«Lærerens
kall er ikke bare å gi barna kunnskaper, de skal også lære dem å tro og ville
det som er sant og rett. Derfor kan de ikke uten å svikte sitt kall lære noe
som strider mot deres samvittighet – dette lover jeg dere at jeg ikke skal
gjøre». (Likelydende
erklæring som lærere leste opp under 2. verdenskrig)
I 1942 ble
alle lærere i Norge tvunget til å melde seg inn i den nazistiske
yrkesorganisasjonen Norges Lærersamband, men 12.000 av 14.000 lærere skrev
under på et protestskriv der de nektet å skulle undervise barna i
nasjonalsosialismens ånd, med antidemokratisk ideologi og raselære. Quisling
truet med oppsigelse, og stengte skolene i en måned for å få tid til å
aksjonere. 1.000 mannlige lærere ble fengslet over hele landet, og ble kun
sluppet fri om de gikk med på medlemskap i Lærersambandet. Noen ga etter, men
500 ble sendt til Kirkenes, her levde de under kummerlige forhold før de ble
sendt hjem i november 1942. Og Quisling sa selv i en tale at «Dere lærere har
ødelagt alt for meg».
Etter at
skolene åpnet igjen, leste lærerne opp erklæringen.
Det var de
illegale lærerorganisasjonene som sørget for å organisere motstanden, og som ga
Norge og demokratiet vårt et best mulig utgangspunkt etter krigens slutt. Det
sies at en tysk fangevokter hvisket, til en av lærerne som var sendt til
tvangsarbeid i Kirkenes, at hadde de tyske lærerne vist motstand som dere hadde
aldri Hitler kommet til makten.
Når Skolenes landsforbund nå har sitt landsmøte i nettopp
Kirkenes, ser vi igjen en ustabil og urolig verden. Igjen spiller lærere og
utdanningssystemet en viktig rolle, nå i USA og Russland, og også i land i
Europa, som Ungarn, når myndigheter knebler autonomien deres.
I Ungarn er
det ett sett med pensumbøker, skrevet og godkjent av regjeringen, rektorene er
direkte rekruttert av regjeringen, og er deres forlengede arm inn i
utdanningssystemet. Det er svært få lærere som tørr å være organiserte, og
lærerorganisasjonene, eller de andre organisasjonene, har ingen makt eller
reell påvirkning i for eksempel lønnsforhandlinger eller annet
partssamarbeid.
Også i USA
er det et angrep på skolesystemet og demokratiet som pågår nå, under
Trump-administrasjonen. Trump har utløst en rekke direktiver som setter
utdanningsretten i USA i fare, inkludert en presidentordre om å ulovlig
kanalisere føderale dollar til privatskoler og frata offentlige skoleelever
viktige ressurser, kutte føderal finansiering for elever med
funksjonshemminger, tillate immigrasjonsrazziaer i skoleområder, målrette og
styre lærere for hvordan de underviser i historie, kutte forskning og begrense
finansiering for skolelunsjer for sårbare elever.
De to
største lærerorganisasjonene, National Education Association (NEA) og American
Federation of Teachers (AFT) uttrykker stor bekymring over at presidenten
dehumaniserer og gjør skolen udemokratisk gjennom ulovlige direktiver. Etter at
ordren om deportasjon av illegale immigranter kom har flere foreldre sluttet å
sende barna sine på skolen, i frykt for deportasjon, til tross for at de ikke
er i USA ulovlig. Til og med FN ansatte i New York sender med barna et
sertifikat på at de har lovlig opphold i frykt for dette. Også lærere, med
arbeids- og oppholdstillatelse har blitt deportert, senest en naturfaglærer i
Dade i Florida.
I en annen
presidentordre angriper Trump akademisk frihet og lærerautonomi, nekter midler
til skoler basert på hvordan de underviser om spørsmål som rasisme, slaveri og
historie. Det er laget en side på nettet der andre lærere og foreldre/elever
kan «angi» lærere som bryter denne presidentordren og underviser i noe som
strider mot Trumps overbevisninger.
Han brukte
presidentordren til å straffe skoler som gir tjenester til transkjønnede
elever, og å slå ned på studentdemonstrasjoner. Som ordren utstedt av Quisling
til norske lærer under andre verdenskrig, ble også denne ordren bredt fordømt
av lærere og menneskerettighetsorganisasjoner som beskrev tiltaket som et
forsøk fra presidenten på å diktere hva «lokale skoler kan undervise og hvilken
type elever som hører hjemme i våre klasserom.» 8. mars ble Mahmoud Khalil, en
student ved Universitetet i Colombia, og som har ledet protestene mot Israel,
hentet ut fra leiligheten sin, fengslet og fratatt sitt studentvisum. Til tross
for at han har grønt kort og har lovlig opphold.
Lærerorganisasjonene
tar til motmæle og presidenten i AFT, og visepresident i Education
International (EI), Becky Pringle, sier at: «Lærere vil ikke være stille mens
anti-offentlige utdanningspolitikere prøver å stjele muligheter fra våre
elever, våre familier og våre lokalsamfunn over hele Amerika.»
Undervisningen
i demokrati i en offentlig fellesskole redder demokratiet i landet i fredstid,
og skolen har et ansvar for å gi alle et best mulig grunnlag for kritisk
tenkning og demokratiforståelse. I Norge reguleres retten til utdanning gjennom
opplæringsloven, i USA er ikke utdanning nedfelt i grunnloven, kun i lovene i
de ulike delstatene. Skolene er avhengig av «funding» og må derfor levere gode
resultater, og fokuset blir da på de nasjonale testene. Dette fører igjen til
at fattige områder må kutte i lærertetthet og hva de underviser i, mens de rike
områdene får mer midler. Fellesskolen svekkes, og det åpner opp for
kommersielle og private aktører. Utdanning er dermed ikke lenger et nasjonalt
prosjekt, og ulikheten øker.
I en ustabil
verden, med algoritmer som nører opp under det en tror på og søker etter, er
det viktigere enn noen gang med en fellesskole som er åpen for alle, og som har
en plass for alle. Vi vet at et samfunn med store forskjeller også
destabiliserer demokratiet. Det er avgjørende at vi investerer i skole og
barnehage som grunnpilarer i vår samfunnsberedskap. Her skal en finne
meningsfeller, men også møte motstand og få brynt meningene sine i møte med
andre. Lærerne skal undervise i et pensum som ikke er styrt av en regjering, og
lære opp de unge å navigere i en verden med fake news og en stadig sterkere
høyreside. Sosiale medier, kunstig intelligens og Deepfakes gjør det
vanskeligere enn noen gang å skille mellom hva som er sant og hva som er
falskt. Barnehage og skole spiller en avgjørende rolle i å forme kritisk
tenkning og mediekompetanse hos barn og unge.
Ved å styrke
utdanningssystemet, verner vi ikke bare demokratiet, men også fremtiden til
våre barn og unge. Fellesskolen er en av samfunnets viktigste arenaer for å
ruste oss mot utfordringene vi står midt oppi, og trolig vil møte i fremtiden.
Ved å sørge for en lik skole for alle, gir vi alle et likt utgangspunkt, og kan
hindre utenforskap. Dette utenforskapet kan destabilisere vårt demokrati, og
føre til større forskjeller og mindre tillit i samfunnet. Vi reagerer når land
som Russland og Nord Korea styrer pensum og utdanningsetat, nå må vi også
reagere når USA angriper utdanningssystemet, og «freedom of speech». Det at et
så viktig og mektig land destabiliserer demokratiet, det er lettere å rive ned
enn å bygge opp et demokrati, skaper det en presedens for andre land. Det
skaper en ennå mer utrygg verden.
I Norge ser
det, enn så lenge, annerledes ut. Opplæringsloven sikrer at alle har rett til
utdanning, uansett hvor du kommer fra, eller hvilken hjelp du måtte trenge for
å fullføre. Fellesskolen blir dermed en arena der barn fra ulike bakgrunner
møtes, og utfordrer og heier på hverandre – de lærer sammen – og respekterer
ulikhetene. Dette uansett sosial status eller foreldres utdanningsnivå. Likevel
kan vi ikke ta dette for gitt, demokrati er en levende organisme som må
vedlikeholdes ved å læres, ved å delta i det.
Den
viktigste oppgaven for utdanningssektoren er å jobbe forebyggende. Inkluderende
og mangfoldige læringsmiljø bidrar til å forebygge utenforskap og
radikalisering. Når barn og unge føler seg sett, hørt og verdsatt minsker
risikoen for at de søker tilhørighet i ekstreme miljøer. Et sterkt demokrati er
avhengig av informerte og engasjerte borgere. Terror destabiliserer samfunnet,
og er en trussel mot vårt åpne og demokratiske samfunn. Utdanning gir barn og
unge de verktøyene de trenger for å delta aktivt i samfunnet og bidra til en
positiv utvikling. Gjennom utdanning lærer de å stille spørsmål og utvikle en
sunn skepsis til informasjonen de møter. De lærer å skille ut fake
news.
Skolenes landsforbund mener at skolen har en sentral rolle i
å bygge demokratisk motstandskraft og forebygge ekstremisme. Vi ser at det
skjer i resten av Europa og verden – et angrep på skole og utdanningssystemet
er et angrep på demokratiet, og et angrep på demokratiet er et angrep på oss
alle. Demokratiets motstandskraft er den brede inngangen til ekstremisme som vi
alle har ansvar for, helt ned til barnehagenivå, innenforskapet starter i
barnehagen.
Fellesskolen kan ikke nevnes ofte nok
som en demokratisk sikringsmekanisme.
