Jakten på vurderings-grunnlaget

For mange lærere i skoleslag som driver med karakterer, er vårens vakreste eventyr noe helt annet enn det vi driver med. I fag der vi skal sette standpunkt, blir jaget etter karakterer ekstra stimete.

I år er kjøret uvanlig krevende. Som om det ikke var nok med den regjeringa som mente at skoler skulle kunne holde åpent i en pandemi selv om de ansatte der absolutt ikke skulle bli vaksinert, så fikk vi en regjering som nektet å slå på fraværsreglement og eksamen da samfunnet ellers gikk tilbake til normalen. Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av å jobbe i en bransje som er så til de grader ideologisert som skole er.

Les også: Lærerne godt fornøyde med at fraværsgrensa gjeninnføres

Det er alltid et vurderingskjør på tampen. Men vanligvis er tampen før eksamen. I år skulle som kjent elevene få lære og vise kompetanse ut skoleåret. Ettersom de ikke fikk med seg det før russetida og påfølgende sykdom var over, så ble tampen akkurat nå, og det har brent for litt for mange.

Jeg regner med at det landet over har sett ut som på vår skole: i klasserommet har klasser gått for lut og kaldt vann mens faglæreren har sittet på gang eller grupperom og svettet med én elev som enda en gang skal vise mer kompetanse. En elev som har vært borte det beste av skoleåret og som derfor ikke aner hva han har gått glipp av og derfor har et noe fordreid bilde av hvilken kompetanse han bringer til bordet. Eller enda en som må ha skreddersøm i stedet for tilpasset opplæring innenfor fellesskapet.

Heldigvis er de fleste elever både til stede, gode til å vurdere egen kompetanse, tåler å gå for lut og kaldt vann mens andre får privatundervisning og mangler frekkhetens nådegave. De fleste elever redder helsa til de fleste faglærere, mens de færreste gjør så mye ut av seg at det pinadø er på håret at den helsa holder.

Hvorfor driver vi i det hele tatt med vurdering?

Les også: Avlys eksamen for alltid

Da jeg gikk på skolen var det hyggelig så lenge jeg gikk på barneskolen, og så kom karakterene, og den gang var hele poenget at vi skulle få sluttvurdering, eller standpunkt som det het. Det het ikke vurdering for læring. Først var det snakk om læring. Til nød fikk du underveis beskjed om å skjerpe deg. Og så var det vurdering.

Nå skal det helst læres hele tida, og vurdering skal være integrert i dette her, som det heter, og det skal føre til at elevene blir mindre stressa av å bli vurdert. Ja, i teorien er det nok fint, men noen ganger hadde det også vært fint med bare læring.

Samtidig, i praksis nær meg, ser det ut til at det kartlegges og vurderes allerede i barneskolen i en utstrekning som jeg heldigvis slapp da jeg var barn. Vi hadde en diktat i ny og ne, og på mellomtrinnet husker jeg et par gloseprøver og en o-fag-prøve. Yngstemann her i huset hadde flere tester i småskolen enn jeg hadde gjennom hele grunnskolen.

Men det er vurdering for læring, må vite.

Og herregud, det er jo et kjempeprinsipp. Jeg husker aha-opplevelsen da jeg skjønte hvor meningsløst det er å sette en karakter på noe elever ikke er ferdig med å lære ennå. Selvfølgelig skal de prøve og feile. At det sa aha på et tidspunkt, betyr jo at jeg før den tid hadde en praksis som altså satte et tall på kompetanse vist av elever som ikke var ferdig lært. Det gjør jeg for så vidt fortsatt, for mange elever er langt fra ferdig, her vi sitter på gang og grupperom.

Les også: Elevorganisasjonen: – Eksamen styrer for mye av undervisningen

Underveisvurdering er etter mitt syn å gjenta til det kjedsommelige at dette ikke har betydning. Det som betyr noe for standpunkt er læringa. Og da skulle vi kanskje bare tatt konsekvensene og rennafart og driti i de karakterene?

Det er jo også en prøvelse dette her med å holde i en relasjon som er akkurat så asymmetrisk som den blir når den ene åpent vurderer den andre. Det kunne vært fint å få slippe. Gitt elevene veiledning fram mot en kvalifisering eller eksamen eller IB eller Mamma Mø eller noe?

I høyere utdanning er eksamen alt. Du jobber underveis for å kvalifisere deg til å gå opp til eksamen, og så kommer eksamen. Resultatet der er framtida. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig og fått fred underveis i læringa i grunnopplæringa også.

Læring er å lære. I en ideell verden skal det holde. I et markedssamfunn holder det ikke. Sjefen vil vite at du er mer kvalifisert enn de andre som også søkte på jobben. Derfor holder vi på, på gang og grupperom, mens de som også skal søke jobben går for lut og kaldt vann.