«Skal man tåle slag og bitt på jobb?»

Læreren ber meg om hjelp. Jeg på min side, aner ikke hva jeg skal gjøre for å håndtere situasjonen, men går selvfølgelig bort. Da kommer heftige gloser og spark også min vei, men jeg får i det minste løsnet grepet på skjerfet slik at læreren kommer fri. Så stikker eleven av, og jeg sitter igjen med en helt forferdelig følelse. Hva i alle dager? Dette kan det umulig være aksept for? Deretter faller jeg også litt inn i rollen som tillitsvalgt og sier til henne at hun må si ifra, slik skal det ikke være. Læreren forklarer at de skriver skademelding på skademelding, uten at det hjelper.

Min utdannelse på lærerhøyskolen handlet om hvordan å få elever til å lære. Jeg har aldri fått noen trening i hvordan å stoppe eller hindre en utagerende elev uten å skade ham. Og jeg håper at jeg aldri havner i en slik situasjon igjen. Feil håndtering kan jo ende opp med straffetiltale mot meg. Men selv om man ikke er i en slik situasjon nå, kan man når som helst ende opp med å få en utagerende elev i klassen sin.

Skolevold øker kraftig i Oslo

Jeg har fortsatt den vemmende følelsen og har observert flere voldsepisoder. Etter å ha forsøkt å rådspørre både via verneombud og Utdanningsforbundet, er svaret det samme. Skriv skademelding og avviksmelding. Men utfordringen, slik jeg har erfart det med å ha snakket med flere lærere i samme situasjon, er tosidig.

1.Vi er elendige i skolen til å skrive avviksmeldinger og skademeldinger, slik at det er stor underrapportering. Vi lærere har blant annet en enorm illusjon om hvor høy terskelen vår er før grensen er nådd. Lærere er så flinke og skal tåle alt. Og 2: Når vi endelig rapporterer, så opplever mange at det ikke hjelper. Og det blir en slags motvillig aksept for situasjonen, og strømmen av skade- og avviksmeldinger stopper, til tross for at volden fortsetter.

Min samvittighet og forstand kan i hvert fall ikke forsone seg med at det er ok med et skolesystem som tillater at utagerende elever går løs på lærere og medelever. Jeg har sett lærere som skjelver etter å ha håndtert vold, og med stygge merker på kroppen. Det gir en vemmelse i hele kroppen.

I starten hadde jeg tillit til arbeidsmiljøloven (og opplæringsloven gir elevene et tilnærmet likt vern) som innledes med:

Det burde være unødvendig for en lærerstudent å stille seg selv spørsmålet: Er jeg klar for å møte trusler om vold i skolen?

Lovens formål er:
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.

Ved første øyekast, trodde jeg at loven ikke ga rom for vold på arbeidsplassen. Men rent praktisk, opplevde jeg at loven hadde liten effekt eller betydning når det gjelder vold i skolen. Er det bare meg som er naiv?

En del utfordrende elevene loses dessuten over til assistenter. En yrkesgruppe som muligens har enda mindre tilgang til informasjon og refleksjon over retten til et godt arbeidsmiljø.

Vold er et symptom på at noe er alvorlig galt i skolen. Og vi har et lojalitetsproblem til de andre elevene på skolen som får sitt læringsmiljø forsuret med denne type hendelser i hverdagen. Vi har også en lojalitet mot foreldrene om å ta vare på barna deres.

Poenget er ikke at man skal drive heksejakt mot barn og unge som er utagerende. Men de må bli møtt med en veiledning og hjelp for å korrigere atferd, og lærere bør få oppfylt retten til et godt arbeidsmiljø.

Uholdbar usikkerhet for lærere

Clemens Saers opplevde alle læreres mareritt da han ble angrepet av en elev og skadet for livet. Det som skjedde etterpå, gjør at mange lærere tviler på om sikkerheten deres blir godt nok ivaretatt.