Hvorfor skal vi ha bøker i skolen?
Debatt: – Skolene må få flere bøker, men løsningen kan likevel være færre boksider.
Publisert
Sist oppdatert
Resultatene i skolen stuper, skal vi tro PISA,
og mange peker på skjermene som den store stygge ulven. Skolene må få flere
bøker, men løsningen kan likevel være færre boksider.
En rask opptelling av det samlede sideantallet til et barn som nettopp har begynt på en ungdomsskole hvor de har papirbøker i alle fag, viser at dersom han skal gjennom alle bøkene, må han lese rundt 15 sider hver eneste skoledag hele året. I tillegg har han en PC med tilgang til en rekke læringsnettsteder. Kanskje høres 15 sider om dagen overkommelig ut, men i virkeligheten er det utopisk all den tid man også skal ha plass til andre aktiviteter i skolen, og i kampen om tida og motivasjonen er det nok stort sett boka som taper mot skjermen. Det gjelder både på skolen og hjemme, for folk i alle aldre.
Alt alle steder
Når foreldreoppropet mot skjerm i skolen støttes av så mange, er det ikke bare fordi barn er for mye på skjerm samlet sett. Stadig flere av oss har mistet oversikten over skolens innhold, arbeidsmetoder og dermed også læringens ulike mål. Om skjermsatsningen har gått løpsk de siste årene, er det likevel ikke sånn at løsningen ligger rundt hjørnet bare vi får mer papir tilgjengelig.
Både lærere og elever har vent seg til digitale arbeidsmåter, og mye lærestoff er åpenbart både bedre og mer treffende når det kommer digitalt. «Heldekkende» er et fyndord både for digitale og papirbaserte læremidler. Veldig mye av det man kan velge i, både på skjerm og papir, skal kunne dekke alle kompetansemålene og alle tenkelige arbeidsmåter. Det er derfor kampen i lang tid har stått mellom skjerm og papir, ikke om hvilket format som passer til hva. Parodisk nok har kanskje bøkene selv vært med på å bringe oss i denne situasjonen.
Å komme gjennom boka
I
tidligere tider var uttrykk som «å komme gjennom boka» og «være ferdig med pensum»
en del av samtalen om læring i skolen. Skolebøkene var gjennom en
godkjenningsprosess før de fant veien til klasserommene. I år 2000 fjernet
utdanningsmyndighetene kvalitetskontrollen av læremidler. I samme periode ble
skolebøker gratis for videregåendeelevene, og forlagenes lærebokbudsjetter
stupte. Likevel fortsatte bøkene – heldigvis – å komme, nå både på papir og i
digitale utgaver. Men, i konkurranse med skjermen ble de utrolig nok tykkere,
ikke tynnere.
Jeg tror jeg har rett når jeg sier at de fleste som har skolegangen sin fra 2000-tallet og fram til i dag antakeligvis aldri har vært gjennom en hel (lære)bok, kanskje med unntak av i enkelte realfag i videregående, hvor læreplanene er mer spesifikke og innholdet i bøkene fortsatt kan gjenkjennes som et pensum.
Metodefrihet
Med
læreplanen i 2006 (K06) ble pensum erstattet av kompetansemål, og beskrivelser
av veiene til målet i de ulike fagene av metodefrihet. Tanken bak
metodefriheten var at den enkelte skole eller lærer selv visste best hvilket
innhold og hvilke arbeidsmetoder som passet sine elever.
Forlagenes svar på å imøtekomme metodefriheten, var å lage så omfattende bøker at det innad i de enkelte verkene var nok valgmuligheter til å kombinere stoff som man ville. «Flinke» lærere skrøt av å ikke basere seg på bøker i det hele tatt i enkelte fag, men lagde heller sine egne «undervisningsopplegg», et begrep som i undervisningssammenheng nærmest umerkelig overtok for «kapittel». Uten læreboka som tvangstrøye kunne vi variere mer, være mer dagsaktuelle og autentiske, og lettere ta virkeligheten med inn i klasserommet.
Metodefriheten endret både innholdet i skolen og selve lærerrollen. «God praksis» betydde ikke lenger «god formidling» som sådan, men å kunne lage «gode undervisningsopplegg». Problemet med en klipp- og limtilnærming til kilder og oppgaver, er at man fort mister oversikten. Antakeligvis fester mindre seg enn det vi skulle ønske oss, av det som skjer i klasserommet. Da kan det være greit å ha et oversiktlig sted å finne tilbake til viktige nøkkelbegreper og resonnementer, og der har boka åpenbare fortrinn. Læremidler er både kilder og hjelpemidler. Skal de fungere til begge formål og faktisk bli brukt, må de ha et overkommelig omfang og være oversiktlige.
Skjermsatsning
Til LK20 gav de store undervisningsforlagene ut papirbøker i de fleste fag. Før skolene har rukket å bli kjent med de nye bøkene, eller kjøpe dem, for den saks skyld, er de største aktørene igjen i gang med å lage nye heldekkende læremidler, og denne gangen er de heldigitale. Innholdet i de heldigitale produktene er dynamisk og under konstant utvikling. «Undervisningsopplegg» har blitt til «læringsstier», som kan settes sammen på ulike måter, alt etter den enkeltes ønsker og behov.
Stikk i strid med alle anbefalinger for tiden, er det altså skjermbasert materiale man skal erobre klasserommene med de kommende skoleårene, og det allerede før lagrene med LK20-bøker er tømt. Kampen om markedsandelene presser prisene ned og publiseringstempoet opp. De digitale læremidlenes Instagramkontoer og oppdaterte artikler passer også på at vi alltid har muligheten til å flytte fokus fra noe mer grunnleggende og over til noe dagsaktuelt. Det er en bruk og kast-filosofi som passer markedsliberalismen perfekt og bokformatet dårlig.
I motsetning til å gi frihet, kan det fort bli en uoverkommelig jobb for den enkelte lærer å hele tiden skulle tenke på hva som passer best i neste økt. Kanskje blir prisen for variasjon litt for ofte konsentrasjon.
Konsentrasjon
Bokformatet representerer noe mer, noe eget, i tillegg til å være en kilde til læring. Å jobbe konsentrert med en bok kan ha en verdi i seg selv. Den kan hjelpe oss med å forstå en læringsmetode, være et middel til å oppøve konsentrasjon, og kanskje til og med leseglede og -evne senere i livet. Boka er et overlegent medium når det gjelder å gi oss håndfast og oversiktlig informasjon om hva som er det viktigste i det enkelte fag, både for elever, lærere og foreldre. Det å forholde seg til en bok er imidlertid også en ferdighet som må trenes på. Alt her i livet kan ikke læres i et klasserom. Men, kanskje bør det å forholde seg til en ting av gangen i form av en bok med en gjennomarbeidet metode, være en av skolens oppgaver.
Å få utdelt 2850 sider ved oppstart på ungdomsskolen kan fort representere en følelse av utilstrekkelighet og uoversiktlighet snarere enn å pirre nysgjerrigheten og lesegleden. Da hjelper det lite at de er på papir. Hvis vi virkelig vil ha flere bøker inn i klasserommene og med hjem i sekken, og det bør vi få, så må vi endre både bøkene og måten vi forholder oss til dem på.
