Første steg – fagtidsskrift eller glanset magasin med gladsaker fra barnehagen?

I barnehagesektoren har det vært en utvikling mot at programmer laget av eksterne aktører, har satt dypere og dypere spor i barns hverdagsliv og i barnehagelærernes profesjonsutøvelse. Når slike programmer får medieoppmerksomhet, er det ofte gjennom gladsaker der de kritiske perspektivene er fraværende. Det typiske er en-kilde-saker der begeistrede tilhengere av det aktuelle programmet er de som kommer til orde. Ofte bærer slike saker mer preg av lanseringsjournalistikk enn av å være et resultat av gravende og kritisk journalistikk.

Med dette bakteppet får Utdanningsforbundets tidsskrifter en desto viktigere funksjon som alternativ til allmennmediene. Da er det spesielt viktig at tidsskriftene belyser de faglige og etiske dilemmaene lærerprofesjonen stilles overfor i møte med programmene. Første steg har et spesielt ansvar overfor barnehagebarn og barnehagelærere. De har også en gyllen mulighet til å bruke sine ressurser til å avdekke hvilke maktallianser og økonomiske interesser som ligger bak, og hva som er de pedagogiske konsekvensene av at et stort antall programpakker finner veien inn i barnehagen.

Kritiske spørsmålene er fraværende

Derfor har jeg sett med uro på hvilken retning Første steg har tatt de siste årene. I mange av sakene som presenteres, er det lite som vitner om ambisjoner om å være et fagtidsskrift for barnehagelærere; de kunne like gjerne vært hentet fra et hvilket som helst glanset magasin med gladsaker om barn.

Et eksempel er en sak med tittelen I denne barnehagen snakker de ansatte om følelser hver dag (Kjersti Salvesen, 9. oktober 2023) som inngår i en artikkelserie om barns følelser. Slik jeg leser saken, er dette ren lanseringsjournalistikk for programmet Psykologisk førstehjelp. De kritiske perspektivene er fraværende. Det stilles ingen spørsmål om hva et program som dette har i barnehagen å gjøre, eller om dette er fornuftig prioritering av penger og personalressurser. Det er heller ingen spørsmål om hvordan barnehagelærerens profesjonalitet utfordres når en barnehageeier «innfører» et slikt program, og hvilket syn man har på barnehagelærerutdanningen hvis man mener barnehagelærere må kurses i røde og grønne tanker for å «finne et språk for følelser». Det vies heller ingen plass til noen av dem som har ytret seg kritisk til programmet. Kritikken går blant annet ut på at prinsipper fra individualterapeutisk praksis blir et allment forebyggingstiltak, og at terapeutiske teknikker flyttes ut av terapirommet og inn i barns hverdagsliv (se Ida Holth og Ole Jakob Madsens kapittel i boka Problembarna fra 2019). Det bør være velkjent for redaktøren for Første Steg at programmet er omdiskutert, så hvorfor står det ikke noe om dette i artikkelen?

Det samme gjelder en artikkel der redaktør Line Fredheim Storvik presenterer tips til hvordan du kan møte barnas følelser på en god måte, basert på et opplegg kalt «emosjonsfokusert terapi» (EFT). Det stilles ingen kritiske spørsmål, verken til selve programmet eller til hvorfor barnehagelærere trenger slike standardløsninger.

Uheldig rolleblanding

En kritisk presse skal være fri og uavhengig. For en tid siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne stille til intervju i forbindelse med en artikkel i Første steg. Henvendelsen kom fra en firmaadresse, avsenderen titulerte seg som «Forfatter/journalist/kommunikasjonsrådgiver/EQ-terapeut under utdanning», og nederst i e-posten stod det: «Følg meg gjerne på bedriftssiden min» med en lenke til denne nettsiden. Dette framstår som en uheldig rolleblanding hos en journalist i Første steg. Å være journalist og kommunikasjonsrådgiver samtidig er i seg selv problematisk. Det er også spesielt at journalisten presenterer seg som «EQ-terapeut», og følgelig har interesser knyttet til et bestemt konsept innenfor tematikken saken skulle handle om. Disse innvendingene formidlet jeg også direkte til redaktøren. Jeg fikk til svar at hun var klar over frilansjournalistens ulike roller, at de «har en kontinuerlig diskusjon om det i forhold til sakene hun skriver for Første steg». Hun forsikret meg om at hun tar problemstillingen «på største alvor». Det er betryggende at redaktøren ser dilemmaet, og at hun tar ansvaret som ligger i redaktørplakaten seriøst. Rolleblandingen bidrar like fullt til å sette artikkelserien om følelser i et uheldig lys.

Et demokratisk problem

Kritisk journalistikk er en bærebjelke i et demokratisk samfunn. Det er et demokratisk problem dersom mediene slutter å gå faglige og politiske allianser, økonomiske prioriteringer og forvaltning av fellesskapets ressurser etter i sømmene. Det er et problem for barn som samfunnsborgere om prinsippene som gjelder for en fri, uavhengig og kritisk presse er svakere til stede innenfor saksområder som omfatter barn. Barn er i en utsatt posisjon, og de blir enda mer utsatt dersom de kritiske perspektivene ikke får nok plass når spørsmål knyttet til barnehagepedagogikk og barns hverdagsliv i barnehagen tematiseres. Derfor har Utdanningsforbundet et spesielt ansvar for hvordan de utvikler sine fagtidsskrifter.