Tillitsreformen og veien videre etter lærerstreiken

Et av regjeringen Støres største prosjekter i denne perioden er en tillitsreform i offentlig sektor. Det er en reform som skal skje nedenfra og det skal være tett samarbeid med tillitsvalgte og med brukerorganisasjoner og innbyggere, skriver regjeringen. Om det skal bli en levende tillitsreform i skolesektoren er det noen faktorer som vil spille en avgjørende rolle.

Det er en forutsetning at lærere og ledere i barnehage og skole får økt profesjonsfaglig innflytelse både nasjonalt, lokalt og på arbeidsplassnivå. Og det må på plass en styring som speiler skolens brede mandat. Nå foregår det en kamp om innholdet i tillitsreformen. KS og lærerne har divergerende syn på hva en tillitsreform bør være.

Allerede nå har regjeringen varslet at de vil sette i gang et frikommuneforsøk og arbeidet med tillitsreformen på nyåret. Der er Sigbjørn Gjelsviks (Sp) departement, kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) som så langt har hatt ansvaret for reformen. Ifølge statssekretær Gunn Karin Gjul i KDD er de for eksempel inspirert av danske «frikommuneprosjekter» og av et forsøk i Danmark der skolen har kuttet timer for å få flere mattelærere i en klasse. Gjul sier også at reformen handler om å gi de ansatte tid og tillit til å gi brukerne (sic!) bedre tjenester. Å kalle elever brukere og skole en tjeneste blir nok ikke tatt imot med tillit hos lærere flest. Likevel høres det bra ut med tid og tillit til profesjonen, men så langt har det skortet på en viktig ting, som det er helt grunnleggende i en tillitsreform, nemlig partsamarbeid.

Lærerorganisasjonene må involveres

Det er på høy tid å involvere lærerorganisasjonene i de grunnleggende diskusjonene og det videre arbeidet. I en regjering med Arbeiderpartiet i ledelsen hadde jeg forventet at partsamarbeid, medbestemmelse og tillit til profesjonen ville være grunnleggende. Men så langt er det ikke overbevisende. Kommer ikke dette på plass snart risikerer vi at reformen havarer før den er i gang.

LES: Lærerne holdt utenfor i planlegging av frikommune-forsøk

Kunnskapsminister Tonje Brenna har hovedansvaret for skolen og lærerne. Men det har så langt ikke vært invitert til et samarbeid om innholdet i en tillitsreform i skolen fra kunnskapsministerens side. Lærerorganisasjonene har akkurat vært gjennom den lengste lærerstreiken noensinne i Norge. Lærene har fått gjennomgå verbalt av sine nåværende arbeidsgivere, kommunenes hovedorganisasjon, KS, men det har vært viktig for regjeringen å understreke at de ikke er en part i konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene.

Det er ikke til å stikke under stol at det er svært liten tillit mellom KS og lærerorganisasjonene. Likevel er det kommunene, med en arbeidsgiverorganisasjon som ikke viser tillit til lærerne, som så langt ser ut til å være den regjeringen ser til for å utvikle en tillitsreform. Sentrale eller lokale tillitsvalgte innenfor skolesektoren har i liten grad vært koblet på prosessen og fått fremmet sitt syn på hva en tillitsreform kan være i utdanningssektoren.

KS mener på sin side at tillitsreformen skal gi større rom for at lokaldemokratiet kan styrke evnen til å prioritere effektivt. Videre slår de fast at den enkeltes autonomi må balanseres mot kommunenes behov for nødvendige styringssystemer. KS velger videre å eksplisitt trekke frem bemanningsnormer, noe organisasjoner har hatt som prioritet de siste årene. Bemanningsnormene i skole og barnehage binder opp kommunenes ressursbruk på en særlig uheldig måte, skriver KS i sitt høringsbrev om tillitsreform.

Dette høres ikke bra ut, verken med tanke på oppgavene skolen står overfor, for partsamarbeid eller for læreres profesjonelle skjønn. Her må kunnskapsministeren på banen og legge føringer, etter å ha rådført seg med lærerorganisasjonene.

Styring som speiler skolens mandat

Noe av det som kom frem under lærerstreiken er at lærerne har en sterk mistillit til styringen av skolesektoren. Den har ulmet lenge. Det er stor avstand mellom KS og Utdanningsdirektoratet på den ene siden lærerne på den andre når det gjelder hva som er kvalitet i skolen. For lærere vil en tillitsreform forutsette at det blir en bredere og mer nyansert forståelse fra Utdanningsdirektoratet og kommuner- og fylkeskommuner av hva kvalitet er i skolen. Det er ikke alle sider ved skolen som kan eller bør måles.

Les også: – Gi lærere tid til å være lærer

Diskusjonene om kvalitet i skolen må speile skolens samfunnsmandat og kunnskapssyn og ikke minst lærernes utdanning, erfaringer og vurderinger fra sin egen praksis. Tillitsreformen må innebære økt tillit til lærernes vurderinger og ta utgangspunkt i fag og pedagogikk, ikke styringslogikk og økonomi. Skolens styringsdokumenter og lovverk må støtte opp om lærernes arbeid med eleven i klasserommet og ta utgangspunkt i det brede samfunnsmandatet.

Økt medbestemmelse og tillit til profesjonen

Skal vi få til det, må medvirkning og innflytelse være et overordnet prinsipp i utviklingen av en tillitsreform. Tilbakemeldinger fra tillitsvalgte over hele landet tilsier at det ikke er slik i dag. På hele 2000-tallet har lærernes profesjonelle handlingsrom vært på vikende front. Den politiske styringen har vært inspirert av New Public Management (NPM) og et instrumentelt ledelsessyn lånt fra amerikanske skolereformer. Mål og resultatstyring var, og er, i sentrum. Denne styringsmetoden rimer dårlig med norske tradisjoner for partsamarbeid og felles interesser i arbeidslivet.

I rapporten om lærerrollen fra 2015, skrevet av en ekspertgruppe ledet av Thomas Dahl, slås det fast at lærerne har blitt utsatt for en «profesjonalisering ovenfra». Det har skjedd gjennom skoleutvikling, standardisering, endring av læreplaner og innføringen av et nasjonalt «kvalitetsvurderingssystem» som har som formål å hente inn tall og resultater fra «virksomhetene» skolen har blitt. Rektorer ble til «resultatenhetsledere».

Lærere og skoleledere har mistet innflytelse

Gjennom kompetansemålstyring og et kvalitetsvurderingssystem som har gått langt ut over sine egne bredder har sektoren, altså lærerne og skolelederne, i stor grad mistet innflytelsen over sin egen yrkesutøvelse. Denne harde styringen har gått ut over elevene og barna, noe motstanden mot «testskolen» og et stadig større søkelys på elevenes psykososiale skolehverdag viser. I denne profesjonaliseringen ovenfra ligger det også en forakt for kunnskap og en mistillit til lærernes grunnutdanning og faglige tyngde. Det er et paradoks at styringen av innhold og pedagogikk er blitt mer standardisert samtidig som det er forventinger fra politikere og samfunnet om spesialisering og individualisering.

Om regjeringen vil gjennomføre en tillitsreform i skolen må de først og fremst gjøre noe med denne styringen. Noe ble forsøkt gjort gjennom læreplanreformen «fagfornyelsen», men læreplanverket Kunnskapsløftet 21 som det endte opp med har så langt ikke virket i riktig retning. Det ser mer ut som en kalibrering av det eksisterende styringssystemet enn en endring av det. Både praksis og språkbruk bærer sterkt preg av gammel tenkning.

Nå har regjeringen satt ned et utvalg som skal se gjennomgå og videreutvikle kvalitetsvurderingssystemet (NKVS), som er styringssystemet til skolesektoren, til et system som legger mer vekt på faglig og pedagogisk kvalitetsutvikling. Jeg er skeptisk til om det holder å videreutvikle. Jeg skulle ønske regjeringen hadde gitt mandat til å bygge opp styringssystemet fra grunnen av, slik det er nå har profesjonen alt for liten innflytelse.

De siste års styring av skolen har nemlig vært ødeleggende for partsamarbeidet i skolen. Skal vi lykkes med å gi elevene bedre utdanning er vi avhengige av bedre partsamarbeid, og partsamarbeidet må være bærebjelken i tillitsreformen. For mange ansatte i skolen opplever at de ikke får påvirket beslutninger som åpenbart er profesjonsfaglige og som vil ha stor betydning for de ansatte og for skolenes faglige- og pedagogiske utvikling. Avtaleverket blir av for mange på arbeidsgiversiden sett på som kun en formalitet, og politikere overprøver lærere ved å innføre systemer og pedagogiske programmer som lærere ikke anerkjenner som gode eller legitime. Det faglige- og pedagogiske handlingsrommet er lagt til det som i NPM -språket er kalt «skoleeier», med liten mulighet for lærere til å påvirke.

En styrket medbestemmelse på alle nivåer må nødvendigvis starte på sentralt plan. Derfor vil jeg oppfordre Tonje Brenna til å ta lærerorganisasjonene med i den videre planleggingen av tillitsreformen, helst i går.

Om det ikke gjøres noe med styringen og partsamarbeidet i skolesektoren, er jeg redd tillitsreformen blir et havari. Jeg håper regjeringen ser at fagorganisasjonene vil være vel så viktige som kommunene i dette arbeidet, og at de gis en sentral rolle i den kommende tiden.


Kommentar lagt til kl 1335 (etter publisering):

I teksten kan det virke som om jeg mener det ikke er noen dialog mellom Kunnskapsdepartementet og Utdanningsforbundet overhode. Det stemmer ikke. Det er stadig og god dialog. Mitt poeng er at det ikke er partsamarbeid og dialog når det gjelder tillitsreformen i skolesektoren. For eksempel, når statssekretæren i Kommunal- og distriktsdepartementet trekker frem et forsøk i dansk skole som interessant, uten at lærerorganisasjonene er informert eller spurt om innspill, mener jeg er et eksempel på akkurat det.

Så ser jeg selvsagt frem til at våre tillitsvalgte i stat, kommuner og fylkeskommuner blir tatt med i utviklingen av tillitsreformen i vår sektor, skole og utdanning.