Clemets konstruksjonsfeil

Erna Solberg brukte valgkampen 2013 til å snakke om «drømmelæreren». Kristin Clemet tar fram denne figuren fra tørkeloftet på nytt i sin kronikk i Aftenposten 30. august. Hvorfor børster hun støv av dette vesenet?

Jeg er lærer, men jeg forbeholder meg retten til å være kvisa i rumpa like mye som en drøm for tenåringene jeg omgås! Jeg er lærer, ikke en kelner. Drømmelæreren som kvitrer mellom pultene og gjør skoledagen til en drøm for alle er en illusjon. I skolen skal vi drive med danning og utdanning. Det sier seg selv at lærere må yte en viss motstand like mye som vi skal løfte elevene opp og fram.

Les også: Clemet: – Jeg er bekymret for de sterke kreftene i Utdanningsforbundet og på venstresiden

Drømmelærer i tifold

Konstruksjonen «drømmelærer» åpner også for at det finnes (mange) lærere som nettopp ikke er det, Drømmelæreren er den ene, unike. I en ideell blåblå verden svever det kanskje slike «drømmelærere» i tifold omkring, lærere med høye matematikkferdigheter og evne til å undervise svære elevgrupper uten å miste kontroll, eller læringstrykket, som det også kalles. Slik er ikke hverdagen i norsk skole.

Kristin Clemet hadde muligheten i hele fem år fra 2001 som landets siste utdanningsminister. Landets siste? Ja, etter Clemet har vi hatt kunnskapsministre i regjeringene våre. Det er ikke en uviktig forskjell. Lærermangelen har forverret seg med årene, noe gikk feil, hvor mye av dette kan skyldes at ingen i regjeringen vil ta på seg å være utdanningsminister for grunnopplæringen?

Fra refusjon til ramme

Driftsansvaret for grunnskolen har alltid ligget under kommunene. I 1986 gikk man over fra refusjonsordning til rammefinansiering av skolen. I 1992 ble den kommunale mål- og rammestyringen enda friere. Kulminasjonen av kommunene og fylkeskommunene som en helhetlig arbeidsgiverpart, ble en virkelighet gjennom overføring av forhandlingsansvaret fra staten til kommuner og fylkeskommuner i januar 2003. Med frihet fulgte det også krav. Dette ble tydeliggjort i Opplæringsloven i 2003 da det ble vedtatt krav om «forsvarlig system for å vurdere om kravene til opplæringen ble ivaretatt». Siden det ikke ble lagt føringer om hvordan dette skulle skje, famlet mange kommuner med å utarbeide systemet. Selv om kommunene i kraft av tittelen skoleeier gjerne ville ha hånd om pengesekken, viste det seg vanskelig å ta det hele ansvaret for skolekvaliteten.

Tohodet troll

Som lærer opplever man ofte å arbeide for et tohodet troll. Vi ser av historikken at kommunaliseringen gir lokaldemokratiet mer selvråderett.

Samtidig ligger det også en klam statlig hånd over skolen. Eller motsatt, staten gir oss en tydelig retning, men kommunen klarer ikke å følge opp som en god skoleeier. I dette maktkaoset finner lærere det innimellom nødvendig å heve stemmen og si i fra, da blir vi lett oppfattet som kranglevorne og oppviglerske. Til tross for at vi kjenner skolehverdagen best.

Staten sto parat

Nesten umiddelbart etter at kommunene hadde floppet oppgaven å lage et kvalitetssystem, lanserte utdanningsminister Kristin Clemet de nasjonale prøvene, i tillegg ble Elevundersøkelsen gjort obligatorisk. Hun la først prøvene til tiende trinn, det ble åpenbart output-prøver som lærerne ikke kunne bruke læringsstøttende da de skulle gjennomføres måneder før elevene var ferdige med skolen.

LES OGSÅ:

Nasjonale prøver – et forskerperspektiv

Rangering av (drømme-)skoler var kanskje minst like viktig som å gi lærerne et verktøy for ministeren? Etter store protester, også fra Elevorganisasjonen, har prøvene blitt forbedret og flyttet til åttende og niende, nå har også lærerne en viss nytte av dataene. Utdanningsdirektoratet administrerer dataene som skal hentes inn, og det har blitt et sentralt prinsipp at resultatene skal publiseres, kommunene skal bruke resultatene i den årlige kvalitetsmeldingen for skolen.

Det virker som om Høyre trenger en skole som kan rangeres, derav kommer kanskje også ideen om karakterer på mellomtrinnet? Åpenhet om resultatene er bra for byråkrater og politikere, kanskje også kreftene som vil gjøre skole til butikk, men kanskje ikke for alle de barna som skal produsere disse resultatene?

Aktiv distansering

Vi så altså en stat som gav og tok. Etter Clemet har ministrene og departementet med fagansvar titulert seg med forstavelsen «Kunnskap-». Dette er ikke tilfeldig, men en aktiv distansering fra skoleeier som driver utdanningen, kommunen. Ministeren løper etter og teller kunnskapen og kvaliteten som skoleeier forventes å skape. Nå som det nærmer seg stortingsvalg vil oppmerksomheten om skolen øke. Jeg gruer meg til valgkampen hvor mange skal mene mye for å vinne stemmer. Partiene skal markere seg og ideologiske forslag preller ned over oss som arbeider i skolen.

Informasjonssløyfer

På min arbeidsplass ser vi nå hvordan staten ikke klarer å holde seg unna. Samtidig som vi skal revidere skolen i den meget arbeidskrevende oppgaven å innføre Fagfornyelsen, har skolen fått et pålegg om å gjennomføre statlig påfunn, et læringsmiljøprosjekt grunnet resultater fra elever som allerede har gått ut av skolen. Kvalitetsstyringen har denne svakheten, at eksempelvis målingen på nasjonale prøver høsten i åttende klasse egentlig måler hva som skjedde i 5-7. trinn. Først når denne eleven starter i niende, kan kommunen ha rukket å gjøre grep for mellomtrinnet. Informasjonssløyfene er mildt sagt trege og passer nok byråkratene bedre enn lærerne.

Vi som arbeider på skolen, må bli hørt når problemene oppstår, den informasjonen kan rette opp forhold umiddelbart. Det er mer effektivt enn å skule på diagrammer som framkommer etter anonyme undersøkelse gjort år tilbake.

Sikre elevens rett

La oss vende tilbake til Drømmelæreren. Fram til Bondevik-regjeringens avgang 14. oktober 2005 foretok Clemet store grep i skolen, en del av dem omstridte og upopulære blant lærerne. Hun var sterkt på banen og mente at norsk skole var for dårlig fordi norske lærere var for dårlige. Dette har lenge vært Høyres mantra. Et grep som imidlertid ikke ble tatt, og som heller ikke Erna Solbergs to ministre Torbjørn Røe Isaksen og Jan Tore Sanner, har tatt er å sikre eleven rett til å møte en kvalifisert lærer. Sanner parerte en gang denne problemstillingen i et intervju ved å si at det er skoleeier sitt ansvar å ha tilstrekkelig kompetanse i skolen. Meget bekvem holdning!

Staten svikter

Fra lærerhold har det blitt sett på som sidespor å stille spesifikke krav for matematikk til alle som ønsker å studere til å bli lærer. At godt erfarne lærere må ta ekstra studiepoeng for å fortsette å undervise fagene de allerede behersker oppleves også snodig og unødig. Her har motargumentene vært mange. Dagens regjering fører en snever kompetansepolitikk. Det er vanskelig for lærere å etterutdanne (kortere kurs) seg, fordi midlene og tiden blir låst til pålagt videreutdanning (med studiepoeng) som er sentralt dirigert. De statlige lærerkursene ble lagt ned i 2002, og regjeringen har proklamert at pågående videreutdanningsstrategi vil være den siste statlige kompetansesatsingen for lærere. Etter 2025 vil det være skoleeier sitt hele ansvar. Vil kommunene være makte dette? Norske lærere får allerede lite tilgang på etterutdanning, dette kan bli riktig ille, og bidra til å dempe status for yrket ytterligere.

Kunnskapsbrist om kompetanse

Nylig uttalte leder i Utdanningsforbundet Steffen Handal at det er dramatisk mye høyere tall enn Utdanningsforbundet hadde trodd, når hele 15 prosent av lærerne i grunnskolen mangler lærerutdanning. En sak er at tallet er høyt, en annen at myndighetene ikke ser ut til å ha statistikk som klarer å vise et reelt bilde av lærermangelen.

Her ligger konstruksjonsfeilen Clemet la grunnlag for, men som har fått fritt tverrpolitisk spillerom gjennom tjue år. Det virker bekvemt for skoleeier og for skoleministere uavhengig av tid og sted at elevene ikke blir undervist av lærere! Billigere blir det også, og mer dynamisk for arbeidsgiver som kan justere bemanningen opp og ned.

Godkjent, men på sidelinjen

Jeg har godkjent lærerutdanning med 30 studiepoeng i norsk. Om fire år kan ikke rektor lenger bruke meg til å undervise i faget på ungdomstrinnet. Da har jeg vært lærer i tretti år. Samtidig kan rektor sette en attenåring til å være årsvikar i mitt sted. Den attenåringen behøver ikke en gang å ha fullført til kompetansegivende videregående skole! Dette må være en konstruksjonsfeil, og vi ser nå at alt for få søker seg til lærerutdanningene. Toppen av kransekaka er at informasjonsinnhentingen GIS ikke er designet for å telle timer undervist av ukvalifiserte lærere i norsk, matte og engelsk, mens vi som er lærerutdannet telles opp!

Statusbrist

Hvorfor ta en femårig masterutdanning der hvem som helst kan steppe inn for deg? Jeg forstår godt at ungdommen opplever at det er mer status å bli sivilingeniør. Du erstatter ikke brokonstruktøren med en ufaglært vikar! Hvorfor kan barnets første leseopplæring settes til en ufaglært vikar? Hva gjør det med skolens utviklingsarbeid og profesjonelle samtale når en av fem lærere er ufaglærte på årsbasis? Hva skjer med klassemiljøet i sjuende klasse når kontaktlærer på 19 drømmer om studiepausen med reise til Bali, som er grunnen til at hun tok vikariatet fram til jul? Som en inspektør sa til meg en gang: – For meg er en vikar en person som er våken og edru når jeg ringer klokken åtte!

Tilfeldigheter tross millimetermål

Tilfeldigheter avgjør om et barn får opplæring av en lærer eller en «lærer». Dette under beskyttelse av et system som later som det er veldig godt egnet til å måle kvaliteten i opplæringen. Et av de seneste tilskuddene er Skolebidragsindikatoren, nok en konstruksjon fra Høyre. I kronikken påstår Clemet at det er stor forskjell på skolene i Norge, og at det er for tilfeldig om eleven kommer til en «god» eller «dårlig» skole. Alle burde få gå på en Drømmeskole. Til det er flere ting å si. I OECD- sammenheng viser rapportene som også gir oss PISA-resultatene at få, om noen land har en mer sosialt utjamnende skole enn den norske. Nær sagt uansett hvor et barn bor vil det være garantert god utdanning. Det er også viktig siden barna ikke har stemmerett, og må ta til takke med skoletilbudet der foreldrene har valgt å bosette seg, eller er tvunget til å bosette seg av sosioøkonomiske årsaker.

SSB som fikk i oppdrag å utarbeide indikatoren var meget reservert da den ble lansert. I ingressen fra første rapport publisert januar 2017 kan man lese: «Det er mindre forskjeller mellom skolers bidrag til elevenes læring enn resultater fra nasjonale prøver og eksamen kan gi inntrykk av.» For den som bruker litt tid til å studere de tallene som indikatoren legger fram, virker usikkerheten enda mer slående når man tar hensyn til usikkerhetsintervallene som gjør at mange skoler overlapper. I veilederen SSB utgav sammen med indikatoren står det også at de advarer mot å bruke materiellet til å kåre «beste skole» eller «dårligste» skole. «Indikatoren fanger en relevant, men begrenset del av skolens formål».

Pengesporet – kappløp mot bunnen

En annen sak som kunne vært mer interessant å studere nærmere er hvordan skoleeier budsjetterer for sine grunnskoler. Personalkostnader tar hoveddelen av budsjettet, og i så måte blir det forunderlig å se hvor ulike skolekostnadene er rundt om i landet. Sett i lys av dette, var seieren viktig når vi fikk på plass en minstenorm for lærertetthet. KS har vært imot slike statlige forordninger i flere omganger. I et høringsnotat fra 2011 minner KS om at Stortinget la til grunn at endringene med økt lokalt handlingsrom ikke skulle brukes som innsparingstiltak. Vi som arbeider i skolen kjenner oss ikke helt igjen i påstanden: «KS' tall viser at kommunene har fulgt opp dette og samtidig har brukt det handlingsrommet som ble gitt til en mer målrettet ressurstildeling til skolene og til å organisere skolene og klassene på en mer hensiktsmessig måte ut fra pedagogiske, sosiale og sikkerhetsmessige hensyn.» Vi opplever et kappløp mot bunnen der rådmenn sammenligner og prøver å legge seg under naboenes skolekostnader. Det fører til at skolens ledelse bruker sin innovasjonskapasitet på å finne ut hvordan skolen skal overleve neste års trangere budsjett. Helt i tråd med effektiviseringen av offentlig sektor som pågår lik en landsomfattende skogbrann. Men er det til barns beste?

Rømmelæreren

LES OGSÅ:

Lærertretthet

Det er dessuten interessant at i samme høring (2011) frykter KS en lærermangel på ca. 12.000 lærere i 2020. Hva har egentlig KS gjort for å gjøre det attraktivt å være lærer? Lærere rømmer yrket! Lærergruppene har i perioden 2004-2019 hatt svakere lønnsutvikling enn andre kommuneansatte. For kommunene er det ingen sanksjoner om de bemanner med ufaglærte. I Oslo, kommunen som virkelig har tilgang på høyt utdannede innbyggere, kan det nå dreie seg om 1500 lærere. Multipliser det med 100.000 kr spart per stilling. Er dette til barns beste?

Stress og press, men store hull

Vi står altså oppe i en situasjon hvor elevenes prestasjoner måles med lupe. Noen steder har dette frembrakt en stresskultur for barna og de ansatte, da det gjelder å ikke havne i skammekroken. Samtidig er skolen konstruert som klærne til en gammel gullgraver. Det er store hull på strategiske steder. Vi kan godt forstå at det er bekvemt å gestalte Drømmelæreren framfor å ta ansvar og lappe hullene på knær og albuer.

Skoleproduktet

Det ligger i Høyres blå blodårer å fremme «drømmelæreren» som en vare/produkt kunden kan forvente, og «drømmeskolen» som en tjeneste kunden kan anskaffe. Det er å gjøre opplæring til en markedsplass. Da må kunden vite hvem som er best tilbyder. En slik kommersialisering av danning og utdanning er etter min mening å gå ville veier. Norsk skole er en del av vår felles kulturarv. Den må være god og tilgjengelig over alt.

I vårt naboland Sverige ser vi mange resultater av politikken med konkurranse og kommersialisering av skolen, de er skremmende. Akkurat nå i september 2020 har dette tatt en ny og uventet retning. Alle opplysninger om skolene regnes nå som forretningshemmeligheter.

Der vi har en debatt om å publisere resultater og rangere (drømme-)skoler, har svenskene gjort så mye butikk av sin skole at ingen får vite noe. Da taper demokratiet.