Mål- og resultatstyring har mange bieffekter

Heidi Stakset ber i debattinnlegg 7. mai Utdanningsforbundet svare på min artikkel «Etikk som organiserende prinsipp» fra Bedre Skole nr. 1/2018. Gitt at artikkelen er signert av meg, og ikke Utdanningsforbundet tenker jeg det kan være på sin plass at jeg også svarer. Så her er mitt svar til deg, Heidi Stakset:

Din kobling mellom meg og Utdanningsforbundet får meg til å tenke at du gjør en kobling mellom mine ytringer, og Lærerprofesjonens etiske råd som jeg er medlem av, og dernest en kobling fra rådet til Utdanningsforbundet. Jeg tenker at det da kan være på sin plass å klargjøre det formelle her: Når jeg skriver en artikkel på egen hånd er det som privatperson jeg signerer.

Hvis jeg tenker det jeg skriver er relevant i forhold til mitt virke som rådsmedlem i Lærerprofesjonens etiske råd, vil jeg også signere artikkelen med «medlem av Lærerprofesjonens etiske råd». Det betyr ikke at det jeg sier hefter for rådet, men det tilkjennegir allikevel noe rundt hva som er min stemme i rådet (som en av ni faste medlemmer, pluss fem varamedlemmer), og det synes jeg er en ryddig måte å kommunisere på. Når det er sagt kan jeg opplyse om at Lærerprofesjonens etiske råd er et uavhengig råd, og at mandatet for rådet befinner seg her: http://www.laereretikk.no/mandat.

Så til det du skriver i debattinnlegget: Når du skriver i innledning at jeg skriver bok om «skolen som modell», så er det i beste fall upresist. Det som står i artikkelen du referer til, er at jeg skriver på en bok om en ny skolemodell. Den eneste sammenhengen dette bokprosjektet har med min artikkel i Bedre Skole, er at jeg i boken gjør et forsøk på å beskrive noen sentrale debatter i skolen slik jeg leser dem. Hva boken inneholder er ikke relevant for denne debatten, men den handler definitivt ikke om målstyring i skolen.

Når det gjelder det som er selve utgangspunktet for analysen min i Bedre Skole, at det er en kontrast mellom målstyring på den ene siden og tillit og skjønn på den andre siden, er jeg glad for at du sier at dette treffer. Når det er sagt, er det alltid vanskelig (om ikke umulig) å beskrive en så kompleks debatt i en 6-siders artikkel. Det betyr allikevel ikke at vi skal la være å gjøre det. Formålet med artikkelen er tvert imot å belyse enda et aspekt ved denne debatten og med det bidra til ytterligere debatt og refleksjon.

I din kritikk av artikkelen sier du følgende:

Hovedpoenget er imidlertid entydig: «En av de viktigste årsakene til at resultatene mellom klasserom er så forskjellige, er at det også er stor variasjon i kvaliteten på lærerne" og dette mener Meyer er underkommunisert, også i fagforeningen. Videre bruker Meyer lærernes såkalte varierende kvalitet som premiss for behov for målstyring, og at lærerne ikke uten videre kan overlates til sitt profesjonelle skjønn, sin autonomi. Det fører til stor ulikhet i resultater, hevder Meyer.

For meg ser det ut til at du har misoppfattet artikkelens hovedpoeng. Jeg mener ikke at lærernes varierende kvalitet tilsier mer målstyring. Jeg påpeker tvert imot at mål- og resultatstyring har mange bieffekter. Jeg konkluderer med, etter å ha listet opp mange av argumentene som taler mot mål- og resultatstyring, at gjennomsnittet av elevmassen antakelig er bedre tjent med at «lærerne får mer autonomi og rom for profesjonell skjønnsutøvelse», et poeng du helt underslår i din kritikk av min artikkel.

Men det jeg kanskje gjør «feil», er at jeg prøver å forstå dem som er tilhengere av mål- og resultatstyring og leser dem som rasjonelle aktører fremfor «amatører» som jeg f.eks. har sitert Marsdal på i artikkelen min. For når jeg møter noen som har et annet syn enn meg, så prøver å jeg å forstå deres rasjonelle argumenter. Og i arbeidet med å forstå disse argumentene, fant jeg ett som jeg oppfatter som noe underkommunisert både av lærere og fagforeninger, og som jeg anså det som nødvendig å få frem, nettopp for å kunne imøtegå det på en konstruktiv måte.

At skoleforskerne sier at det er forskjell i kvalitet på det arbeidet vi lærere gjør er kanskje er ikke noe vi lærere diskuterer så mye, men det gjør antakelig de som vil ha mer mål- og resultatstyring i skolen. Jeg tror personlig at mange av dem som er opptatt av mål- og resultatstyring faktisk leser skoleforskere som Hattie (som jeg for øvrig også refererte til i artikkelen min), og trekker noen av de samme konklusjonene han trekker. Så la oss f.eks. se hva John Hattie sier i et dokument utgitt av Pearsons:

There are many causes of this variance within schools, but I would argue that the most im¬portant (and one that we have some influence to reduce) is the variability in the effectiveness of teachers. I don’t mean to suggest that all teachers are bad; I mean that there is a great deal of variability among teachers in the ef¬fect that they have on student learning. This variability is well known, but rarely discussed, perhaps because this type of discussion would necessitate potentially uncomfortable ques¬tions. Hence, the politics of distraction are often invoked to avoid asking them. (se note)

Så hva svarer vi dem som er tilhengere av snever målstyringen når de peker på at forskningen viser at det er forskjeller på undervisningskvaliteten til lærerne og at det er en faktor de kan gjøre noe med? Skal vi fornekte forskningen, demonisere dem som ønsker å bruke den og la dem fortsette å utvikle enda snevrere målstyring av lærerne, eller kan vi vise at vi har et alternativ til målstyringen som gir oss lærere et større autonomt rom å møte elevene på og som med overveiende sannsynlighet gir bedre resultater for elevene (slik jeg skriver om i artikkelen)?

Mitt formål med artikkelen er å vise at vi kan erstatte målstyringen med noe jeg anser som mer hensiktsmessig; nemlig god etisk praksis. Men siden jeg blir beskyldt for å prøve «å så tvil om læreren», så la meg forklare hvorfor jeg har engasjert meg så mye for etikken:

På et personlig nivå tenker jeg at jeg det for meg som lærer (og også som menneske) faktisk kan være nyttig å så litt tvil om meg selv fra tid til annen. Jeg trenger å bli sett i kortene og bli utfordret, fordi andre mennesker kan ha andre og verdifulle perspektiver som jeg ikke selv har tenkt på. Dette representerer en form for normering utenfra. Og selv om vi trenger normering som kommer i form av lover, regler og forskrifter, så tror jeg ikke snevre prestasjonsbasert mål, eller overdreven og unødvendig testing er veien å gå for en bedre skole. Det jeg ønsker å få frem er at jeg som lærer både blir inspirert av og vokser på å bli utfordret av gode kolleger som kjenner konteksten jeg jobber i, som kjenner meg, og som vet hvor skoen trykker. Dersom jeg ikke har gode og kritiske kolleger, og vi har en god og omsorgsfull kultur for evaluering av hverandre, er det ikke sikkert at jeg ville blitt utfordret slik at jeg ble en bedre lærer for elevene mine. Mitt poeng med artikkelen er at mye av normeringen som skjer i skolen i dag bør komme i form av praktisk anvendt etikk og god kollegarefleksjon, og ikke bør komme i form av for trangt definerte lover og forskrifter, ferdigsnekrede opplegg, overdreven testing av elevenes ferdigheter, osv.; ulike faktorer som bidrar til en innsnevring at skolens brede samfunnsmandat og som lett fører til en mer stivbeint praksis i klasserommet med mange uheldige bivirkninger for elevene.

Og da er vi over på det jeg kaller systemnivå; hvorfor jeg er engasjert i etikk i en større kontekst: En vanlig lovgivningsteknikk er å formulere seg på en slik måte at det åpner for skjønn. Det vil i dette skjønnet være helt nødvendig å anvende etikk. Hvis ikke skjønnet blir forvaltet på en etisk forsvarlig måte, vil det kunne medføre utviklingen av mer skjematiske lover og regler som blir rigide og som ikke gir den nødvendige fleksibiliteten som vi lærere trenger for å håndtere vidt forskjellige klasser og klasseromssituasjoner (slik jeg peker på i teksten).

Skal lærerprofesjonen fremstå med troverdighet, er det min oppfatning at vi må vise både oss selv og omverden at vi kan utfordre oss selv på kvaliteten på det arbeidet vi leverer. Det nytter ikke å si at dette er noe vi bare kan overlate til den enkelte lærer å ordne med. Vi må vise at vi kan jobbe med å holde orden i eget «hus», hvis ikke vil feltet blir mer formelt regulert, mer stivbeint, noe som jeg tror at både vi lærere og ikke minst elevene våre vil lide under.

Vi lærere ønsker fleksibilitet, nettopp fordi vi har så forskjellige klasserom og så ulike elever med så ulike behov. Da er det viktig at vi viser evne til å ta forsvarlig hånd om det skjønnsmessige rommet som vi ber om og som vi trenger for å kunne gjøre en god jobb i klasserommet. Og det er blant annet i denne konteksten jeg leser Lærerprofesjonens etiske plattform og Lærerprofesjonens etiske råd. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har aldri oppfattet rådsarbeidet som fokusert på at lærerne «skal bindes til de etiske prinsippene i plattformen», slik du antyder at kan være min motivasjon for rådsarbeidet. For min del handler mitt virke i rådet og som lærer også, at vi alle; lærere, lærernes fagforeninger og også vi i Lærerprofesjonens etiske råd, sammen eller uavhengig av hverandre, bidrar til forvaltningen av en god etisk praksis i skolen, slik at vi kan utvide det skjønnsmessige rommet vi trenger for å kunne gi best mulig tilpasset undervisning til elevene våre. Lærerprofesjonens etiske plattform og Lærerprofesjonens etiske råd er med andre ord bidrag til utviklingen av en mer autonom profesjon, trent i god etisk refleksjon.

NOTE

Hattie, J. (2015) What Works Best in Education: The Politics of Collabo¬rative Expertise, London: Pearson.