I Dagsavisen 4. november 2021 kritiserte Mari Pettersvold (sosiolog, førsteamanuensis og professor i pedagogikk ved OsloMet) og Solveig Østrem (professor i pedagogikk) læringstiltak i form av verktøy som har blitt innført i barnehagen.
Et slikt tiltak er å innføre forebyggingsverktøy som skal beskytte mot seksuelle overgrep. Det er ikke noe negativt med å drive med seksualopplysning rettet mot barn, men det finnes ingen nasjonal standard for hvordan slik undervisning skal foregå i barnehager i Norge. Det blir derfor opp til hver kommune hvordan de informerer barn om seksuelle overgrep, og dermed tilbys barnehagene mange forskjellige forebyggende læringsprogram som skal styrke personalets kompetanse om seksuelle overgrep.
Et eksempel er samtaleverktøyet Kroppen er min, utviklet av sosionomene Inger Lise Andersen (ph.d.) og Siri Søftestad i samarbeid med Læringsverkstedet barnehage. I samtaleverktøyet bruker de private aktørene en TV-serie i fire deler fra NRK Super når de introduserer temaene de skal undervise om. TV-serien heter Kroppen min eier jeg, den ligger på nettsiden til NRK Super.
Stine Kühle-Hansen (autorisert sexolog og universitetslektor) er fagansvarlig for manuset til TV-serien, som hun skrev sammen med regissøren Marianne Müller i Bivrost film (Müller, 2017). Dette verktøyet brukes i mange kommuner i Norge. Et premiss for verktøyet er at det finnes en rekke problemer som må forebygges, og barna skal lære seg å beskytte seg mot krenkelser av kroppen. Kroppen er min inngår i en «bekymringsindustri» som næres av problemer, hvor fokuset er å se farer overalt, men faren er at de virkelige problemene kan bli oversett.
Manglende kritikk av de profesjonelles definisjonsmakt
Pettersvold og Østrems kritikk, som går på at det er manglende kritikk av definisjonsmakten de profesjonelle får ved å bruke et verktøy, støttes av funn i min masteroppgave, «Hvordan opplever barnehagelærere å bruke samtaleverktøyet Kroppen er min i barnehagen?». I masteroppgaven kommer det frem at barnehagelæreres bruk av verktøyet og manglende kunnskap om barns seksuelle utvikling fører til at barns normale seksuelle uttrykk blir definert som tegn på seksuelle overgrep.
Denne usikkerheten fører til at barnehagelærerne utfører mange barnesamtaler når de jobber med samtaleverktøyet, i håp om å avdekke seksuelle overgrep. En bivirkning av dette fokuset på avdekking og seksuelle overgrep er at lærerne opplever at barns seksuelle lek med jevnaldrende er noe som er skummelt, og at de stopper denne leken i barnehagen. Etter at de har brukt samtaleverktøyet, ser de også at barn frykter kroppen sin, og at barn leker mindre seksuelle leker som f.eks. doktorlek.
Hovedmålsettingen med samtaleverktøyet Kroppen er min er å styrke barnehageansattes kompetanse på å gi barn kunnskap om kropp, grenser og seksuelle overgrep. Hensikten er at barn skal få en forståelse av at seksuelle overgrep er ulovlig. Verktøyet bygger på et fagdokument der det står at barn ikke skal undervises om voksenseksualitet og forplantning for å gjenkjenne seksuelle overgrep.
Lite kunnskap om barns seksuelle utvikling
Jeg mener at fagdokumentet assosierer barns seksualitet med voksenseksualitet. I masteroppgaven min kommer det tydelig frem at barnehagelærere ikke har kunnskap om barns seksuelle utvikling. Som barnehagelærer synes jeg at det er bekymringsfullt at de som skal bruke et slikt verktøy, ikke har kunnskap om barns seksualitet og utvikling. Informantene i masteroppgaven kom med utsagn som: «Tror dere barnets utsagn om pappas kjønnsorgan er tegn på seksuelle overgrep?»
Det er greit å undre seg og å stille spørsmål, men når normal atferd fører til mistanke om seksuelle overgrep, blir jeg forbauset. Et slikt ensidig perspektiv kan føre til at barns forhold til egen kropp påvirkes negativt, og at fokuset i verktøyet bidrar til usikkerhet, både hos barn og voksne. Voksne kan påvirkes til å bli mer bekymret for og oppmerksomme på seksuelle uttrykk hos barn.
Barnehagelærerne i masteroppgaven erfarer at samtaleverktøyet Kroppen er min gir dem kompetanse om språk og begreper om kroppen, men at det er mest koblet til avvik som handler om det som ikke er lov, og seksuelle overgrep. Samtidig uttrykker de at de har mangel på kompetanse om barns seksualitet og helse. Flere opplever at det er skummelt å snakke om seksualitet, og at det blir skummelt fordi det ikke er en naturlig tilnærming til seksualitet i verktøyet. Samtaleverktøyets rammer vektlegger også at man skal avdekke seksuelle overgrep.
Det bør være en forutsetning for å være barnehagelærer at man har kompetanse på barns seksualitet, slik at man er trygg når man skal snakke med barn om temaet. Når man ikke har kunnskap om barns seksuelle utvikling, får heller ikke barna nødvendig veiledning og støtte i sin utvikling. Samtaler i barnehagen om seksualitet, kropp og følelser vil hjelpe barn med å bli trygge på og sette grenser for egen kropp. Manglende samtaler vil føre til det motsatte.
Kroppen er min fokuserer på voksen seksualitet
Samtaleverktøyet fokuserer på voksen seksualitet, og når barns seksualitet settes i en voksen kontekst, blir alt unormalt. Når to barn står nakne, er det ingen voksen seksualitet i det. De utforsker kropp, og det er en naturlig del av barns utvikling. Man skal ikke frata barn deres naturlige seksualitet gjennom å knytte den til voksenseksualitet.
Flere av barnehagelærerne som ble intervjuet i masteroppgaven, veiledet barn til å leke seksuelle leker, som f.eks. doktorleken, hjemme, uten å gå nærmere inn på hvorfor det ikke var ok å leke slike leker i barnehagen. Om barn får en oppfattelse av at det å være nysgjerrige på andres kropper ikke er ønsket oppførsel, kan det tenkes at barna kan føle skam, selv om personalets hensikt ikke er å tillegge barna en skamfølelse. Men det at voksne skal ha et naturlig og åpent forhold til barns seksualitet og seksuelle leker, betyr ikke at barn skal få leke seksuelle leker hvor som helst, eller at bekymringsfull lek ikke skal bli tatt på alvor.
Det er større sjanse for å avdekke seksuelle overgrep om man normaliserer seksuelle uttrykk ved å la barn erfare f.eks. doktorlek med jevnaldrende og opplyser barnet om det som er fint, gjør det trygt på egen kropp og lar barnet erfare å utforske hverandres kropper med jevnaldrende på en trygg arena i barnehagen. Den voksne må puste med magen og sammen med barna glede seg over det som skjer, og samtidig korrigere det som ikke bør skje. Det kan tenkes at det vil gi barna nyanser.
Når barna har erfaring med det som anses som «sunn» eller godtatt seksuell utfoldelse, vil de lettere forstå hva som ikke er lov. Dette støttes av sexologen Stéphane Vildalen (2014), som hevder at dette er sentralt for at barn ikke skal utvikle skam knyttet til den videre seksuelle utviklingen. Manglende kompetanse om barns naturlige seksualitet kan føre til at den blir mistolket, og at noe som vekker bekymring og stoppes, i virkeligheten er en del av en sunn utvikling.
De voksnes forståelse og tolkning skaper risiko
Det er de voksne som tolket leken som seksuell. Da er det forståelsen og tolkningen som skaper risiko, ikke handlingen i seg selv. For å overleve er mennesker avhengige av hverandre, av psykisk nærhet og fysisk kontakt, sier Vildalen. Seksualitetens hovedfunksjon er å danne relasjoner som sikrer overlevelse i form av ivaretakelse, god psykisk og fysisk helse og produksjon av nye generasjoner. Seksualitet er en medfødt egenskap, likevel er seksualitetens utviklingsmessige og relasjonelle perspektiver et ikke-tema i de fleste sammenhenger, som f.eks. i samtaleverktøyet Kroppen er min.
Kan det være slik at barns seksuelle lek med jevnaldrende uteblir, siden barna blir veiledet til å leke den seksuelle leken hjemme? Etter at de hadde brukt samtaleverktøyet, opplevde barnehagelærerne som ble intervjuet i masteroppgaven, at barna skjulte kroppen i større grad enn tidligere når de skulle skifte klær. Barna ble også redde når jevnaldrende ville se kjønnsorganet deres, og de reagerte når andre barn tittet under doen. Flere av barnehagelærerne fortalte at barna lekte seksuelle leker i barnehagen i mindre grad enn før.
Det at barn vil se hverandres kjønnsorgan, er noe som er helt normalt, og det er en del av barns seksuelle utvikling å være nysgjerrige på hverandres kropper. Barn vil sammenligne seg med andre og utforske hvordan andre kropper ser ut, og erfare dette sammen og lære av hverandre.
Les også: Bokmelding: Programmenes inntog i barnehage og skole
Ved å bruke forebyggende verktøy legger man til rette for en arena hvor barn får mulighet til å komme med spørsmål og fortelle om egne erfaringer. Det fordrer at barnehagelærerne er klar over hvordan de skal stille de rette åpne spørsmålene for å få informasjon. I masteroppgaven kommer det frem at det er mye usikkerhet i disse barnesamtalene: Barnehagelærerne opplever at de gjør feil hver gang, blant annet ved å stille ledende spørsmål, og at grunnen er at dette er noe de ikke er trent på.
Jeg stiller meg derfor kritisk til at kommunene og barnehageledelsene tar i bruk et slikt verktøy som fokuserer så mye på å avdekke seksuelle overgrep, uten å sikre at barnehagelærere på forhånd har kunnskap om det som er normal seksuell utvikling hos barn. Ingen av barnehagelærerne som var med i masteroppgaven, hadde avdekket seksuelle overgrep ved hjelp av verktøyet.
Feilvurderinger i samtaler med barna
Flere fortalte derimot at det var blitt gjort mange feilvurderinger i samtalene de hadde hatt med barna, og at det gjøres feil hver gang. Kan det tenkes at det synet på seksualitet som gjør seg gjeldende i verktøyet, gjør at det som er normalt, blir definert som unormalt? Og blir avdekkingsfokuset for stort? Barnets atferd tolkes av den voksne inn i en seksuell ramme som er satt av samtaleverktøyet. Barnehagelærerens forforståelse legger ikke bare grunnlag for en konstruksjon av virkeligheten, den legger også føringer for hvordan barn oppfattes og deretter møtes. Spørsmålet er om barnets utsagn om f.eks. pappas kjønnsorgan kunne vært tolket annerledes. Kan det være noe annet enn et tegn på seksuelle overgrep?
Barn kan komme med utsagn om kjønnsorganer eller ha en kroppslig atferd uten at det er mistenkelig, eller at det er noe i det. Barn kan feiltolke situasjoner de har vært i tidligere, og det er ikke slik at de nødvendigvis har vært utsatt for et seksuelt overgrep selv om de kommer med et slikt utsagn, men at utsagnet kan gi grunn til bekymring. Dersom barnehagelæreren trår feil her, vil dette kunne skape grobunn for feilkilder og i verste fall gå ut over barnets og familiens omdømme. I en konstruert setting, som i en samling med fokus på å avdekke seksuelle overgrep, vil det som kommer frem, kunne tolkes individuelt ut fra rammene som er satt. Samtidig er det en veldig krevende situasjon for små barn å måtte snakke om disse tingene i plenum dersom de har opplevd overgrep.
I masterstudien forteller barnehagelærerne at man i perioden de jobber med verktøyet, har et stort avdekkingsfokus hvor de fort kan finne ting som ikke fins, men samtidig er de usikre på om de overser mistanke som er der. Det blir derfor en fare for at barnehagelærere kun arbeider med temaet i den perioden de bruker verktøyet, og at det kan bli en hvilepute, slik at forebyggings- og avdekkingsarbeidet ellers blir lidende. For et barn er det kjempevanskelig å skulle fortelle om overgrep i en konstruert samling hvor de får informasjon om at det ikke er lov. Ofte har barnet en nær relasjon med den voksne som er overgriper, og ønsker å beskytte denne av mange ulike grunner, som for eksempel at barnet har blitt truet av overgriper.
Skal man avdekke det unormale, trengs kunnskap om det normale
Samtaleverktøyet Kroppen er min tar ikke godt nok hensyn til barnet og kompetansen til barnehagelæreren. Det barn uttrykker med seksuelle utsagn eller seksuell atferd, kan være indikatorer på seksuelle overgrep, men trenger ikke alltid å være det. Man må ha kunnskap om hva som er normal seksuell utvikling, før en skal arbeide med det som er unormalt.
Barnehagelærerne i masteroppgaven uttrykte mye usikkerhet rundt avdekking av seksuelle overgrep, og mange feil ble gjort i samtalene med barn. Faren er at store problemer blir oversett, da dette er et komplekst og sensitivt tema. Da kreves det at barnehagelærerne får mer kunnskap om barns seksuelle utvikling, slik at de kan være trygge når de skal arbeide med temaet i barnehagen. Funnene i min masteroppgave viser at det er behov for mer kompetanse på dette området. Barn skal i barnehagen bli møtt av trygge voksne og lære at det er normalt med seksuelle følelser.
I masteroppgaven fremgår det at hvordan barn blir ivaretatt ved mistanke om seksuelle overgrep, er tilfeldig og avhengig av engasjement hos enkeltpersoner. Det er derfor urovekkende at det ikke finnes noen nasjonale føringer for hvordan slik virksomhet skal foregå, og at barnehagelærerne mener at de ikke har nok kunnskap om temaet. Det fremstår som veldig tilfeldig og individuelt hvordan barn blir ivaretatt når de arbeider med samtaleverktøyet.
Det er ikke blitt forsket på bruken av slike forebyggingsverktøy mot seksuelle overgrep i Norge. For at slike verktøy skal kunne brukes på en ansvarlig og trygg måte, må forskning på bruken av dem i barnehagen ligge i bunn, og barnehagelærere må ha den riktige kunnskapen. Kun da kan de avdekke seksuelle overgrep og snakke med barn om et slikt sensitivt tema. Måten Kroppen er min brukes på i barnehagen, kan føre til at normal seksuell utvikling blir sett på som noe unormalt.
