7 tips når barn lyver
Barn kan lyve for å unngå å bli utestengt av venner og for å få oppmerksomhet. Hvordan du møter løgnen, avgjør hva barn lærer om løgn.
Barn begynner å lyve nesten med en gang de lærer å snakke, sier psykolog og familieterapeut Svein Øverland, spesialist innen barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi. Men også før det kan barn benekte ting de har gjort, gjennom bruk av kroppsspråk.
Og før barna har nådd skolealder, har de en grunnleggende forståelse av sannhet og løgn.
– Alt må læres, også kunsten å lyve, sier Øverland.
Barns direkte væremåte lurer oss ofte til å tro at de snakker sant. Psykologen forteller at den første løgnen vanligvis er knyttet til å dempe angst, fordi barnet vet at det har gjort noe galt. Men små barn er ikke særlig gode til å lyve, og ofte avslører kroppsspråket dem, for eksempel at de unngår blikkontakt. De fleste barn skjønner fort at det kan lønne seg å satse på kompenserende adferd, som å skru på sjarmen. Barn erfarer fort hvilke teknikker som kan brukes for å skaffe dem fordeler.
Ifølge Øverland tror små barn at dersom de ikke kan se andre når de gjemmer seg, så ser heller ikke andre dem. På samme måte tror de at dersom de bare benekter det som har skjedd, eller selv tror de har en god forklaring, så lurer de andre. Han forklarer at lyvingen blir mer avansert ettersom barnet blir eldre og mer opptatt av å fremstille seg selv bedre enn det er.
– Små barn oppfatter fort at noen typer atferd er mer ønsket enn andre, sier psykolog og forsker ved Politihøgskolen, Ellen Margrethe Wessel.
En del av gjengen
Den amerikanske psykologen Paul Ekman og forsker Victoria Talwar slår fast at barnet ofte lærer å lyve av foreldrene, og fortsetter fordi det lønner seg, ifølge Wessel. Hun forklarer at sosial tilhørighet er et sterkt behov hos barn, og de er villige til å gå langt, bare de får være en del av gjengen.
Barn med strengere foreldre enn de andre kan komme til å lyve mer enn andre, for å unngå å bli utestengt. Nyansene på hva som er rett og galt, kommer med livserfaring. Ifølge Wessel kan barn i barnehagen føle seg kule og tøffe, og få ønsket oppmerksomhet fra de andre barna, for eksempel ved å skryte av at pappaen deres er verdens sterkeste politimann.
Wessel forteller at barn kan bli redde for at foreldre eller barnehageansatte vil like dem mindre hvis de forteller sannheten når de har gjort noe galt.
Hun forklarer at en treåring som blir tatt med en sjokolade i bukselommen etter en tur med far på butikken, vil kunne nekte for at han har tatt den. Han vil ikke bli sett på som en slem tyv. Det er vondere for barn enn for voksne å innrømme en løgn, fordi barnet mangler nyansene.
– Det er viktig at vi tydelig formidler at vi er like glad i barnet, selv om det falt for fristelsen og tok den sjokoladen, sier Wessel.