Likestillingsombudet har misforstått

Rektor Sigbjørn Sødal ved NLA tok 5. mai til motmæle mot mitt innlegg på Utdanningsnytt 30.4., der jeg hevdet at han i sin tilnærming til konflikten mellom NLA og fem Osloskoler har kommet «… farlig nær å bryte budet om ikke å fremme falskt vitnesbyrd mot sin neste». Mitt poeng var at han skrev om andre relevante dokumenter, men ikke gikk inn på regelverket for øvingslærere, hvor det fremgår at høyskolen deltar i utvelgelsen av slike lærere, som dermed vil bli nokså nært knyttet til høyskolen. Når de ikke kan akseptere NLAs verdidokument, og ikke får endret det, velger noen å avslutte sin relasjon til NLA, eller ikke søke på øvingslærerstilling.

I sitt innlegg i Vårt Land 26.1., som jeg viste til i mitt innlegg, berørte Sødal ikke øvingslærerne overhodet, men skrev om skoler. På Utdanningsnytt hevder han nå at det foreligger «diskriminering på religiøst grunnlag. Likestillingsombudet ser ut til å være enig.»

Likestillingsombudet har misforstått

Hva angår likestillingsombudets befatning med saken, viser jeg til punkt 1 i mitt innlegg på Utdanningsnytt 30.4., der det fremgår at ombudet på flere punkter hadde misforstått øvingslærernes nære tilknytning til NLA. Hun trodde blant annet at man ble tilsatt som øvingslærer rent generelt, mens det altså er slik at de øvingslærerne det her er tale om, hadde søkt spesifikt om å være øvingslærer for NLA; det var derfor de ville distansere seg fra NLAs verdidokument. Ombudet har misforstått et viktig aspekt ved saken, og er derfor ikke noen god alliansepartner for Sødal.

Les også: Konflikten mellom NLA og fem Oslo-skoler dreier seg ikke om boikott eller diskriminering

Sødal har allerede plassert ansvaret for diskriminering. Sødal skriver på Utdanningsnytt: «Jeg har ikke kommentert om ansvaret for diskrimineringen primært ligger hos kommuneledelsen, skoleledelsen eller øvingslærerne.» Det er ikke korrekt. Han tok standpunkt i Vårt Land 26.1., ved ikke å nevne øvingslærerne – ansvaret ligger, slik han fremstilte det der, primært hos skoleledelsen. Utdanningsetaten vil nemlig «… videreføre sin overordnede samarbeidsavtale med NLA og oppfordrer generelt til samarbeid med alle lærerutdanningsinstitusjonene, men har ikke ønsket å detaljstyre skolene sine».

Det grunnleggende er imidlertid at alle andre aktører – kommuneledelse, utdanningsetaten, skoleledelsen og NLA – er helt avhengige av at det finnes enkeltlærere som er villige til å stille opp. Av alle dem som har deltatt i debatten, er Sødal den som måtte forutsettes å ha best kjennskap lærernes sentrale rolle, og til at NLA deltar i engasjementet av dem, innen en rammeavtale som inngås med skolen.

Les også: NLAs praksissamarbeid i Oslo

Årsaken til at Sødal rettet oppmerksomheten mot skoler og rektorer, var antagelig at han innså at han ikke med rimelighet kunne hevde at det at øvingslærere trakk seg fra sine stillinger eller ikke søkte, ville være «diskriminering på religiøst grunnlag».

Han måtte dermed finne en annen syndebukk, og fokuserte på skoleledelsen/rektor som den aktør som diskriminerer. Det er denne dreiningen jeg anser som brudd på budet om ikke å komme med falskt vitnesbyrd – han berørte ikke øvingslærerne og fortalte dermed ikke S, men bare en del av den.

Går rektorene foran, eller løper de etter?

I det som fremstår som den mest sentrale setningen i innlegget på Utdanningsnytt, skriver Sødal at han ikke vil «… spekulere i om rektorene går foran eller løper etter øvingslærerne sine». Men det var det han gjorde i Vårt Land – det vil si, han spekulerte ikke, han slo fast at problemet lå på skolenivå, hos rektorene. Kanskje han trodde at rektorene hadde gått til aksjon, at de hadde ‘gått foran øvingslærerne’, og oppfordret dem til ikke å stille seg til disposisjon. Det var uansett rektorene som ble gjort til syndebukker, selv om Sødal måtte vite at det grunnleggende ved situasjonen først og fremst besto i at øvingslærerne ikke for sitt bare liv ville assosieres med NLAs verdidokument, og derfor ikke ville jobbe for dem.

Ved en overflatisk betraktning kan det se ut som rektorene er hovedaktører, slik Sødal legger til grunn i sitt siste innlegg. Men siden engasjementet av øvingslærere skjer innen rammen av en avtale med skoler, var det rektorene som måtte forholde seg til NLA og på vegne av lærerne be om endringer i relasjon til verdidokumentet, for den del av NLAs lærerutdanning som ikke finner sted ved NLA, men i skolene. Når kravet ikke ble etterkommet, var det naturlig at «… hver av dem [sa] opp sine respektive samarbeidsavtaler på vegne av sin skole» - fordi NLAs motstand hadde medført at alle øvingslærere trakk seg. Da hadde ikke rektorene noe annet valg.

Hvem sin religionsfrihet?

I det intervjuet med Vårt Land 27.1. som jeg gikk detaljert inn på i mitt forrige innlegg, etterlyser likestillings- og diskrimineringsombudet at «… kommunen løfter fram religionsfriheten»; det er det som er «det store prinsipielle spørsmålet», «… at man ikke kan tvinge lærene til å være øvingslærere for NLA [er for henne] et bitte lite spørsmål».

Men det er det ikke for Sødal, som mener at når lærerne ikke tvinges, foreligger det «diskriminering på religiøst grunnlag». Dette bitte lille spørsmålet ville det av interesse for Sødal om ombudet avklarte. De fleste av oss andre er innforstått med at det å kunne velge fritt hvem man vil jobbe for, ikke er diskriminering, men en grunnleggende rettighet. Vi har ikke yrkespåbud her i landet.

Viktigere ville det imidlertid være om ombudet kunne ‘løfte fram’ og avklare «det store prinsipielle spørsmålet»: Hvem sin frie religionsutøvelse er det som hindres ved at noen lærere ikke søker om å bli øvingslærer for NLA, eller sier opp slike engasjementer?