Diktanalyse slukker ingen brann 

Det brenner! Det brenner i klasserommet. 

I friminuttet har det oppstått en konflikt mellom tre elever i klassen. Nå står de 25 andre elevene og jeg og ser dem slå, sparke og skrike av full hals til hverandre. Den ene løfter en stol og slenger den så hardt hen bare kan. Sjokkerte ser vi at den flyr tvers gjennom den urolige klassen og lander rett på stativet med tegneutstyr. I lommen kjenner jeg mobilen vibrerer. Søren! Det er mor til stolkasteren som sikkert lurer på hvordan dagen har gått så langt. Hvordan skal jeg fortelle det? 

En annen elev bryter ut i gråt. Jeg vet at eleven ikke har det så greit hjemme, og denne hendelsen kan sikkert ha trigget noe. Hen løper ut på gangen, og to venner følger etter. Plutselig hører jeg at noen i klassen heier og fyrer opp under slåsskampen.

Det er kaos. Det brenner. Midt i brannen står jeg. En nyutdannet lektor på 163 cm, som i hånden holder 28 kopier av et dikt som egner seg godt til litterær analyse. 

Hendelsene over er fiktive, men bygger på opplevelser jeg har hatt som vikar. Nå, etter fem år ved universitetet og med en rykende fersk mastergrad skal jeg være rustet til å jobbe i barneskolen, ja, til og med på videregående. Jeg skal være rustet til å håndtere elevene og situasjonene som kan oppstå.  

Og ikke for å skryte, men jeg har faktisk hele 120 studiepoeng i norsk. Jeg har levert flere arbeidskrav der jeg analyser litteratur og drøfter didaktiske muligheter og utfordringer. Jeg har skrevet eksamen på både nynorsk og bokmål. Jeg har lært om litteraturhistorie, begynneropplæring, multimodale tekster, dialogbasert undervisning, kritisk «literacy», muntlige ferdigheter, lesestrategier, prosessorientert skriving, andrespråklæring, vurdering for læring og selvfølgelig Ibsen og hans ripsbusker. Jeg er lektor i norsk. Men jeg er ingen brannmann, og min diktanalyse slukker ingen branner.