På lag mot sosial ulikhet

På tross av bred politisk enighet, sterke velferdssystemer og målrettede tiltak, øker ulikhetene i samfunnene i både Norge og Sverige. Selv om vi lenge har hatt kunnskap om sosial reproduksjon basert på sosioøkonomisk bakgrunn, er forskjellen i skoleprestasjoner mellom barn av høyt utdannede og lavt utdannede foreldre et økende problem i norsk og svensk skole.

Det er derfor grunn å tenke at det trengs nye perspektiver for å forstå hva som skjer i skolen og kommunen. Vi argumenterer for at skolen og forskningsmiljøene må jobbe sammen med å frembringe ny innsikt for å motvirke at ulikhet i barndommen skal påvirke hvilke sjanser barn og unge får i livet.

Den kompliserte ulikheten

Reproduksjon av sosial ulikhet i og gjennom skolesystemet er ikke en ny tematikk. De nordiske landene er kjent for å være sterke velferdsstater, med høy grad av sosial mobilitet, der utdanningssystemet fremheves som en viktig arena for å motvirke ulikhet og utenforskap. Utdanningspolitisk er det bred enighet om politiske tiltak for at skolen skal være et trygt sted for alle barn, hvor de lærer det de trenger for å bli frie selvstendige mennesker, som har tilgang på velferdsgoder, som kan ta selvstendige valg for seg selv i fremtiden, og som kan bidra til samfunnet.

Gjennom ulike hjelpesystemer som spesialundervisning, skolehelsetjeneste, barne- og ungdomspsykiatri, sosiale støttesystemer og så videre, prøver kommunene å nå politiske mål om både inkludering og utjevning av sosial ulikhet. Dette er ressurskrevende systemer som involverer flere aktører og profesjoner, som i samspill skal lage et beskyttende nettverk rundt barn og unge.

Forskere er mange ganger mindre tydelige på hvordan forskningen skal være relevant for de eller det som studeres, i et her-og-nå-perspektiv. Samtidig har forskere kunnskap og metoder som kan styrke kommunenes forståelse av hvordan de kan lykkes, og hvor det er utfordringer i deres arbeid med inkludering av barn og unge. Kommunene og skolene har ansvar for den praktiske hverdagen og arbeidet med inkludering i et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Dialogen for å lære av hverandres oppgaver og ansvar er svært viktig, nettopp fordi vi alle er opptatte av en inkluderende og likhetsskapende skole – men har forskjellige oppgaver og funksjoner.

Ulikheter i byene

Bostedssegregering kan observeres og undersøkes på flere måter. I vårt arbeid har vi sammen dratt ut til de ulike bydelene, der forskere har fått grundig omvisning og informasjon om bydelenes utfordringer for at de med egne øyne kunne få se hvordan elevene bor i svært ulike bydeler og samtidig har ulik tilgang på goder. Skolens nærmiljøer er også kontrastfylte – mens noen vokser opp i gangavstand til både natur og fellesgoder i byen, har andre store avstander til aktivitetsparker, utendørsarenaer og kulturtilbud.

Les også: Vil ha barnehager, skoler og SFO til å bidra mer til å jevne ut sosiale forskjeller

Resultatet blir ofte at de som har familier som har råd til å bosette seg i attraktive bydeler får tryggere boforhold og enklere tilgang til det som skulle være fellesgoder. Resultatet blir at for noen barn og unge er det eneste stedet å samle seg på, det lokale kjøpesenteret. Disse ulikhetene kan være vanskelig å motvirke i skolen uten konkrete tiltak som både anerkjenner at det er forskjeller i barnas oppvekstforhold, og at det finnes midler, strategier og verktøy til å motvirke dem.

Slike ulikhetsskapende mekanismer, som forholdet mellom økonomi og fritidstilbud, er kompliserte og krever god informasjon om samspillet mellom de ulike kildene til ulikhet. Vi mener at vår helhetlige tilnærming kan betydning for å få frem hvordan noen av disse mekanismene samvirker og forsterker hverandre.

Forskning for endring

I studien Nordic Unequal Childhood samarbeider forskere fra NTNU med kommunene Trondheim, Norrköping (Sverige) og Tampere (Finland). Kommunene er såkalt søsterkommuner, og likner på hverandre i befolkning og økonomi. I prosjektet har vi utviklet en studie som ser på hvordan kommunene og deres utdanningsinstitusjoner organiserer seg på ulike nivå for å motvirke ulikhet, utenforskap og tidlig marginalisering fra samfunnet.

I studien prøver vi sammen å ta de ulike stemmene i kommunene, til de ansatte, og barna i skolen på alvor. Gjennom å kombinere informasjon fra de ulike nivåene i kommuneorganiseringen, belyser vi hvordan man jobber for å motvirke reproduksjon av sosial ulikhet.

For å forstå kompleksiteten i hvordan dette kan motvirkes bruker vi et ny-institusjonelt perspektiv. Ny-institusjonell teori setter søkelys på hvordan sosiale konstruksjoner og styringsidealer påvirker organisasjoner og institusjoner, og hvordan aktørenes tilpasninger til motstridende forventinger også er en del av det hvordan organisasjoner opererer og utvikler seg.

I et slik perspektiv ser man ikke på reproduksjon av sosial ulikhet som et individuelt problem som skal løses med individrettede tiltak, men som et fenomen som skapes i samspill med omgivelsene. Dette betyr for eksempel at reproduksjon av sosial ulikhet er knyttet til kommunenes politikk, resursfordeling og handlingskraft når det gjelder utdanning, men også når det gjelder bostedspolitikk, infrastruktur, aktivitetstilbud og systemorganisering.

I større kommuner har slike ulike politiske områder en tendens til å bli spesialiserte systemer som ikke snakker godt sammen, men heller blir til siloer.

En likeverdig skole

I et slikt organisasjonsperspektiv forstår vi hvordan kommunene som for så vidt har gode strategier for å jobbe for en likeverdig skole, har ulike handlingsrom for skolene og hjelpesystemene i hvordan de kan jobbe med dem. Sett i et bostedspolitisk perspektiv så er det stor forskjell på hvor familier med ulik sosioøkonomisk bakgrunn bor i byen. Det er derfor vanskelig for den enkelte skole å motvirke den sosiale ulikheten som oppstår på grunn av segregering mellom bydeler.

Familier med foreldre med høy utdanning og mer penger bosetter seg ofte i de samme nabolagene. Skolen skal samtidig jobbe med inkludering og utjevning av sosial ulikhet, som er det samme målet for alle skolene. Skolene må altså håndtere svært ulike elevgrupper, og hverdagene kan se veldig forskjellige ut på ulike skoler. Samtidig skal de jobbe lokalt for en likeverdig utdanning og barndom.

Våre resultater viser at de skolene som håndterer høyt press på grunn av sosial ulikhet må være fleksible, og er derfor løsere koblet til nasjonale og kommunale styringsstrategier. For å lykkes i sitt samfunnsoppdrag må de tilpasse sine aktiviteter mer til utfordringene de ser selv, enn de som er definert av eksterne krefter. De må legge all sin energi på å håndtere utfordringene de står i, og kan dermed legge mye mindre energi på mål som er generelle for hele utdanningssystemet. På denne måten er det vanskelig å legge standarder for hvordan skolene skal skape likeverd gjennom å ha samme måloppnåelse for alle elever.

Man må dermed skape mer relevante mål på egenhånd. En rektor fortalte oss at da nyankomne elever startet på deres skole ble målet heller: «at elevene skulle lære seg flere bokstaver enn det de kunne da de kom». Slike tilpasninger blir helt avgjørende dersom skolen skal klare å møte elevenes svært ulike behov.

Det viktige samarbeidet

I vårt prosjekt Nordic Unequal Childhood har forskerne og kommunene samarbeidet. Kommunene har foreslått hvilke skoler som egner seg for å fremheve kontrastene i byen. Vi har arrangert felles workshops, der representanter fra kommunene, fra skolene og forskerne har deltatt.

En kontinuerlig dialog om hvordan man jobber lokalt bidrar til at forskerne kan få innblikk i de ulike dilemmaene en kommune og de ulike skolene kan stå ovenfor. Det er sentralt når vi leter etter ulikhetsskapende mekanismer i de institusjonelle omgivelsene.

Kommunene er opptatt av å sørge for en god daglig drift av skolen som en kommunal tjeneste og av å bruke de begrensede midlene sine best mulig. De er opptatt av arbeidsgiveransvaret sitt, og også av å følge lovverket som legger rammene for deres virke. De er ansvarlige for barn og unges oppvekst på et praktisk og forvaltende plan. Kommunene er også opptatte av å utvikle byen i samspill med innbyggerne for å gi dem muligheter for gode liv, noe som krever en overordnet innsats forankret i deres strategier og kommunale planer.

Trange rammer

Samtidig er aktørene i kommunene og på skolene ofte bevisst på sine utfordringer og hva som kunne ha blitt gjort annerledes. På grunn av at de må operere innenfor rigide systemer, ofte knyttet til lovverk, arbeider de innenfor trange rammer som kan være til hinder for å lage lokale løsninger som er mer helhetlig informert. Videre er det også slik at ulikhetsskapende mekanismer kan forsterkes gjennom andre politiske områder, som ikke blir direkte koblet til skolens arbeid, men som får store konsekvenser for deres drift.

I en nylig utgitt vitenskapelig artikkel rapporterer forskere og kommuneansatte om hvordan studien hjelper dem med å jobbe for å forstå ulikhet i skolen gjennom de ulike stemmene studien inkluderer. Det er avdelingsledere, rektorer, lærere, SFO-ansatte, spesialpedagoger og andre voksenroller, og ikke minst barn som har fortalt om hvordan de forstår sosial ulikhet i utdanningssystemet.

I artikkelen peker vi på hvordan forskerne i studien er opptatt av å forstå skole som et nettverk av organisasjoner knyttet til utdanningsinstitusjonen – hvor motstridende ideer må håndteres og tilpasses av menneskene som er en del av systemene rundt barna.

Ulike profesjoner, avdelinger og roller skal koordinere sine innsatser i skolen som organisasjon. Rektorer har begrensede budsjett, og må ta mange hensyn for å sørge for å hjelpe de som trenger det mest. Lærere skal balansere faglig læring opp mot utvikling av sosiale kompetanser, de skal arbeide for et konstruktivt skole-hjem-samarbeid, og de skal ivareta både klassen og individet.

I disse mange hverdagslige avgjørelsene ligger mulighetene for å utjevne sosial ulikhet, men også en risiko for å hindre barn i å delta på sine premisser. At barn har forskjellige erfaringer og måter å være på, kan og bør gi en mulighet til inkludering. Samtidig viser vår studie at barndomsulikhet i utdanningssystemet kan skje på grunn av samspillet mellom flere ulikhetsskapende faktorer som må håndteres på ulike nivå i kommuneorganisasjonene.

Derfor er det viktig å studere denne organisatoriske kompleksiteten som reproduserer sosial ulikhet i utdanningssystemet i samspill med de som har ansvar for å skape en likeverdig skole.