Vold og uro ga skolen dårlig rykte: Slik fikk Etterstad lyset tilbake i gangene

Etterstad videregående er en av Oslos rene yrkesfagskoler, men har slitt med dårlig rykte og negativ medieomtale. En kokk, en kantine og en aktiv elevtjeneste har gjort skolehverdagen lysere.

Når Yrke kommer på besøk på Etterstad skole, et lite steinkast fra Helsfyr T-banestasjon, og altså trygt plassert på Østkanten i Oslo, får vi høre det igjen og igjen:

Etter år med massiv medieomtale på grunn av volds- og ranssaker, elever som har kviet seg for å søke seg til skolen, og frykt også blant lærerne, har ting forandret seg det siste året.

– Det er rett og slett blitt mye lysere i gangene her, uten at det har skjedd noe med lyset, sier avdelingsleder for elektrofag, Espen Remfeldt Orfjell, til Yrke.

Han mener det i stor grad skyldes at elevene er blitt mer delaktige i skolehverdagen. Litt på grunn av en ny og flott kantine som er blitt samlingsplassen for både lærere og elever, og mye på grunn av Elevtjenestens innsats og elevenes eierskap til det som skjer.

• Les også: Oslo-rektorer vil ha politi på skolen

– Vi hadde et ledermøte om hva som overrasket oss mest i fjor. Jeg må si den kantina. Jeg synes Etterstad er i en god flyt nå, og kantina har løfta oss. Vi var redde for at det skulle bli mye hærverk og sånn, men ingenting. Alle rydder etter seg. Det har også ført til mer elevmedvirkning, så det er blitt lysere i gangene her på mange måter.

Panoramautsikt

– Det som har skjedd de siste årene, er at vi har satset mye på elevmiljøet. Og det ser vi resultater av, sier rektor Elin Stavrum.

Fra kontoret sitt har hun en råflott utsikt over Oslo sentrum, fjorden og skjærgården rundt hovedstaden. Også hun ser en lysere skolehverdag i år.

– Satsingen har vært at vi har utvidet elevmiljøgruppa, og også at de jobber mer forebyggende. Det er så fort gjort hvis det er mange elevsaker, at man bare slukker branner, men det vi har greid å få til, er at de jobber forebyggende, sier Stavrum, og ramser opp tiltak.

– Vi har skolefrokost, vi har ulike arrangementer, og så bygger vi opp tiltak som elev-mekling. Vi vet at det vil oppstå konflikter, men da har vi et system som gjør at elevene kan løse det så raskt at problemene ikke utvikler seg.

Også her spiller elevenes egen deltakelse inn.

– Vi har begynt å skolere elever til å være elevmeklere og ser også at elevmiljø-gruppa blir en del av det, sier rektor Stavrum.

«Du er ikke alene»

– Det handler også om livsmestring, at det er overførbart til arbeidslivet, for de aller fleste av elevene våre går fort ut i lære, og da vet vi at på arbeidsplasser vil det også oppstå konflikter, sier hun.

Rektoren trekker også fram at en inspirert elev dette skoleåret har opprettet en Yana-gruppe, etter filosofien «You are not alone» som har spredd seg på nettet.

– Hun gikk i bresjen for å samle elever som ikke kjenner noen og er ensomme, i en gruppe. De har holdt på og møttes i skoletiden, spist lunsj og vært samlet etter skoletid. Vi voksne er ikke involvert. Det er en gruppe elever som har følt seg mer tilfreds på grunn av dette, sier Stavrum.

Også hun skryter av arbeidet som er blitt gjort med den nye kantina.

– Vi ser at den bidrar til å skape et godt miljø. Det handler også om at i kantina er både voksne og elever sammen hele tiden, det er ikke bare en kantine for elevene.

Voldsproblematikk i bakgrunnen

Skoleåret 2016–17 toppet det seg med negative saker for Etterstad videregående skole. Blant annet preget en stygg ranssak overskriftene etter at en gjeng elever fra en annen skole tok seg inn på skolen.

– Voldsproblematikk er der til og fra, ikke bare på vår skole, men på andre skoler også. Det er ikke en viktig del av skolehverdagen, det løses på en måte uten at det tar over eller preger hverdagen. Vi prøver også å være i forkant der, sier Stavrum.

– Hva er grunnen til at det er mindre vold på skolen nå?

– Det jeg tenker, er at skolen har nok blitt flinkere til å jobbe forebyggende og ta informasjon som vi får utenfra ved skolestart, på alvor, og iverksette tiltak. Det handler litt om at vi greier å gjøre det. Vi vet at av og til så får vi ungdom som sliter, men det handler om å bygge litt struktur rundt de så det ikke blir et problem som går og går, sier Stavrum.

Skolen er den eneste i Oslo som tilbyr restaurant- og matfag, og også fag som industrimekanikk er skolen alene om i hovedstaden.

– Vi har i praksis ungdom fra hele byen, men kanskje i hovedsak fra sentrumsnære bydeler, sier Stavrum om skolens 602 elever.

Fagsafari slo an

Rekrutteringen er viktig for skolen. Blant annet på restaurant- og matfag står det mange plasser tomme.

– Det vi har gjort i år, er at vi kuttet ut den tradisjonelle åpen dag, og laget heller en Fagsafari der vi presenterte fagene våre, fikk inn bedrifter og opplæringskontor, lærlinger og så videre. Da sendte vi invitasjon ut til alle ungdomsskolene, og det var over 600 ungdomsskoleelever som kom på besøk, sier Stavrum.

– Vi ser at vi har problemer med å tiltrekke oss oppmerksomhet på en vanlig åpen dag, så derfor gjorde vi det på en litt annen måte. Da kunne vi vise ungdommene bredden i yrkesfagene.

Fagsafarien får også skryt fra lærere og avdelingsledere Yrke møter underveis i vårt besøk på Etterstad. Elevene var delaktige i alt fra planlegging til gjennomføring.

Ser til røttene

Nå jobbes det med å bygge ny profil og nye skolebygg. Etterstad skole skal få nye bygg til blant annet TIP, som i dag holder til et kvarters kjøretur unna i de gamle lokalene til Sogn videregående. I tillegg skal det bli et tilbud om studiespesialisering.

– Kan det bli et problem at yrkesfag blir litt glemt når dere går fra å være en ren yrkesskole til også å tilby studiespesialisering?

– Ikke nødvendigvis, skolen vil ha et yrkesfaglig preg. Det blir en prosess der vi jobber med å se på hvilken profil vi skal ha på studiespesialiseringstilbudet. Det kan bli spennende å finne noen løsninger inn mot yrkesfagene også, det må vi se litt på, sier Stavrum.

Men samtidig som skolen jobber med å bli ny, ser den også tilbake til sine røtter som Oslo maritime skole. Sammen med Oslo kommune planlegger de å opprette et maritimt tilbud i hovedstaden igjen.

– Målet er at vi skal ha et tilbud i gang i 2021–22. Da vil vi ha undervisningslokaler nede i Oslo havn. Jeg tror virkelig det er et behov for et maritimt tilbud i Oslo-området, og de elevene som er interessert i det, de er virkelig interessert.

Mister utsikten

Etter møtet med rektoren bærer turen videre til elektro, og avdelingsleder Espen Remfeldt Orfjell. Han har like fin utsikt som rektor Stavrum, men mister den når ledelsen skal flytte i forbindelse med nybyggene.

Orfjell har som de fleste andre på elektro på Etterstad bakgrunn som elektriker, og har vært avdelingsleder i ett år. Han har ambisjoner om å finne Etterstads elektrofaglige profil.

– Vi er en veldig faglig sterk avdeling, men så kan du kanskje si at det er lurt å tenke litt nytt også. Elevmassen blir ny hvert år, det er nye ting som skjer. Det nytter ikke å holde på med vanlig tavleundervisning. Faget utvikler seg også. Se bare elbilbransjen, hvem er det som skal stå for teknologien der? Er det elektrikeren eller mekanikeren? Sånne ting er det vi diskuterer mye. Der har jeg lyst til å være litt i forkant, sier Orfjell.

Han er åpen på at elever som vil studere for eksempel robotikk, heller bør henvises videre til Kuben. Etterstad bør spesialisere seg enda mer på sitt felt, mener han.

– Produksjon av energi, lagring av energi og smarthus er det jeg tenker at kan være Etterstad sin profil, sier han.

Strålende reklame

Orfjell sier han er svært positivt overrasket over fagsafarien skolen nylig gjennomførte.

– Vi fikk reklamert for faget vårt. Voksenopplæringsklassen viste veldig godt hva vi kan få til med de rammene vi har, for det er litt begrenset når skolen må bruke mye på vedlikehold også. På fagsafarien hadde vi en heismodell, et samlebånd og fem ivrige elever som sto og prata elektro med glød og glede. Jeg kjente at jeg ble veldig stolt av dem. Og jeg tenker at blir det fagsafari neste år, så har jeg planer om at hele standen vår skal være smarthus.

Det er viktig for å bøte på problemene Etterstad har i rekrutteringen, mener han. For det er ingen tvil om at mange elever i ungdomstrinnet har hørt de negative historiene.

– Det er klart ryktet preger rekrutteringen, uten tvil. Men det som er gøy, er at det er elever som har vært bekymret i inntaksprosessen, så går de her i tre uker, og så vil de ikke bytte skole. Det viser at vi gjør noe riktig, sier Orfjell.

I starten av skoleåret i fjor høst hadde han for eksempel to elever inne til samtale. De var redde for å gå på Etterstad. I dag er begge fortsatt elever, og sitter i elevrådet.

Heller ikke for lærerne var det noe gøy i perioden da det var som verst på Etterstad.

– Det toppet seg veldig da, da var det den ene episoden der det kom elever og presset seg inn her. Da var det ubehagelig, for du tenker hva skjer hvis det kommer en gjeng inn med balltrær, og du står alene i klasserommet. Da husker jeg vi risikovurderte på en helt annen måte. Men det har på en måte roet seg. Ja, vi har noen elever som dessverre tar mye mer plass enn de andre, men samtidig har vi blitt mye flinkere til å finne alternative løsninger for dem, sier Orfjell.

– Jeg føler det har jevnet seg ut, og at vi sliter mer med de samme tingene som andre skoler i Oslo sliter med. Jeg går på mellomlederopplæring nå, og det er interessant å høre at de andre skolene sliter med mye av det samme som oss. Og det er egentlig mindre utfordringer, litt rus og litt elever som har litt mark i ræva.

Rett inn i lærerjobben

Nede i en av elektroklassene finner vi Soufian Amsalkhir, en tidligere kollega av Orfjell som nå er blitt kastet inn i lærerjobben. Etter en måned begynner han å få flyten i klasserommet.

Omgitt av 15 elever som akkurat når vi kommer på besøk, har litt fritid, er støynivået høyt rundt den tidligere elektrikeren.

– Det er veldig sært, ting går ikke så fort som du forventer. Så er det morsomt også. Det er kult når de får det til. Teorien husker jeg ikke så mye av, så jeg må lære det selv. Praksisen er praksis, det går av seg selv for min del.

– Men hvordan er det å holde orden på en gjeng som dette?

– Det går liksom av seg selv. Jeg prøver bare å ha noen retningslinjer, jeg hater for eksempel at de har beina på bordet, de ser ut som noen slasker. Da sier jeg bare nei, så slutter de med det. Men det er uvant, fra én lærling til 15 lærlinger. Det er bare å hoppe inn i det og være ærlig, så da går det greit foreløpig. Vi får se når eksamen kommer, sier Amsalkhir.

På kjøretur

For å finne verkstedhallene og kjøretøyene elevene på TIP benytter, må vi ut på en kjøretur fra Etterstad til Ullevål. I de gamle lokalene til Sogn videregående har TIP havnet nå.

Her har elevene enormt med plass, mye mer enn elevene på nye Etterstad skole kommer til å få når den nye skolen står klar om noen år.

– Vi har vært her litt lenger enn vi hadde plan om. Det er iallfall høyt under taket. Jeg var og besøkte en tidligere kollega på Stovner her en dag, og da følte jeg at jeg kom inn i en trang hangar, og her er det bare så høyt. Vi er ganske heldige sånn sett med plass her, sier Asle Muren, Oslos eneste lærer i industriteknologi.

Han viser oss rundt i en svært ryddig verkstedhall, med god luft og høyt under taket. Det er viktig å lære elevene å holde orden på verkstedet, understreker han.

– Hvor mange elever har du i sving her samtidig?

– Vi har 15 elever, og det går greit. De er veldig selvstendige. På vg1 må vi ha to lærere for å få det til å gå. Equinor var her på onsdag i forrige uke og snakket med elevene våre, og var fornøyd, sier Muren.

Mange veier til mål

I industriteknologi er det mange veier man kan gå, og elevene skal få grunnferdighetene på plass før de spesialiserer seg i akkurat det de vil bli.

– Hvordan jobber du med å finne balansen som skal passe for alle i skalaen?

– Det er en liten utfordring, det. Først må vi bli litt kjent med elevene, og på vg2 må du heller gå til den tingen du ikke kan så godt, for å forbedre deg på det. For min del så må jeg kunne alt, og det kan jo også bli en utfordring, det er ting det er lenge siden jeg har holdt på med, industrimekanikk har liksom alt på vg2, og vi er den eneste plassen i Oslo, sier Muren.

Han skryter av opplæringskontoret som pleier en veldig god kontakt med skolen og næringslivet.

Jafar Al-Asad viser oss litt sveising på en av maskinene. Han trives godt med å holde på i verkstedet i stedet for et klasserom.

– Du skal få mest ut av det du vil bli. Første året lærer vi bare de forskjellige tingene, og andre året fordyper vi oss i hva vi vil bli. Jeg skal bli industrimekaniker. Det er ganske kjedelig å være der oppe (i klasserommet). Det som er kult med det her, er at når vi har fått fagbrevet, så kan vi lage hva vi vil. Forrige læreren min hadde sin egen bedrift. Det tenker jeg også at jeg skal ha. Jeg vil utforske robotikk, nye ting og ting som er selvstyrt. Man må jobbe seg opp mot det, og ta det dag for dag, sier Al-Asad.

Han pleide å være ute i bedrift to dager i uka, men fant ut at det ikke var nok å gjøre der på fredagen, så da er han heller på skolen.

Kjøretøy og høydeskrekk

Like ved siden av verkstedhallene ligger de store kjøretøyhallene. Her møter vi Yngve Andersen, tidligere yrkessjåfør som nå har jobbet som lærer siden 1987. Han er i ferd med å planlegge en stor fagdag der elevene inviterer 16 bedrifter, politikere, nødetatene og elever i området til å komme og se på alt man kan gjøre på kjøretøy.

– Vi får besøk fra SAS blant annet, som er utenfor opplæringskontoret, men vi har mye kontakt med dem fra før, Tine vil stille opp, Asko kommer, det kommer mange. Elevene skal være vakter. De skal stå på stand, så den gruppa her skal forklare om sikring av last og persontransport og vise hva vi gjør. Vi har noen trucker her som vi skal sette opp og vise fram, og elevene er med på hele prosessen, sier Andersen.

Det betyr at de ikke bare skal tenke kjøretøy, men også lage plakater, skrive brev til bedriftene, planlegge matservering, fotografere og dokumentere.

Men først og fremst er det kjøretøy det går i på denne avdelingen. Litt teori blir det, men også her synes elevene det er gøyest å være i gang med praktisk arbeid.

Som å heises himmelhøyt opp i været i en truck.

– Du kan ikke ha høydeskrekk her? sier vi til Davud Calis, som er på vei ned på bakken igjen etter å ha vært på luftetur.

– Jeg har egentlig høydeskrekk, men jeg føler jeg er trygg i den. Det er gjerder rundt, så jeg vet at jeg ikke kan falle ut. Vi jobber mye med sikkerhet, svarer han.

– Det er sånt vi trener på hele tida, litt forskjellig i små grupper av gangen, så holder vi på til alt er trygt og bra, sier Andersen.

Viser elevene hobbyer

Elevene fyker rundt i kjøretøyhallen når vi er på besøk, men sier samtidig at det ikke er noe problem med kaos i timene.

– Hvis læreren er her, så er det ikke noe problem, men hvis ikke, blir det kaos, sier Hussain Adil.

– Vi har 19 elever og bare én lærer, så det er vanskelig å ha alle i gang her nede, så vi må dele opp litt. Det er mye bedre å holde på her, folk er lei av teorien. For meg, jeg skal bli yrkessjåfør, jeg bare liker det. Jeg tror det er smart å starte med å kjøre truck i lager og flytte varer, så vil jeg ha noe større, sier Adil.

Lærer Andersen mener det henger mye sammen med måten han snakker til elevene på. Han viser også elevene andre sider, som at han er musiker med stort engasjement. Han har blant annet skrevet musikken til filmen «Lange flate ballær 2», og driver nå og arrangerer en konsert i kirka på Valdres.

– Jeg prøver å vise elevene hvor viktig det er å ha en hobby, og bruke kreativiteten sin. At har du en hobby, så går det an å gjøre noe ut av den også. Det er det jeg bruker det til, du kan spille fotball, tegne, være kunstner, bare gjøre noe, sier Andersen.

I kaffebaren

Tilbake på Etterstad møter vi avdelingsleder for service og samferdsel Carina Kjellum. Hun står i kaffebaren, det første verkstedet service og samferdsel har hatt på Etterstad.

– Vi er i en god stim, og det begynner å skje ting også på service. Mer praksis, mer mot salg og reiseliv. Jeg er veldig glad for at vi har fått det her stedet å trene. Det som er forskjellen på restaurant- og matfag og oss, er at de fokuserer på å lage god mat, og vi på å selge!

Kundene i kaffebaren er lærere og elever ved skolen. I tillegg til noen besøkende. Vg2 startet kaffebaren i fjor høst, og nå har førsteklassingene tatt over.

– Dette har jeg grini meg til, for å si det rett ut. Vi håper å få litt mer butikklokaler vi kan trene i også. Jeg ser at veldig mange av elevene synes det er gøy, og da har jeg oppnådd målet mitt, for da gir det mye mer mening med all teorien vi presser inn, sier Kjellum.

Kaffen er klar

Elevene som står i kaffebaren, skal ikke bare lage og servere kaffe. De må tenke budsjetter, mersalg og ekstraprodukter.

– Hvordan er undervisningen ellers, blir det teoritungt?

– Vi har klasserom fulle av PC-er, men det er spennende det som skjer nå i fagfornyelsen. Der kommer også reiselivsfaget inn som del av grunnkurset, da er det enda viktigere å finne noen praktiske ting å gjøre. Veldig mange av innspillene vi har fått, er at i stedet for å kjenne til skal vi gjøre. Det synes jeg er spennende, for da får jeg støtte til at det er det her vi skal drive med, sier Kjellum.

Eleven Saif Rustam lager en kaffe og en cappuccino til Yrkes utsendte journalist og fotograf.

– Håper det smaker, sier Rustam.

– Nå var du bra, det var bra sagt!