Det forteller barnehagelærer og rektor Nina S. Marthinsen ved EQ Institute i Oslo.
Annonse
– Snakker du med barnet om hva dere begge følte i situasjonen, beklager det du sa eller gjorde, og spør barnet om hva som skal til for å gjøre det godt igjen, kan dere komme sterkere gjennom det enn da dere gikk inn, sier Marthinsen og legger til:
– Du bør unngå å gå i forsvar, fornekte det som har skjedd, bagatellisere følelsene eller handlingen eller legge skylden på barnet.
Marthinsen er overbevist om at de gode møtene med voksne i barnehagen har avgjørende betydning for hvordan barna får det med seg selv og andre i fremtiden.
– Barn som hører navnet sitt i en utålmodig tone flere ganger om dagen, vil få dårligere selvbilde og mindre indre ro enn de som blir møtt med anerkjennelse og tålmodighet, sier hun.
Hun har selv vært barnehagestyrer i 25 år og har tatt Nonviolent Communication, en lederutdanning for barnehagestyrere ved BI. Som styrer erfarte hun at det er et stort gap mellom forståelsen for at barn trenger emosjonell støtte og emosjonelt stabile voksne, og det å omsette kunnskapen i praksis.
– Ved EQ Institute mener vi at voksne alltid har 100 prosent ansvar for det som skjer i relasjonen mellom dem og barnet. Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig, sier Marthinsen.
– Mennesker som velger omsorgsyrker, drives gjerne av et ønske om å hjelpe andre, men like ofte mangler de evnen til å vise omsorg for seg selv. Når vi mennesker går på akkord med oss selv og gir mer enn vi har, kan vi trekkes inn i offerrollen. Veien derfra er rask til å peke utover og gi andre skylden for at jeg er sliten og kjeftet på den umulige ungen, sier Marthinsen.
Hun mener at måten vi selv ble møtt på som barn, ligger dypt i oss som automatiserte handlingsmønstre.
Barnehagelærer og rektor Nina Smebakken Marthinsen ved EQ Institute.Foto: John Andresen
– I pressede situasjoner er det denne lærdommen som tyter ut som en uhensiktsmessig måte å møte andre på.
Hun opplever at voksne som fikk beskjed om å ta seg sammen og slutte og gråte som barn, ofte ber barn om det samme.
– Voksne som selv var overansvarlige barn, vil ofte be barn om å ta mer ansvar enn de har godt av. Voksne som selv hørte: Hører du ikke hva jeg sier? Gå og vask ørene dine! vil antagelig si dette til et barn som ikke får med seg alle beskjeder, sier Marthinsen.
Da hun jobbet med selvutvikling blant personalet i barnehagen hun var styrer for, så hun at de som var klar over sin egen historie, som forsto hvor egen uro kom fra, og undret seg over barnas egentlige intensjon, oppnådde en nærere kontakt med barna enn de som ofte handlet ut fra «grensen er nådd» og et ønske om at barnet tok seg sammen.
– Jeg så at barn som ble møtt av voksne som hadde tid til å lytte når barnet delte tanker og følelser, fikk en større ro. Jeg så at voksne som møtte barn med et ønske om å forstå deres opplevelser og tanker, også når de ikke stemte overens med det den voksne mente hadde skjedd, fikk en nærere og mer slitesterk relasjon til barnet, sier hun.
Psykolog Hedvig Montgomery sier krenkelse betyr en invasjon av vår personlige sfære og som går rett inn i vår oppfatning av oss selv.
– En krenkelse setter i gang følelser som skam og opplevelse av usikkerhet og utrygghet. Fordi man ikke har vært i stand til å forsvare seg selv. Både voksne og barn kan bli krenket, men det er lettere å krenke et barn, fordi barnet ennå ikke er i stand til å ta vare på sitt eget egenverd og sette grenser for seg selv, sier psykologen.
– Siden barn ikke kan forsvare seg, må det voksne blikket og handlingen ta vare på barnet. Siden krenkelser kan være handlinger, ord, rutiner, og ikke er det samme for hvert enkelt barn, er det bare én ting som kan forhindre at barn blir krenket: det at den voksne evner å sette seg i barnets sted.
Det handler om empati, som er evnen til å ta andres perspektiv og å vise det.
Hedvig Montgomery sier barn som blir mye krenket, ikke utvikler evnen til å sette grenser for seg selv, og det betyr at de blir mer sårbare senere.Foto: Erik Edland
– Når det skjer misforståelser som barnet tar tungt, er det reparasjon som virker. Empati gjør oss i stand til å gi en klem, si unnskyld og hjelpe barnet videre når situasjonen kjennes overveldende, sier Montgomery.
Barn som blir invadert og som ikke får uttrykke sine egne grenser, utvikler ikke evnen til å sette grenser. Det innebærer at de blir mer sårbare senere.
– Det å klare seg godt her i livet, handler mye om å si ja til det vi ønsker, nei til det som ikke er bra for oss og å ta imot hjelp når det er vanskelig. Alle disse tre tingene krever trygghet, og krenkelse er det motsatte av trygghet, sier psykologen.
Hun sier at voksne ofte ikke vet hva som krenker et barn, rett og slett fordi vi tenker som voksne.
– Ved å se barnet, hva barnet er opptatt av og blir trygg av, kan du både unngå krenkelser og reparere når det trengs. Reparasjon der og da gjør enorm nytte. Å bare gå videre skaper enorm utrygghet, sier Montgomery.
– Å reparere vil si å hente seg inn, være ydmyk, si unnskyld og å snakke ut med barnet.
Hvis du har krenket et barn: Applauder barnet for å gjøre deg oppmerksom på det gjennom ord, blikk eller handlinger. Dersom barnet tilsynelatende ikke la merke til krenkelsen selv, ikke la deg selv slippe unna, men velg likevel å reparere. Å anerkjenne følelsene som oppstår, både hos deg og barnet, er viktig for at dere begge skal lære av situasjonen og komme styrket ut av den.
Skap kontakt med barnet: Sett deg ned i barnets fysiske høyde, legg gjerne en vennlig hånd på armen til barnet og si noe sånt som: Oi, jeg ser på øynene dine at det jeg sa, ble helt feil. Jeg mente ikke å gjøre narr av deg. Jeg er veldig lei meg for at jeg lo av deg. Lytt og se etter tegn på at barnet forstår at du kommer i fred: blikkontakt, smil og fysisk tilgjengelighet.
Si hva du observerte hos barnet: Du kan for eksempel si: Jeg så at du plutselig så ned i bakken og dro armene dine inntil kroppen. Da forsto jeg at det jeg gjorde var feil. På den måten lærer barnet at vi ikke bare kommuniserer med ord, men med hele kroppen. Sett ord på hvordan du kjenner det når du står i lignende situasjoner: For meg er det sånn at om noen ler av meg, når jeg ikke mener å gjøre noe morsomt, da føles det som om jeg har gjort noe galt. Da blir jeg urolig i magen, og det kjennes ut som at jeg har mistet ordene mine. Still deg undrende til hvordan det var for barnet at du lo av det: Hvordan kjentes det ut for deg da jeg lo av deg?
Anerkjenn barnet: Anerkjenn svaret barnet gir, ved å gjenta det som en bekreftelse på at du har hørt riktig og forstått. Takk barnet for at det lærte deg noe nytt. Du kan si: Takk for at du lot meg få reparere når jeg hadde gjort deg vondt. Jeg vil huske på det til neste gang, at jeg ikke ler av andre når de ikke sier ordene helt riktig. Jeg forstår det nå.
Gjør det godt igjen: Spør til slutt om det er noe barnet ønsker fra deg som kan gjøre det godt igjen: en klem, sitte på fanget, lese en bok, være med på kjøkkenet eller spille et spill. Det er ikke viktig hva det er, bare det er tid sammen til å komme hverandre nær igjen. På den måten repareres relasjonen, og både du og barnet tar med dere ny læring videre i livet.
Feller å gå i: gå i forsvar, fornekte at det har skjedd, bagatellisere følelsene eller handlingen eller legge skylden på barnet.
Kilde: Barnehagelærer, EQ-terapeut og rektor ved EQI, Nina Marthinsen.
