Det er en mørk dag for den norske skolen

«Det er en mørk dag for den norske skolen»

Dette møtte meg da jeg åpnet Instagram i dag tidlig. Publisert av en lærer jeg følger. På svart bakgrunn, med hvit skrift. Denne følte jeg på vegne av alle lærere som i dag møtte opp på jobb igjen etter lang tid med streik, kampvilje og en tro på at de kjemper for noe viktig. Noe som betyr noe for hele det norske samfunnet.

Jeg lurer på hva som har skjedd med engasjementet til lærere som har blitt fratatt kampvilje og muligheten for å kjempe for det de tror på. Jeg har vanskelig å tro på at det bare er streikeretten regjeringen tok fra lærerne våre da de i går kveld gikk inn for tvungen lønnsnemd.

Det at skolene har åpnet og at lærerne igjen kan tilby barna undervisning, burde vært en gledens dag. En dag å feire. Hvorfor føles det ikke sånn?

I dag gikk barn og ungdom til skolen for å møte lærere som føler seg tråkket på, ikke bare av KS, sin arbeidsgiver, men også regjeringen. Det gjør noe med motivasjonen og engasjementet. Jeg har selv hørt lærere si at nå er det bare å gå inn på ledige stillinger og se seg om etter en ny jobb.

Dette er snakk om dyktige og dedikerte lærere som ikke bare er flink til å undervise, men som også ser det enkelte barnet og skaper en trygg tilværelse for elevene sine. For noen barn kan akkurat denne læreren være avgjørende for hvordan enkelte barn vil klare seg.

Les også: Et uvanlig argument avslutta lærerstreiken

Jeg er så heldig at mine barn, som går i fjerde og sjuende klasse, gjennom hele sin skolegang har møtt lærere som har gitt de trygghet, mestring og tro på seg selv. Lærere som har brydd seg, ikke bare om fag, men om hele mennesket. Lærere som har fulgt dem opp og tatt vare på dem. Det er slike lærere alle barn fortjener.

«Streiken fører nå til alvorlige konsekvenser for barn og unge. Jeg er spesielt bekymret for elevenes opplæring, utsatte barn og unge og deres psykiske helse. Etter en samlet vurdering har jeg derfor foreslått tvungen lønnsnemd», sier arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Pedersen i en pressemelding tirsdag kveld.

Ministeren avbryter streiken fordi hun er bekymret for barn og unge uten en skole å gå til.

Skolen er viktig fordi der møter barn og unge nære og sensitive lærere som ser dem og som bryr seg om hvordan de har det. Ikke bare her og nå, men også for hvordan det vil gå med dem i framtiden. Hva skjer med disse barna når akkurat denne læreren søker seg ny jobb fordi han eller hun ikke lenger føler seg verdsatt eller har noen rett til å kjempe for det han eller hun tror på?

I pandemien har vi omtalt lærere som superhelter, og snakket om hvor viktige de har vært, blant annet for sårbare barn. Hvor viktig det har vært å holde skoler og barnehager åpne, selv om det innebærer at ansatte har utsatt seg selv for smitte og sykdom. Hvorfor skal vi ta fra dem kappa nå? Hva er en lærer som ikke kan fly, men som tynges av ansvar og bekymring de ikke får hjelp til å bære?

Jeg mener at det er viktig for oss som foreldre og som samfunnsborgere å huske at streiken ikke bare handler om penger. Det handler om å føle seg tilsidesatt år etter år. Det handler om å bevare alle de dyktige og trygge lærerne vi i dag kan gi barn i den norske skolen, og om å rekruttere flere slik at vi kan fortsette å gi barna det, også i fremtiden.

Ja, vi trenger åpne skoler uten lærere i streik. Både for barnas opplæring og psykiske helse. Men skolen er bare et bygg. Det vi trenger mest er lærere. Motiverte, engasjerte lærere som bryr seg og som forstår. Lærere som bygger robuste barn som en gang skal styre landet og samfunnet vårt. Hva er skolen uten læreren?