– Lærerne blir en del av systemet
Sandefjord-lærer Marius Andersen mener lærere må stoppe opp oftere og tenke gjennom hva de gjør og hvorfor de gjør det.
– Jeg får vondt i magen når jeg leser om slike vurderingsformer. For jeg vet hva dette gjør med barn og ungdom, sier lærer Marius Andersen.
Onsdag publiserte Utdanning et debattinnlegg om en elev som var blitt evaluert i kreativ dans med et sett kompetansemål i et skjema. Dommen var at han bare «danser tidvis rytmisk korrekt», og «hovedsakelig med bena».
– En slik form for prestasjonsvurdering dreper kreativitet og lekenhet hos barn og unge, som man skulle tro det er meningen at de skal utforske i de estetiske fagene. Dette er skaper ikke rom, det begrenser. Og jeg har dessverre sett alt for mange lignende eksempler, sier Andersen.
Trykk og press
Sandefjord-læreren ble Norgeskjent i 2013 da han og kollega Joakim Bjerkely Volden nektet å evaluere barneskoleelever med rangeringen grønt, gult og rød. De to ble truet med oppsigelse, men etter at saken fikk nasjonal oppmerksomhet, og folk gikk i fakkeltog for å vise sin støtte, fikk de beholde jobben.
I dag arbeider begge fremdeles i Sandefjord-skolen, og Andersen er også medlem av Lærerens profesjonsetiske råd.
Han advarer mot sterkt fokus på resultat og prestasjon, der alt skal kunne brytes ned i målbare kriterier.
– Men hvorfor lager da lærere skjemaer som dette?
– Jeg tror dette er et resultat av trykk og press for å evaluere. Og som lærer opplever du også ofte at det etterspørres dokumentasjon. Da er det kanskje litt for lett å bli en funksjonær.
– Kan slike skjemaer også være et forsøk på å gi et fag mer status?
– Muligens. Noen steder opplever man kutt i estetiske fag for å gjøre plass til flere mattetimer, og jeg tror lærere i estetiske fag kan oppleve at deres fag er mindre verdt. I Sandefjord snakker de ikke en gang lenger om basisfagene, men om vurderingsfagene. Det er de som er viktigst, og det er lærerne i disse fagene som er mest ettertraktet.
Bruker tiden på resultatoppfølging
Andersen tror dessuten at lærere som har jobbet lenge i et målstyringssystem kan oppleve at det som var absurd i startet, blir helt vanlig.
– Derfor er det så viktig at vi stopper opp, og tenker gjennom det vi gjør og hvorfor vi gjør det, sier han.
Men innrømmer samtidig at det kan være lettere sagt enn gjort.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at relasjoner og refleksjon er det viktigste i skolen, men så er det resultatoppfølging vi får beskjed om å bruke tiden på. Det krever det mye av en enkeltlærer å stå opp mot et slikt system.
Fryktkultur
Selv ble han sykemeldt da konflikten med Sandefjord kommune pågikk. Da Utdanning intervjuet ham under en debatt på Bakkenteigen tidligere i august, fortalte han om tårer og søvnløse netter.
– Det skapes en form for fryktkultur og lærerne gis lite tid og rom til å diskutere evalueringsformer og dybdelæring. Da er blir det tøft å skulle være den som sier nei, sier Andersen.
Han mener lærerne må bli flinkere til å snakke sammen, slik at de heller kan stå imot i flokk.
– Hvis vi hadde vært 100 lærere som nektet i Sandefjord den gangen kunne de ikke truet med å si opp alle sammen.