Hvor vil Utdanningsforbundet bruke kreftene?

I en artikkel om at 300 skoler bryter lærernormen (publisert 23.1.), sier Utdanningsforbundets leder: «Med lærernormen sikrer vi ressurser og et minimum av likeverdig tilbud til barn og unge i hele landet.»

Det er en tvilsom påstand, så lenge vi har lærermangel. Normen har bare betydning i sentrale strøk, og medfører at antallet lærerstillinger der øker.

La meg minne om noen tall: I skoleåret 2019/20 hadde Troms 7,5 prosent ufaglærte på trinn 1-4; tallet er i år 13,1. For Finnmark er tallene henholdsvis 9,8 og 11,4 prosent. På fem år har altså tallet nesten doblet seg i Troms, som, kanskje for første gang, også er dårligere stilt enn Finnmark. Og begge fylker ligger omtrent dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. Så galt var det bare i Finnmark for fem år siden (9,8 vs 5,0).

Av de 45 kommunene som har en lærermangel på 15 prosent eller mer (regnet for hele grunnskolen), ligger 30 i Nord-Norge. Finnmark har flest, både i antall, 11, og i andel, 61 prosent av kommunene.

Jeg er forbauset over at Utdanningsforbundet så ensidig betoner hensynet til sentrale strøk, og ikke viser særlig interesse for lærersituasjonen i utkantene.

Røsvoll sier: «Jeg kommer til å bruke alle mine krefter på å få politikerne til å forstå hvor viktig minstenormene for bemanning i barnehager og skoler er.» Kanskje han burde bruke kreftene litt annerledes, f eks på å skape forståelse for at utkantene neppe vil få nok lærere uten sterke økonomiske insentiver til lærere om vil jobbe der, insentiver som må dekkes av staten gjennom øremerkede bevilgninger. Trondheim og Holmestrand, som nevnes i artikkelen, har nok en bedre kommuneøkonomi enn mange utkantkommuner. Av 21 kommuner på ROBEK-lista ligger 11 i Nord-Norge.

For å bruke Røsvolls formulering: Det dreier seg om å sikre «… ressurser og et minimum av likeverdig tilbud til barn og unge i hele landet» – ikke bare i de områder hvor lærernormen virker.

300 norske skoler bryter lærernormen

Høyre åpner for å endre lærernormen