Hun leste det ene eventyret etter det andre. Og morfar fant opp nye eventyr. Jeg minnes at jeg så Charlie Chaplin-filmene første gang som veldig liten. Jeg likte dem. Barne-TV i barndommen min var folkeeventyr, Pernille og Mr. Nelson og Pompel og Pilt. Jeg minnes at barndommen var full av fri utfoldelse og kreativitet. Somrene gikk med til å spille teater, og vi gjorde så mye rart. Hos farmor fikk vi barnebarna boltre oss. Vi kledde oss ut i gamle klær. Det var så mye fantasi. Vi tegnet nesten alltid. Hjemme hos oldemor sto det et aktivitetsbord, der vi satt og laget mye fint. Vi lekte også at vi spilte i film. Jeg var full av følelser. Da vi var i kirken, satt jeg helt stille, og jeg gråt bestandig, både i bryllup og begravelser.
Egil Nyhus (58) avistegner og illustratør
– Når jeg ser tilbake på oppveksten, er det to åpenbare forutsetninger som skiller seg ut. Jeg hadde en like ivrig enegga tvillingbror, og jeg fikk lov! Lov til å leke og lov til å lage. Jeg vokste opp i et enkelt arbeiderhjem uten kunstneriske ambisjoner. Rett nok var Pappa glad i å male og tegne, men han malte hus. Utenpå og inni. Alt Mamma kunne, var å tegne fisk med to bua streker. Pluss en prikk som øye. På sekstitallet var hun nok preget av tidens melodi: «fri barneoppdragelse». Hun var sjefen i hjemmet, men stilte ingen krav, annet enn å være hensynsfull – og si takk. Dermed leste vi tegneserier og så TV uten intellektuell, høykulturell innpakning. Frihet. Lek. Ingen forpliktelser. Verken til skole eller husarbeid. Det passet perfekt for en energisk og ekstrovert gutt. Vi var i himmelen da Pappa kom hjem med avlagte tapetruller som vi snudde og fylte med Donald, cowboyer og tøffe soldater. Jeg husker bare én gang Pappa kom med en forsiktig kommentar der vi stolt sto foran speilet i gangen i full naziuniform med alle detaljer: «Kanskje dere heller kunne lage en engelsk uniform?» Talentet for å tegne var medfødt, og med tvilling Svein på laget var inspirasjonen og oppbackingen fullkommen. Femtiåtte år seinere henger jeg fremdeles fast i den ujålete, populærkulturelle tradisjonen. Og jeg ble både militærnekter og opptatt av husarbeid.
Svein Nyhus (58) illustratør og barnebokforfatter
– Bortsett fra at jeg vokste opp i Norge på 1960-tallet med kreativ hjerne, tegnelyst og gripetak, betydde fargestifter i isboksen på stuebordet og tapetruller å tegne på, ganske mye. Jeg ble inspirert av svensk TV, Donald Duck & Co. og tvillingbroren min Egil. Vi vokste opp i en tidstypisk, ikke-akademisk arbeiderklassefamilie, der gutter fikk leke og drive på hele barndommen og ungdommen uten forpliktelser utenom skolearbeidet. Faren vår, en kreativ, men stille underdog, var sjøl glad i å tegne, og det gjorde nok at det føltes naturlig å holde på. Men vi gikk aldri på kunstskoler eller så kunst i gallerier eller museer. Egil og jeg flytta tegnelidenskapen fra stua til gutterommet vårt i ni-tiårsalderen. Vi fikk det vi trengte av tegneutstyr, men sammenligna med dagens overflod, var det veldig enkle forhold: Når den oransje fargestiften var brukt opp, den gikk ganske tidlig, og vi deretter skulle fargelegge huden på de komiske figurene våre, brukte vi bare lette strøk med brunt og gult. Ellers blei det mye kulepenn på hardt maskinpapir. Jeg savna ingenting, men de spartanske forholdene og manglende impulsene fra billedkunst utenfra kasta selvsagt en skygge over den potensielle blomstringa vår. Jeg tror likevel tvillingforholdet veide opp for disse manglene: Jeg hadde en ivrig, alltid nærværende og superkreativ støttespiller, som dessuten tenkte og følte omtrent akkurat som meg sjøl. Så blant det aller viktigste for min kunstneriske utvikling som barn er utvilsomt min kjære tvillingbror Egil.
Lisa Aisato (39) illustratør, forfatter og bildekunstner
– Jeg tror å bli lest for så mye som jeg ble, har vært veldig avgjørende for meg. Moren min jobbet i forlag og bokhandel mesteparten av min oppvekst, så bøker var en veldig viktig del av vår verden. Mens mamma leste, tegnet jeg. Hun kunne lese i timevis, så da tegnet jeg i timevis. Det gjorde både at min fantasi ble tirret og at jeg ble ganske flink til å tegne. I tillegg var mamma fan av lydbøker allerede på åttitallet. Og vi hadde hyllene fulle av kassetter med eventyr og klassikere. Alt fra Hemingway til Roald Dahl til Asbjørnsen og Moe. Jeg lyttet og lyttet, mens jeg tegnet og tegnet.
I tillegg var både mamma og pappa opptatt av at jeg skulle ha godt og riktig utstyr. Jeg fikk oljemaling mens jeg gikk i barnehagen, husker jeg. Men det viktigste var lyttingen alle timene jeg tegnet. Det er jo det jeg gjør hver dag nå. Lytter til lydbøker og podkaster og tegner hele dagen.
