Fullføringsreformen til Guri Melby har fått hard medfart de siste ukene, og ordskiftet har vært røft. Det vekker sterke følelser hos engasjerte skolefolk når det blir foreslått å øke valgfrihet, på bekostning av skolefag med høy status og fartstid i skoleverket.
Hensikten med denne reformen er å styrke gjennomføringen av videregående, men det betyr ikke at alle de foreslåtte grepene i reformen er formålstjenlige eller sannsynlige suksesshistorier. Det å lempe på de faglige kravene i studiespesialiserende (som har høy gjennomføring), vil for eksempel ikke styrke gjennomføringen på yrkesfag, som virkelig sliter med en jevnt negativ statistikk.
Fullføringsreformen truer dermed allmenndanningen, men vi har ikke fått sannsynliggjort på noen som helst måte at allmenndanning er et hinder for fullføring på videregående. Logikk, hvor har du gjemt deg? Når det er bare cirka halvparten av de som begynner på en akademisk grad som har fullført på normert tid, har vi ikke lov å fire en tomme på kravene til studiespesialiserende, da forskyver vi bare problematikken. https://www.ssb.no/hugjen
Les også: Slik vil regjeringen endre videregående skole: Større valgfrihet, rett til å fullføre og færre fellesfag
Ordskiftet har vært så hett, at det å tillegge meningsmotstandere vikarierende motiver, har begynt å gå igjen. De som ikke ser formålet med å styrke valgfriheten for 16-åringen på bekostning av allmennkunnskapen, blir fremstilt som de først og fremst er redde for egne jobber og fagfelt. Jeg tror imidlertid redselen for å ha en kunnskapsminister med lave tanker om kunnskap overskygger redselen for egen jobbsikkerhet. Slik er det i hvert fall for mitt vedkommende, jeg både skremmes og gremmes.
Jeg frykter ikke for jobben min et sekund, men jeg frykter en selvsikker fremtid som ikke har med seg fortidens erfaringer. De store linjene i menneskekollektivets felleserfaringer er allerede for hardt truet av adlingen av den individuelle personlige erfaring og opphøyde meningsberettigelse, nesten uansett hvor manglende eller hanglende kunnskapen og argumentasjonen måtte være.
Per Christian Langset, kommunikasjonssjef, Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel skriver i Dagbladet at «For å forstå reformen, må man også forstå hvor skoen trykker for å motvirke at en tredjedel av de unge dropper ut.» I det samme innlegget er han spydig mot alle mot de med lang utdannelse som mener mye om de med lite utdannelse, men jeg skal la den ballen ligge, han er uansett selv av samme topptunge kategori som de han lite subtilt harselerer med.
Jeg sitter heller ikke på nøkkelen til å heve gjennomføringen til 90 prosent, men jeg har sett nok statistikk til å vite at det er yrkesfagene som sliter mest. Jeg mener derfor vi burde kalle hele reformen en yrkesfagreform, spisse tiltakene mot denne gruppen, og ikke tukle for mye med studiespesialiserende. De trenger mest av alt arbeidsro til å arbeide kollektivt med å få eierskap og retning på fagfornyingen.
Det er mange grunner til svak gjennomføring på yrkesfag.
Mange av de som før gikk rett ut i manuelt arbeid, må nå inn i klasserommet når de heller vi jobbe. Andelen elever med lese- og skrivevansker og andre utfordringer er større enn på studiespesialiserende. Disse blir «friskmeldte» i sommerferien mellom grunnskole og videregående, og den «mappa» de måtte ha opparbeida gjennom grunnskoleløpet, med vedtak, utredninger og rettigheter, ligger igjen i grunnskolen.
Det å da starte fra scratch er et dårlig utgangspunkt, for problematikken ligger jo der og ulmer, klar til å bryte ut i flammer i møte med gamle krav om å sitte i ro og gjøre leksene.
Les også: Elevorganisasjonen heier på fullføringsreformen
Innvandrergutter sliter mest på yrkesfag, særlig de med kort botid. Språkopplæringen bør styrkes, om det er i eget norskfag eller gjennom målrettet språkopplæring knyttet til det fagdomene de skal inn i. Norsk som andrespråk bør i kompetansesammenheng sidestilles i opplæringsloven med en enhet av tilsvarende lengde i det konvensjonelle norskfaget. Norsk som andrespråk har et solid fokus på språklige basisferdigheter, og er så komplekst og bra at det er helt latterlig at det ikke er sidestilt med det «store» norskfaget. Om fagene blir sidestilte, vil vi få en mye sterkere bredde i det norskfaglige miljøet, som vil bli enda bedre rustet til å sørve bredden i elevmassen.
Læreplass er et problem for alle på yrkesfag, noe mer for Mahmoud enn for Mads, men dog et problem. Å styrke både insentivene og ansvaret for næringslivet til å ta mot lærlinger er og mulig å beslutte politisk, i samråd med arbeidsgiverorganisasjonene. Ved å ikke ta lærlinger, undergraver de jo sin egen eksistens på sikt.
Venstre ser på styrket valgfrihet for 16-åringen som en universalløsning for styrket gjennomføring. Valgfriheten er per i dag en for stor belastning for mange 16-åringer. Selv har jeg omsider innsett, som 53-åring, at det er lærer jeg blir. Det tok litt tid, og var ikke realitet verken for den 16-årige eller 26-årige utgaven av meg selv.
Vi har i mange år snakket om en «mastersyke», som har etablert seg som et press på kultur- og systemnivå for å ta stadig mer utdanning. Mange av de som faktisk hangler seg gjennom studiespesialiserende, gjør nok det ut fra samfunnets forventninger og statusforståelse enn ut fra eget driv. Vi mister mange gode tømrere, elektrikere og rørleggere til lunkne studiekompetanser.
Sosial mobilitet skal hele tiden være opp – opp – opp, og går du andre veien, er det noe galt med deg. Statusen til de praktiske yrkene må opp, og det er det ditt og mitt ansvar å gjøre, gjennom daglig framsnakking og kanskje gjennom et oppgjør med de verdiene vi selv legger for dagen når vi skummer nettet etter ny bil eller båt, selv om den gamle tar oss akkurat dit vi vil.
Inntil vi går i reell dialog med gutta på leit etter gølv, blir det å sende dem ut i en usikker fremtid med mangelfull utdannelse, mens vi leier inn arbeidskraft fra utlandet til å flislegge badene våre, snekre påbyggene og servere oss mat og drikke i utelivsbransjen. Arbeidsinnvandring er et gode på mange måter, men det er jo også et bevis på at vi selv er fersket med altfor mange hanglende foran en skjerm, og altfor få med snekkerbukse og vernesko.
