Ill.foto: Mostphotos
Hvis elever skal mestre noe som er vanskelig, må de trene på det
Debatt: Bør elever med lese- og skrivevansker slippe å lese og skrive?
Debatten raser ikke akkurat rundt kravene som stilles,
eller rettere sagt, ikke stilles, til barn som diagnostiseres med lese- og
skrivevansker.
Oppskriften er krystallklar: Barn strever med
lesing/skriving, barn meldes til PPT som gjør utredning. Barnet får diagnosen
lese- og skrivevansker. For mange er dette en lettelse, en forklaring på
problemene, for andre er det en katastrofe. Uansett så skulle man tro at dette
var starten på revolusjonen i barnets skrivekarriere. Det er det så definitivt
ikke.
Dette skjer videre: Foreldre (og barnet) får en
liste av PPT om barnets rettigheter. Denne omfatter individuell og tett
oppfølging av skrivelærer med rettskrivingsprogram, ofte Lingdys, men først og
fremst: Barnet har rett på alle bøker digitalt, og disse skal brukes som
lydbøker. Med andre ord: barnet skal ikke lese eller skrive på egen hånd
lenger.
Det høres fint ut, men i realiteten hører
barnet: Jeg får bruke PC/Chromebook i hver time, til ethvert arbeid.
Dette fører til at barn med lese- og
skrivevansker blir fratatt muligheten til å lære seg å lese og skrive for egen
maskin. Hvis all skriving skal gjøres digitalt og all lesing leses opp, når
skal eleven da ha mulighet til å til å utvikle disse evnene?
Skal elevene slippe alt som er vanskelig?
Det er absurd for meg som lærer, mor og
menneske at vi tillater at når noe er vanskelig i et barns liv, så skal de
slippe å lære seg det. (Ja, jeg har hørt foreldre si at deres barn har fått
beskjed fra PPT om at de ikke skal behøve å skrive i det hele tatt, fordi
vanskene er store). I norsk- og engelskfagene stilles det noen ganger høye
krav til struktur på tekster samt faglig innhold i tekstene. Det er klart at
elever med lese- og skrivevansker i disse tilfellene skal ha lese- og
skrivestøtte. I lese- og skriveopplæringen er jeg derimot mer skeptisk!
I tillegg til nevnte problematikk, byr ikke
alltid all verdens hjelpemidler på særlig hjelp heller, når det for mange
elever betyr nok et element som skal læres. Ofte fører dette til at
elever som fra før av strever med å forstå alt de skal lære, gir opp før de i
det hele tatt har begynt med skrivestøtten. Bruk av skrivestøtte krever
trening, og ikke minst: det krever en trener. Hvis dette ansvaret også skal
være lærerens (hvilket det jo er), når skal denne opplæringen skje? Mens de
andre elevene ikke får undervisning?
Da en lærer fra en annen
skole postet noe i en Facebook-gruppe om bokprosjekt og lesing i skolen, handlet en av
kommentarene om at det var svært viktig at elever med lese- og
skrivevansker fikk lydbok å lytte til, og ikke under noen omstendighet ble
presset til å holde en fysisk bok i hånden.
Jeg er ikke enig i premisset for dette
argumentet, selv om kollegaen min viste til forskning som viser at elever med
lese- og skrivevansker har mer glede av romaner når de kommer i lydbok. Mitt
argument er at leseglede ikke alltid er målet. Noen ganger er målet også å bli
bedre i lesing, oppleve mestring i lesing, utvikle tålmodighet og leseglede.
Når tilrettelegging øker vanskene
Min påstand er at tilretteleggingen vi gjør i
skolen i dag for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker, gir elevene enda
større vansker. For å mestre, må det trenes. Også på det som er vanskelig. Det
betyr ikke at vi skal tilbake til skolen som ikke fanget opp elevene. Det betyr
ikke at elevene ikke skal bruke skrivestøtte, men det betyr at blyant og papir
fremdeles er en viktig del av opplæringen. Forskning viser nemlig også at å
skrive for hånd gir den beste innlæringen. Dette gjelder nok også for mange med
lese- og skrivevansker.
Som en flott elev av meg sa, da kompisen hans
uttrykte «Du kan ta frem Chromebooken din, du har jo krav på det»:
«Jeg
vil jo gjerne lære noe også, da!»
