Urettferdighet og straff for viderekommende:
Unyanserte holdninger i debatten om videregående

Det er diskusjon om hvordan plassene i videregående skole i Oslo skal fordeles, hvor mye karakterene skal bety og om andre kriterier kan være bra for ungdommene og for skolene. Det er flott at dette er på dagsorden, for det er viktig. For alle de ungdommene som har ønsker og planer, selvfølgelig, men også for hele bysamfunnet vårt.

Det er å håpe at forslaget behandles grundig og perspektivrikt, og ikke ut fra magefølelse, synsing eller for sterke venstre- eller høyre-briller.

Høyre ut mot ny inntaksmodell: – En gavepakke til private skoler

I Aftenposten onsdag 16. februar gir politikere uttrykk for hvor urettferdig det blir hvis det ikke kun er karakterene alene som teller. Argumentene de fremfører, er at ordningen vil straffe jenter, som i snitt får bedre karakterer, og barn fra familier med høy inntekt. Aina Stenersen fra Frp kommenterer at barn ikke kan velge sine foreldre, og at ingen barn bør straffes eller forskjellsbehandles for sine foreldre. Her kunne det vært fristende å trekke inn norske barn som er fengslet sammen med mor i Midtøsten, men det lar vi ligge nå. Det som er viktig er at Aina Stenersen har rett: Barn har ikke valgt sine foreldre. Det har heller ikke de som er barn av foreldre med lav inntekt og/eller lav lønn, barn som ikke får nok omsorg, barn av foreldre som ikke kan norsk… Og de skal heller ikke straffes.

Bjørgulv Vinje Borgundvaag fra Høyre sier at forslaget innebærer at de flinke elevenes egeninnsats skal bety mindre enn egeninnsatsen til de andre. Nå er det ikke helt klart hva som ligger i dette utsagnet, men uansett, så er det to faktorer som han ikke tar med.

Det første er at lave karakterer kan skyldes veldig mye annet enn lav egeninnsats, på samme måte som det er mange elever når veldig langt uten å anstrenge seg noe særlig, rett og slett fordi de lærer fort og har gode forutsetninger. Hvor rettferdig det er, synes jeg det er vanskelig å bedømme, men jeg har sittet med mange elever som etter timelang innsats sukker dypt over hen som bare slenger innom og “drar en sekser” fordi hen kunne det fra før…

Den andre faktoren Borgundvaag glemmer, er at vi har solide tall på at det er andre ting enn bare egeninnsats som gir god uttelling på karakterene i 10. klasse. Undersøkelsene som Statistisk sentralbyrå gjør viser helt tydelig at hvis foreldrene dine har mer enn fire års utdannelse, så er sjansen stor for at du får mer enn fire i matematikk ganske høy. Har foreldrene dine derimot bare grunnskole, ja, da er snittet 2,8 i dette faget. Ser du alle fag under ett, er forskjellene noe mindre.

Men det er og blir et faktum at barn av høyt utdannede foreldre går ut med ti skolepoeng mer enn barn av foreldre uten utdannelse. Å ignorere dette, er ikke mindre urettferdig enn å premiere de som har fått til mest.

LES: Hard ordveksling om å endre inntaksmodell i Oslo

Forslaget til ny inntaksordning er utformet på bakgrunn av en rapport fra Inntaksutvalget (2019 er valgt fordi 2020 og 2021 er uten eksamen og derfor kan avvike fra det vi ellers kunne forvente av resultater). Dette er folk som ikke driver med synsing, men har mye erfaring og kompetanse. Skoler fra øst til vest i byen er representert, forskere på fagfeltet, rådgivere, foreldreutvalg, elevorganisasjoner og fagforening. Mandatet som utvalget ble gitt av byrådet var å finne en modell for inntak som både bidrar til at flere fullfører og består videregående opplæring og ivaretar størst mulig valgfrihet for elever.

Rapporten utvalget kom med er lang og grundig, og i konklusjonen sier de tydelig at dette ikke er noe som kan løses på en enkel måte. Hvis noen vinner, da er det også noen som taper, og når ett perspektiv vektlegges, kan det stille de andre i skyggen. Med andre ord, her må noen ta et valg, og så må skolene og samfunnet arbeide med å dempe og motvirke eventuelle negative konsekvenser det valget fører med seg.

Et mulig scenario hvis elever med ulike ferdighetsnivåer blandes noe mer, er selvsagt at noen skoleflinke elever ikke får førstevalget sitt og får lavere motivasjon på grunn av skuffelsen. Men det også hende at elevene får oppleve en mer mangfoldig skolekultur rundt seg og at arbeidsbyrden for lærere blir jevnere fordelt utover byen. Det kan oppstå forvirring og kaos i overgangsfasen - og det kan oppstå glede og ny giv. Vi kan ikke være helt sikre.

Alle skoledebatter er vanskelige. Det er de fordi skolen har et dobbelt mandat (minst) som medfører motsetninger. På samme tid skal skolen ivareta individets vekst og utvikling og legge grunnlaget for det samfunnet som vi ønsker oss. Det er en oppgave så stor, at det ikke kan løses med et inntaksreglement alene.

Men det sier også noe om hvor viktig dette er, og at vi ikke kan kaste tiden bort med misbruk av ordet urettferdig. Ungdommene fortjener at de voksne som er satt til å styre holder seg til saken og er villige til å se helheten.

Innlegget ble først publisert på Lærerbloggen. Red.