Farlig lek, farlig lek, stoppes med en gang!
Debatt: Dødelig lek er bare dødelig på lat, men drepende voksenlogikk er høyst reell.
I Utdanningsnytt kunne vi lese at TV-serien «Squid games» har laget furore. Tv-serien bruker blant annet leken «rødt og grønt lys» på en over middels kreativ måte til å ta livet av folk som ikke klarer å stå skikkelig i frys. Når tv-serien så ble leketema, ble det sendt meldinger hjem for å advare og nå har barna sluttet å leke noe som «potensielt» kunne blitt voldelig.
I etterkant har det, heldigvis, kommet sunne reaksjoner fra folk som kan huske leken eller fortsatt faktisk leker.
Fra min egen barndom har jeg klare minner om læreren i storefri som løp etter oss og ropte «farlig lek, farlig lek, stoppes med en gang!» fordi vi lekte «politi og morder». En skrekkelig morsom variant av politi og tyv som sikkert så veldig farlig ut fra hennes ståsted, men hun ante jo ikke hvordan det var å være med på den leken.
Les også: La gutter få lekeslåss
For å forstå leken, kan man lese seg til teori, observere seg til en slags innsikt, men for virkelig å forstå så må det lekes. Leke med. Ikke bare «delta» i leken som en slags voksen rekvisitt, men være med helt på ekte. Inni leken, det er der det skjer. Den eneste forskjellen mellom deg og barna da vil være at du har et litt annet bevissthetsnivå. Veldig sjelden vil du klare å slippe at du har et mål, en annen erfaring, og et annet blikk. Du kan kanskje klare å glemme deg selv, hvis du er villig til det.
Med all respekt for at vi ikke vet hva som skjedde på lekeplassen i Gvarv, vi må ikke frykte leken. Ikke frykte de dystre temaene. Lek kan være stygt for all del, utestenging og finurlige mekanismer for sosial kontroll, de kan du frykte, men ikke selve leken.
Hvis vi nå er enige om at akkurat denne teksten ikke skal handle om de virkelig grusomme elementene som kan finne i det som ikke lenger er lek, men rett og slett uheldig sosial fungering som ikke er godt for hverken den ene eller andre så kan vi takle hva «det grusomme» er for barn.
Hvorfor digger barn kaptein Sabeltann, spøkelser, troll, zombier, og «nå kommer jeg og TAR deg»? Har du glemt hvordan det pleide å kile i magen? Hvorfor elsker så mange voksne å se på skrekkfilmer og detektiver med psykologiske spill, lese en skikkelig grøsser eller synke tenna ned i en komplisert sci-fi roman? Vi liker jo å bli skremt!
Barn er til forveksling lik mennesker. Man skulle tro de var akkurat det, små miniversjoner av mennesker. Vi trenger denne leken og disse filmene for å ikke kjede oss, det er underholdning, og det er gøy! Bare så det er helt klart: ikke på noe tidspunkt i teksten har jeg oppfordret til at femåringen skal se Squid-game eller andre elendige slasher-filmer, aldersgrenser finnes det absolutt grunn til å følge, det er en helt annen diskusjon.
Les også: Slår et slag for boltreleken: Kongen på haugen er død. Leve kongen!
Barn skal lære seg å håndtere følelser, også de fæle. De trenger å få teste det ut i trygge og gode omgivelser, som den gode leken representerer. I min hverdag som barnehagelærer har jeg vært med, helt på ekte, inn i leken på mange av de største temaer som finnes. Fra fødsel til død.
Jeg har ikke tall på hvor mange «stup» jeg har enten ligget ved selv eller tviholdt i en barnehånd ved med overdrevne ulelyder og «redd meg» før «aaaaaaa» signaliserer at nei … hun falt, ned i døden og er død for alltid, til hun krabber opp og gjør det «en gang til». Vi dør på repeat i barnehagen. Død og fordervelse er ikke alt vi leker, men vi leker det også, altså selvsagt! Alt som hører med i livet leker vi, handle gjør vi ofte, lage mat, det mer diffuse «dra på jobb» leker vi veldig ofte.
Av og til dreper vi hverandre, finn noe kulere enn en barnehagelærer som evner å dø med ekte innlevelse, eller som «tar deg» sånn skikkelig så du hyler av latter og fryd! Kunsten å være skikkelig god på akkurat den her typen lek er å balansere på den knivseggen mellom gøy og skremmende, vi barnehagelærere ser det i ansiktet, kroppen og hører det i stemmen og latteren. Dette kan vi, eller vi bør kunne det.
Det skjer også at barn leker ut faktiske traumer, fra helt på ekte skrekkelig ting, stopper vi den leken finner vi aldri ut av hva som kanskje foregår, og barnet lærer at dette, det må jeg på ingen måte vise frem, det er skumlere enn Squid-games.
Det skjer at foreldre kommer til meg og er oppriktig bekymra på grunn av mørke temaer i leken, da må vi snakke litt om hva leken er og hvordan de kan roe ned sin bekymring med å prøve å leke-dø litt selv. Man blir nemlig ikke død på ekte og dette vet de barna som har kommet dit at de mestrer å leke, i den grad lek skal mestres. «Det er på lat jo Kariiiii!» får jeg høre de gangene jeg blander meg utidig inn, det kan nemlig være sabla vanskelig å skille mellom ekte gråt og den gråten en sint kattemamma i kattemammafamilien kommer med fra toppen av klatrestativet.
Og, som en siste bonus til alle dere slitne småbarnsforeldre, ingenting er som å «leke død» når man trenger en liten cowboystrekk klokka halv seks en litt grå ettermiddag i oktober, man kan slippe unna med det i noen slappe minutter før man blir tatt på fersken.
