Vis barnehagelærerne tillit!
Debatt: Stopp pengestrømmen til programindustrien, og bruk de frigjorte midlene til å styrke kompetansen i barnehagen.
Publisert
Barnehagen er i krise når en av
tre barnehagelærere vurderer å slutte, og en av
tre studieplasser på barnehagelærerutdanning står tomme. Barnehagelærerne
er utslitt av krav som ikke følges opp med tilstrekkelige ressurser. Bemanningskrisen tærer på, og kompetansekrisen er det mange som ikke en gang orker å tenke på.
Er det lov å håpe at den nye kunnskapsministeren ser alvoret i situasjonen? Regjeringen har signalisert at den er opptatt kompetanseheving: Den har lovet å jobbe for at barnehagelærerne utgjør minst 60 prosent av de ansatte, og at flere av dem har mastergrad. Problemet er at det Kari Nessa Nordtun overtar fra sine forgjengere, er et dobbelt bokholderi.
På den ene siden er regjeringen opptatt av å utdanne barnehagelærere med kompetanse til å tolke barnehagens samfunnsmandat. At flere barnehagelærere tar masterutdanning, er av stor betydning i en tid da barnehagens oppgaver blir mer og mer komplekse. På den andre siden støtter regjeringen – og mange lokalpolitikere – opp om bruk av kvalitetssystemer og programmer som i realiteten betyr å sette barnehagelærernes kompetanse i en parentes.
Disse programmene er ofte utviklet innenfor helt andre fagfelt (som økonomi, psykologi eller atferdsvitenskap) og bygger på et annet faglig fundament enn det barnehagelærere har med seg fra sin utdanning. Det ligger derfor en enorm energilekkasje i at barnehagelærerne må bruke tid, krefter og kreativitet på å «oversette» programmene til en praksis de kan stå inne for faglig og etisk.
Typisk for programmene er at de nærmest ser bort fra at det
finnes fagpersoner i barnehagen, altså noen som kan noe om barn og om
pedagogikk. Det finnes bare voksne. Derfor er mye av det som presenteres
når barnehagelærere kurses i slike programmer, rene banaliteter – innsikter de
tilegnet seg allerede første semester av studiet. One size fits all-logikken
gjør også at viktige nyanser forsvinner; det samme gjør muligheten til å møte
hvert enkelt barn og forstå hva som kreves i konkrete situasjoner.
Profesjonsutøverne må gis tillit
Å være i stand til å anvende kunnskap i stadig nye situasjoner der man ikke på forhånd vet hva utfallet blir, er noe av det som kjennetegner en profesjonsutøver. I en kompetansebasert barnehage gis profesjonsutøveren tillit og handlingsrom, slik at han eller hun kan gjøre en god jobb. I en programbasert barnehage er det større tiltro til standardiserte verktøy – som kan brukes av hvem som helst – enn til barnehagelæreres kompetanse.
Utdanningsdirektoratet har gjentatte ganger anbefalt regjeringen å stoppe finansieringen av programmene og heller la pengene gå direkte til kommunene. Disse anbefalingene har regjeringen så langt valgt å ignorere.
Det ser ut til at politikerne tror at to motstridende tankesett kan forenes: programlogikken, der programmene angir både retningen og virkemidlene, og profesjonslogikken, der barnehagens formål angir retningen, og de profesjonsutøvere får ansvaret for å realisere formålet ved å bruke den kunnskapen de har tilegnet seg gjennom utdanning og faglig utvikling. Enten klarer ikke politikerne å bestemme seg for om de ønsker en programbasert eller en kompetansebasert barnehage. Eller så klarer de ikke å se den fundamentale forskjellen mellom dem.
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har nå mulighet til å vise seg tilliten verdig med å ta regjeringens egne ambisjoner på alvor.
Kompetanseløftet regjeringen har lovet, krever betydelige økonomiske ressurser og en plan for å styrke barnehagelærerutdanningen og øke antall studieplasser både på bachelor- og masternivå. Men like viktig som friske midler er det at ressursene kanaliseres direkte til barnehagen og utdanningen, ikke til manualer og programmer. Utover millionene som går direkte over statsbudsjettet, koster denne typen tiltak barnehagene dyrt i form av arbeidstimer, kursing og tiden som tas fra arbeidet med barna.
Dersom ressursene som allerede finnes, ble frigjort til å finansiere flere barnehagelærere og gi med master et anstendig lønnstillegg, ville regjeringen allerede vært et stykke på vei. Regjeringen bør samtidig stille krav til barnehageeiere om å følge opp kompetansestrategien, slik at de blir nødt til å bruke pengene direkte til barnehagen framfor å kjøpe inn dyre programmer.
Lei av kvikkfikser
Barnehagelærerne er lei av å bli pålagt kvikkfikser de ikke har bedt om og ikke ser noen verdi av. Det tar på kreftene når de stadig må finne strategier for å hindre at programmene – og det synet på barn og pedagogikk de representerer – får prege barnehagehverdagen. Barnehagelærere mister motet når myndighetene har så liten tillit til deres kompetanse at det fortsatt brukes penger på programmer Utdanningsdirektoratet anbefaler å avvikle.
Løsningen på krisen i barnehagen er enkel: Vis barnehagelærerne tillit, og sørg for at de har tilstrekkelig kompetanse til å forvalte tilliten. Stopp pengestrømmen til programindustrien, og bruk de frigjorte midlene til å styrke kompetansen i barnehagen.
