«KS pisser på lærerne»

Tittelen brukes av flere skolelærere på sosiale medier og gjenspeiler en enorm frustrasjon med skolelærernes arbeidsgiver. Når normalt sindige lærere bruker slike ord, må det forstås som en ektefølt indignasjon og forbitrelse over det man ser som en uredelig og umulig forhandlingsmotpart.

Bakteppet er at KS (Kommunesektorens organisasjon) i en årrekke ikke har prioritert lærerne i lønnsoppgjørene. Lærerstreikene i 2021 og 2022 har vist det mange lenge har mistenkt: KS vil ikke sine skolelærere vel.

Daværende utdanningsminister Kristin Clemet besluttet i 2004 at forhandlingsansvaret for skolelærerne skulle overføres fra staten til KS, med støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Fra da har lærerne samlet sett tapt lønnsmessig i forhold til andre kommunalt ansatte, ifølge Teknisk beregningsutvalg (TBU). Lærerne med mest faglig dybde, bredde og erfaring har kommet aller verst ut.

I fjorårets lønnsoppgjør ønsket Utdanningsforbundet å prioritere de med lang utdanning og ansiennitet. KS prioriterte kommunalt ansatte med kortere utdanning og ansiennitet. Det gjorde at Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag og Skolenes Landsforbund gikk til streik.

Tvungen lønnsnemnd skapte bitterhet

Regjeringen stoppet streiken 27. september med tvungen lønnsnemnd. Begrunnelsen var at elevenes psykiske helse stod i fare. Lærernes tilstedeværelse på skolen er altså viktig for elevenes helse, men lærerne er ikke viktige når lønn fordeles. Regjeringens vedtak skapte naturlig nok bitre lærerne, som – med rette – mener seg fratatt streikeretten. Men det var Rikslønnsnemndas kjennelse 17. februar som fikk begeret til å renne over for lærerne. Nemnda, som avgjør tvister mellom arbeidsgiver og arbeidstakere, ga (som vanlig) arbeidsgiver medhold i alt, mens de tre lærerorganisasjonene fikk ingenting.

Lærerorganisasjonene hadde et bitte lite håp om at KS ville møte lærerne med å anbefale at de skulle få lønnstillegget nemnda bestemte størrelsen på fra 1. juni og ikke fra datoen streiken ble stoppet, som er det vanlige. Det ville ha gjort at lærerne ikke tapte fullt så mye penger på streiken. Men KS møtte lærerne med knyttet neve.

Særlig barnehagelærerne kjente dette på kroppen, siden Utdanningsforbundet hadde skjermet barnehagesektoren under streiken. Nå ble også de straffet økonomisk. Den dårlige lønnsutviklingen for lærerne blir dermed enda dårligere, tilliten til KS forvitrer og skolen lider.

Fraværet av tillit har også andre årsaker enn at KS holder igjen lærerne lønnsmessig. For KS synes ikke å ha noen ambisjoner for skolen. Partiprogram og rikspolitikere er fulle av slagord som «satse på kunnskap», «læreren er viktigst for barnas læring» og «lærerutdanningene må styrkes».

Men når politikerne velges til KS-styret, fronter de en politikk som tillater at nær sagt hvem som helst kan gjøre lærernes jobb. Om lag 15 prosent av de som underviser i grunnskolen og i videregående skole er ikke lærerutdannet. Ifølge KS er dette ikke er et problem. Kunnskap og undervisningskompetanse er visst ikke så viktig likevel?

Kommunene vil framover trenge langt flere ansatte i helsesektoren. Men dersom man over tid gir greie lønnstillegg til ansatte i helse- og omsorgsyrker, mens lærerne avspises med smuler, ber man om et læreropprør. Der er vi nå.

Annenrangs ansatte

KS behandler sine skolelærere som annenrangs ansatte. Man trenger ikke mye fantasi for å se for seg hva det vil gjøre med lærernes motivasjon og vilje til å stå i yrket og utvikle skolen.

Skal kvaliteten i skolen holdes oppe og helst styrkes og rekrutteringen til lærerutdanningene og -yrket øke, må Stortinget frata KS ansvaret for lærernes lønns- og arbeidsforhold og gi det til staten. Ansvaret for skolen er rett og slett for viktig til å overlates til KS.