Må ansatte i barnehager og skoler bare tåle det?
Debatt: Skolenes landsforbund vil sette søkelys på arbeidsforhold i skoler og barnehager denne høsten, fordi vold og trusler mot ansatte i skolen og barnehagen er et reelt og økende problem.
Publisert
Denne høsten er det
valg på kommune- og fylkestingspolitikere, som sitter med mye av ansvaret for
hvordan skole- og barnehagehverdagen er for de ansatte. Blant annet økonomiske
prioriteringer og lokale bestemmelser om innhenting av dokumentasjon fra de
ansatte. Vi krever at landets politikere, også lokalt, i større grad engasjerer
seg for å få bukt med en svært uheldig utvikling i skolen.
Vi minner også om at Stortinget har vedtatt den nye opplæringsloven, og at forskriftene nå skal på plass. Loven med forskrifter er rammeverket for arbeidet til lærerne. Det med at ansatte kan gripe inn fysisk, er en av flere ting som ikke er helt på plass. Det bør også være mulig å gripe inn overfor elever som saboterer eller forstyrrer undervisningen. I tillegg skal arbeidstidsavtalen for undervisningsansatte (SFS 2213) revideres.
Vi får inn mange hverdagshistorier, både positive og negative. De positive handler først og fremst om de små øyeblikkene. Der fikk jeg til noe for den ene eleven. Der så jeg ansiktet lyse opp. De små hverdagshistoriene som tross alt gjør at ansatte i undervisnings- og opplæringssektoren elsker jobben sin.
Dessverre er det også negative sider, og de handler først og fremst om arbeidsbelastning. Altfor mange går til sengs hver kveld vel vitende om at de gjerne skulle ha gjort litt mer for den enkelte. Men strikken kan ikke tøyes lenger.
Det må gjøres noe med den totale arbeids- og ansvarsmengden som etter hvert er dyttet over på lærere og andre skole- eller barnehageansatte. Disse arbeidsoppgavene handler mye om at det er en reell ressursmangel i øvrige deler av offentlig sektor. Dette handler blant annet om barn og unges psykiske helse, skolefrafallsproblematikken og sosial angst blant denne gruppen. Vi har lærere som forteller at de ikke husker sist de underviste fordi de må lære elevene å være sosiale.
Når det er for lite ressurser i de institusjonene som skal hjelpe barn og unge som sliter, blir det de ansatte i skoler og barnehager, som jo tross alt møter barna hver dag, som får en tilleggsoppgave som det verken er ressurser eller kompetanse til i skolen.
Konsekvensen blir at barn ikke får den hjelpen de trenger og undervisningen for øvrige barn lider under dette. Det er ingen kvikkfiks, men det er likevel nødvendig å adressere denne problemstillingen til politikere som jobber med barns utdannings- og oppvekstsvilkår.
Sammen med ansatte, politikere og arbeidsgivere må vi finne løsninger som ivaretar hvert barns behov for trygghet, omsorg og utdanning. Alle relevante institusjoner må inviteres inn til et samarbeid for å løse disse problemene som går ut over både barn og lærere. Vi må bygge ned skottene mellom de ulike institusjonene som skal ivareta barn og sørge for at det er tilstrekkelig med ressurser til å ivareta alle barn.
Grunnskoleansatte har tre ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler sammenlignet med andre yrker. I tillegg er ansatte både i barnehage og skole utsatt for høye emosjonelle krav, som igjen kan gi søvnvansker eller arbeidsrelaterte psykiske plager.
«Må vi bare tåle det? Vold og trusler mot skole- og barnehageansatte», er tittelen på arrangementet til Skolenes landsforbund under Arendalsuka. 15. august har vi invitert politikere, en forsker og lærerstemmen inn – og spør: Ja, må vi bare tåle det?
