Barn som pårørende
En halv million barn er pårørende
Nesten halvparten av alle norske barn er pårørende til foreldre eller søsken med sykdom eller vanskelige livssituasjoner.
Publisert
Sist oppdatert
– Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange barn som er pårørende i Norge, men samler vi alle tall, er det rundt en halv million barn under 18 år, sier psykiater og fagrådgiver Anne Kristine Bergem ved Pårørendesenteret.
De gir pårørende gratis hjelp på telefon, chat og på nettsiden.
Små barn er sårbare
Det er rundt 1,2 millioner barn i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå. Av disse lever 410 000 med at en eller begge foreldrene har psykiske lidelser eller rusproblemer. Over 34 000 barn har en forelder som har eller har hatt kreft. Mellom 6000 og 9000 barn opplever hvert år å ha en forelder i fengsel.
I tillegg kommer barn med foreldre med somatiske lidelser og foreldre som følges opp av fastlegen eller kommunehelsetjenesten, eller som har søsken som gir utfordringer i familielivet. Også barn av foreldre som tjenestegjør i utlandet, er pårørende. Barn som søker asyl eller har flyktningstatus som følge av krig og flukt, kan også være det.
– Barn under seks år er en spesielt sårbar gruppe, sammenliknet med eldre barn, for de er helt avhengig av de voksne rundt seg. En 14-åring kan være sammen med venner, sier Bergem.
Hun sier barn som pårørende ikke er et tema for de få, men for de mange. Barn som ikke er det selv, kan ha en venn som er pårørende.
LES OGSÅ: Hanne valgte å være åpen om barnefarens rusproblemer da sønnen begynte i barnehagen.
Klarer seg bedre ved åpenhet
– Barn som lever i familier med åpenhet, mye ressurser og god kommunikasjon, og som anerkjennes for sine følelser, vil ha det bedre når sykdom rammer, enn barn i familier som har lite å gå på, sier Bergem.
Hun oppfordrer barnehageansatte til å være spesielt oppmerksomme på dem.
– Blir det en familiehemmelighet, så blir det opp til barnas fantasier hva som skjer. Barn skjønner at de ikke kan snakke om det, og da spør de heller ikke, og foreldrene tror at barna har det bedre enn det de har, påpeker Bergem.
Det kommer også frem i multisenterstudien om barn som pårørende, der 530 familier deltok. Barna er lojale, dekker over, prøver å være snille for ikke å belaste foreldrene og blir gående alene med uroen, tankene og følelsene, ifølge studien. Det kan være en like stor belastning som at noen i familien er syk, påpeker Bergem.
Barn kan tåle mye
– Det er utrolig hva barn kan håndtere når de gjør det sammen med trygge voksne, og når de opplever at de ikke er alene og har noen å snakke med, sier Bergem.
Hun sier pedagoger er vant til å snakke med barn, og kan være gode samtalepartnere for foreldre.
– Barn er ikke redde for ord, men for voksne som bryter sammen i krampegråt, sier Bergem.
Klarer ikke moren å si at hun er syk, til barnet uten å gråte, kan du foreslå at hun øver seg ved å snakke om det med andre voksne først, råder Bergem.
LES OGSÅ: Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død? Her er 8 tips til samtalen.
Ennå tabu
Foreldre med somatisk sykdom opplever mer sosial støtte enn foreldre som sliter med rus og psykiatri, ifølge multisenterstudien.
– Det er knyttet mer tabu, moral og stigma til rusrelaterte og psykiske lidelser. Det er lettere å si på foreldremøtet at mannen min har kreft, enn at mannen min er innlagt for psykose fordi han drakk for mye. Hvis familien skammer seg, er det ikke så lett å hjelpe, sier Bergem.
Hun forteller om en jente med far i fengsel, som opplevde at verdisaker ble ryddet bort da hun ble med venner hjem. Jenta fikk det med seg og sluttet å bli med noen hjem.
– Det blir barna som lider, om man ikke snakker om det, sier Bergem.
Er ennå ildsjelsarbeid
Sykdom påvirker barns, foreldres og familiers situasjon i stor grad. De får ikke den informasjonen og hjelpen de trenger, ifølge multisenterstudien fra 2015.
– Det kan skyldes at helsepersonell har mange oppgaver og en opplevelse av manglende kompetanse. Selv om helsepersonell har plikt til å ta hensyn til barn som pårørende, er det dessverre fremdeles ildsjelsarbeid, sier Bergem.
Hun sier barn som pårørende må inn i sykehusene og legenes finansieringssystem med en egen kode. Først da viser man at det er viktig. Kommunene er anbefalt å ha en såkalt barneansvarlig som følger opp barn som pårørende, men de har ingen plikt til det. Alle sykehus har det, men ofte i små stillingsbrøker.
Kommunene følger dårlig opp
I Sintef-rapporten om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid fra 2019 oppgir 47 prosent av kommunene at de i noen grad har systematisk oppfølging av barn som pårørende, mens 20 prosent oppgir at de i liten eller svært liten grad har dette.
– Det handler nok delvis om at kommunene ikke er pålagt å ha barneansvarlige som skal følge opp barn som pårørende. I Pårørendestrategien er det forslag om å innføre barneansvarlige i kommunene, men det er ikke bestemt ennå, svarer Bergem.
Foreldre må samtykke
En annen forklaring kan være at det er vanskelig å overføre informasjon fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, på grunn av manglende systemer og at det er tidkrevende, ifølge fagrådgiver Mary-Ann Esperaas i BarnsBeste.
Det er et nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende.
– Nå er det flere sykehus som utarbeider elektroniske systemer for informasjon om barn som pårørende, så det vil bli bedre. Men kommunene har ulike systemer for dette, og da stopper det opp, sier Esperaas.
Hun sier foreldrene også må samtykke til at barna og barnehagene skal få informasjon.
– Derfor har barnehagene en kjempeviktig rolle for å skape åpenhet og tillit til foreldrene, sier Esperaas. Hun sier foreldre ofte vil skjerme barna, men også små barn merker endringer.
– Barn har god fantasi og kan lett tro at det er deres feil. Vi vet at de fleste barn som lever med sykdom, klarer seg fint hvis de får en forklaring og opplever å forstå situasjonen, påpeker Esperaas.
LES OGSÅ: Slik snakker du med foreldre om sykdom og død.
