Har brukt 93 millioner på nye skolegårder
Små skolegårder skaper hodebry i byene. I Stavanger jobber Kine Marie Krogh Olesen med å gjøre asfaltørkener til oaser.
Publisert
Sist oppdatert
De er som kameler i ørkenen, de spredte elevene som rusler over skolegården på Kannik skole i Stavanger. Lange skygger gjør plassen grå og svart.
– Her er det mye forbedringspotensial. Vi ønsker å skape en aktiv møteplass, sier Kine Marie Krogh Olesen, landskapsarkitekt i Park og vei i Stavanger kommune.
Hun skuer ut over asfaltsletta som er skolegården til en av Norges største ungdomsskoler.
– Nå er det så mørkt at mange opplever det utrygt å gå gjennom skolegården på kveldstid. Vi ønsker belysning og en rekke utbedringer, slik at den oppleves trygg for alle, sier Olesen.
– Investering i helse
Å lage gode skolegårder koster. Siden 2008 har Stavanger kommune brukt 93 millioner kroner på å ruste opp 31 av 40 skolegårder. De kommende årene ønsker de dessuten å satse 90 millioner kroner.
– Det er store investeringer. Men det handler om å investere i helse og gode oppvekstvilkår, sier Olesen.
Hun leder «Prosjekt skolegård» som startet opp for drøyt ti år siden.
– Hvert år sender vi en prioriteringsliste til politikerne. Etter at de har godkjent, lar vi landskapsarkitektene slå seg løs, sier Olesen og smiler.
Når en skolegård rustes opp, skjer det i nært samarbeid med skolene. Kommunen har også gjennomført en enkel undersøkelse blant elevrådene for å høre hva de synes om skolegårdene sine. Svarene herfra teller med, sammen med en faglig vurdering av hvor behovene er størst.
– Dialogen med skolen er førende for hva vi gjør. Vi kan ikke gi dem husker hvis de egentlig ønsker seg en fotballbane, sier Olesen.
Her finner du statusrapporten fra 2019 for Prosjekt skolegårder.
2000 timer i skolegården
– Skolegårdene er barnas fristed og lekearena. De har stor betydning for fysisk aktivitet og motorisk utvikling, sier Kine Halvorsen Thorén.
Hun er professor ved Institutt for landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
I løpet av årene i grunnskolen tilbringer barn rundt 2000 timer i skolegården, noe som utgjør over et årsverk for en arbeidstaker.
– Det er en stor del av livet i oppveksten, sier Thorén.
Hun står bak en omfattende kunnskapsgjennomgang i forbindelse med at det nå kommer nye anbefalinger om uteområdene i skoler og barnehager. Uteområdet er definert som alt det som er tilgjengelig for lek og opphold, minus parkeringsplasser og bygninger.
Hun peker på at gode uteområder på skolene er viktige for å utjevne sosiale ulikheter i helse, fordi man på skolen når alle barn. Dessuten er disse områdene viktige for nærmiljøet.
– Skolenes uteområder er viktige som grendeparker i nærmiljøet. Det er noe myndighetene ønsker og kommunene er veldig opptatt av. Blant annet fordi vi i dag må bruke arealene mer effektivt når byene fortettes, sier Thorén.
– Bør ha høyere ambisjoner
– Når nye skoler bygges, inneholder anbudene gjerne flotte arkitekttegninger, men så sprekker ofte budsjettene underveis. Kan det påvirke utearealene?
– Det har vært et evig hjertesukk blant landskapsarkitekter. Man bruker opp pengene på bygningene, og det blir ikke noe igjen til uteområdene. Det skjer nok dessverre altfor ofte, sier Thorén.
Hun tror det kan handle om manglende forståelse for hvor mye uteområdene betyr.
– Vi må forstå hvor viktig uteområdene er for fysisk aktivitet og barnas utvikling. Særlig når vi så til de grader har institusjonalisert barna våre. Da bør vi ha høyere ambisjoner, sier Thorén, som også tror flere og flere foreldre er opptatt av dette.
Hun har et håp om at uteområdene kan bli den nye inneklimadebatten.
– Debatten om inneklima i skolene fikk stor betydning og førte til positive endringer. Vi trenger noe tilsvarende for uteområdene, sier Thorén.
Plassmangel
Tilbake i Stavanger viser Kine Marie Krogh Olesen en video fra åpningen av en nyopprustet skolegård. En skokk elever henger utålmodig mot en snor som etter hvert klippes. Så stormer de inn og hiver seg over lekeapparatene i vill jubel.
– Det er jo en enorm gladsak å få lov til å jobbe med dette. Å kunne gi noe tilbake til elevene og lokalområdene, sier Olesen.
Som alle andre byer har imidlertid også Stavanger et problem de bare må forholde seg til.
– Vi har knapphet på arealer, men vi gjør det beste med det vi har, sier Olesen.
Hun viser til at enkelte skoler er hundre år gamle, hvor områdene rundt er villabebyggelse eller vernede områder.
– Da er den eksisterende skolegården den rammen du har. Vi må fylle den med så høy kvalitet som mulig. Alternativet er å legge ned og flytte hele skolen. Vi skulle ønske vi kunne utvide alle skolegårder, men det går ikke, sier Olesen.
Hun sier det handler om å få mest mulig lek og aktivitet for pengene på de områdene man har.
– Hva med uteområdene når det bygges nye skoler?
– Det er individuelt ut fra hvor de bygges, men også da kan det være små tomter. Da jobber vi med å finne gode løsninger, for eksempel gjennom samlokalisering med friområder og idrettsanlegg som skolen kan bruke. Vi skulle gjerne hatt naturlige lekeområder i terrenget på alle skoler, men det finnes ikke alltid på de aktuelle tomtene, sier Olesen.
Reduserer til 30 kvm
Fram til nå har anbefalingen vært 50 kvadratmeter uteområde per elev for de 300 første elevene, og deretter 25 kvadratmeter per elev. Dermed skulle en skole med 700 elever ha 25.000 kvadratmeter med uteområder, noe som kan være svært vanskelig i byområder.
– I vår rapport anbefaler vi nå 30 kvadratmeter per elev, sier professor Kine Halvorsen Thorén, som har gjort kunnskapsgjennomgangen i forbindelse med de nye anbefalingene.
Det betyr at Norge legger seg på samme nivå som Sverige. I Sverige ser man at skolegårdene blir mindre. De siste årene er skolegårdene der redusert med tre kvadratmeter per elev, ifølge Thorén.
I Norge er det gjort lignende undersøkelser for barnehager. Da finner man en tilsvarende utvikling.
– Det er et varsel vi bør ta alvorlig, sier Thorén.
Anbefalingen om 30 kvadratmeter vil gjelde nye skoleanlegg. Den er også foreslått redusert for store skoler og hvis skolen ligger i tett bybebyggelse.
– I etablerte skoleanlegg og særlig gamle byskoler er det vanskelig å tilfredsstille slike anbefalinger. Da er det viktig med kompenserende tiltak, for eksempel å se på hva som kan brukes i nærområdet, sier Thorén.
Å forhindre det verste
Det finnes lite forskning på bruk av arealnormer for å sikre skolene gode uteområder.
– Men vi har sett fra egen forskning at normer for uteområder ved nybygg av boliger har betydning for boligkvalitet. Vi fant at normene hindret det verste, men de sikret ikke det beste, sier Thorén.
I prosjektet i forbindelse med de nye anbefalingene inngikk også nærmere studier av fem kommuner: Oslo, Kristiansand, Trondheim, Tromsø og Vågsøy. Erfaringene tyder på at dersom arealene er under 20 kvadratmeter uteområde per elev, skaper det vansker. Blant annet gir det utfordringer med å etablere og bevare livskraftig vegetasjon.
– Et sted mellom 20 og 25 kvadratmeter per barn begynner å gi anstendige forhold. I Sverige har man gjort lignende erfaringer, sier Thorén.
Hun påpeker at for å få til gode uteområder krever det forankring i hele det kommunale planhierarkiet.
– Kommunen bør sørge for vedtak med areal-, innholds- og funksjonsbeskrivelser på detaljnivå. Planene for skoleanlegg ser ut til å inneholde krav til innearealene helt ned på bøttekottnivå, mens for uteområdene er det ikke sånn. Det er tankevekkende når vi vet hvor viktige de er, sier Thorén.
