Jeg var på vei til å gå, da jeg så blikket hans: Ser du meg?

I en hektisk barnehagehverdag kan det være en utfordring å se og nå inn til alle barn. Dette er noe vi som jobber i barnehage forplikter oss til. Vi styres hele tiden av valg, hvem velger vi å se? De som roper mest, krever mest nærhet, eller de som gjemmer alle følelsene på innsiden. Har de mindre behov for hjelp til å regulere dem? Eller er det motsatt?

Petter kommer fra måltid sammen med flere barn. Jeg er i fellesområdet med et barn på 11 måneder. Petter kommer bort til oss og legger seg ned på gulvet, helt stille. Han ser trist ut. Jeg legger meg ned på gulvet jeg også, så jeg har ansiktet mitt midt imot hans. Helt ned på hans nivå. De andre barna roper navnet mitt. Vil at jeg skal se på dem når de leker og gjør ablegøyer. Vil at jeg skal «smake på sjokoladen de har vært og kjøpt på butikken». Jeg velger akkurat da å overse dem. «Er du lei deg?» sier jeg til ansiktet som ligger med kinnet ned mot gulvet. Får et forsiktig nikk til svar. Jeg prøver å nøste opp i hva som har skjedd, men får ikke noe ut av det. Jeg spør de voksne som har vært sammen med ham om noe har skjedd. De vet ikke. Han har vært litt mutt hele måltidet. Mulig det bunner i at det ble feil stol da han skulle sette seg. Det skal som regel ikke noe mer til. Jeg spør om han vil sitte litt på fanget mitt. Det vil han. Han sitter en god stund, tett inntil. Vi snakker ikke noe om at han er lei seg, eller årsaken til det. Fokuserer på å være her og nå – i behovet – nærhet. Når han har fått ladet opp og de negative følelsene er trøstet bort, er han klar for lek igjen. En lek som innebærer flere andre barn, mye latter og glede.

Etter en stund blir det oppbrudd da en del av gruppa skal gå og hvile. Petter er ikke en av dem som skal gå enda. Da ser jeg det, blikket hans. Det er festet på meg, og rikker seg ikke. Intenst og nesten desperat. SER DU MEG? Roper det. Helt uten ord, helt uten kroppsspråk, bare blikk. Blikk og en stille tåre som renner nedover kinnet.

Jeg var egentlig på vei til å gå, men jeg setter meg ned. Tar ham på fanget, og han legger hodet sitt tett inntil meg. Jeg vugger han forsiktig og stryker ham over håret. Sier ikke noe nå heller. Ord blir overflødig i kommunikasjonen mellom oss. «Ser du meg?» sa blikket hans. «Jeg ser deg, og jeg er her for deg», sier nærheten og berøringen min.

Barnehagelærer Rikhard Nykvist opplevde noe av det samme: – Jeg skulle til å si at nå er det samling, men ser at han har en tåre i øyekroken

Bygge opp tillit

«Tillit er menneskets følelse av at andres godhet, ærlighet og dyktighet er til å stole på» (Fuggeli 2001). Det tok ikke lang tid for meg å sitte der og bygge opp tilliten til Petter. Hadde jeg latt meg styre av tiden og neste gjøremål hadde jeg godt kunne tatt ham med til andre voksne for trøst. Hvilke signaler hadde jeg sendt ut da? Jeg er her for deg når det passer meg, min tid. Jeg har andre gjøremål som er viktigere enn deg akkurat nå. Brutt tillit, svekket selvfølelse. «Hvis kjærligheten har en begrensning, er det da kjærlighet» Moe (2017).

Dei stille barna blir ikkje sett

De stille barna

Ifølge rammeplan for barnehagen (2017) skal personalet møte alle barn med åpenhet, varme og interesse, og vise omsorg for hvert enkelt barn. Personalet skal også være lydhør for barnas uttrykk og imøtekomme deres behov for omsorg med sensitivitet. Dette kan for så vidt være en enkel oppgave i møte med barn som selv er imøtekommende, som er tydelige på sine behov, som selv søker nærhet og uttrykker både gode og vonde følelser med gråt, verbalt eller nonverbalt språk. For å kunne gi dette til de stille barna krever det et oppmerksomt blikk, og at man lytter med hele kroppen. Jeg måtte overhøre de andre barna for å kunne legge meg ned på gulvet og nå helt inn til Petter. Ut fra mine erfaringer og min profesjon vet jeg at de andre barna får dekket sine behov. Med Petter er jeg usikker. Hvor mye ser vi han? Hans følelser? Hans tanker? Hans undring? Hans språk?

Handler om valg

-Stian holder godt rundt halsen til moren og ser ikke på meg. Jeg vet at dette øyeblikket er viktig for å bygge en god relasjon

Det handler hele tiden om valg. Hvilke pedagogiske valg tar jeg til det beste for barna? Til det beste for hvilke barn? Jeg valgte han som ikke krever meg, framfor de som gjør det, for der og da var det enten eller. Jeg valgte å legge meg ned, være bare jeg og han. Da kunne han være en del av «oss» sammen med de andre barna etterpå. Jeg valgte å sette meg ned igjen med ham, da jeg så at han trengte akkurat meg, akkurat da, selv om han ikke tilhører min gruppe, selv om jeg var på vei til å gå. Slik fikk han hjelp til å komme seg videre.

Jeg valgte tillit, jeg valgte deg. Jeg ser deg.

LITTERATUR

Fuggeli, P. (2001, 10. desember). Tillit.
Hentet 28.08.17 fra http://tidsskriftet.no/2001/12/kronikk/tillit

Moe, N. (2017, 26. august). Jeg ser deg.
Hentet 28.08.17 fra https://www.facebook.com/jegserdeg/posts/2132333493458863