Jeg ser at moren til Stian er litt usikker på om hun skal gå, og Stian fornemmer denne usikkerheten. Jeg anerkjenner både Stian og morens følelser, og det gir resultater, skriver pedagogisk leder Cathrine Vignes. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
– Stian holder godt rundt halsen til moren og ser ikke på meg. Jeg vet at dette øyeblikket er viktig for å bygge en god relasjon
Jeg ser at moren til Stian er usikker på om hun skal gå fra ham i barnehagen, og Stian fornemmer det. Jeg anerkjenner både morens og Stians følelser og det gir resultater.
Det er like før klokka åtte på morgenen, og jeg går inn døra til avdelingen i barnehagen.
Det yrer av liv, og jeg hører gledeshyl etterfulgt av lyden av små barneføtter.
Første steg
Denne artikkelen har stått på trykk i Først steg nummer 2 2019
Det er tid for tilvenning, og det er mye nytt for barna. Barnehagen representerer en helt ny hverdag, der barna skal knytte gode relasjoner til andre barn og voksne.
Stian og bilgarasjen
Inn døra kommer en mor med sønnen sin på armen. Jeg smiler, går dem i møte og sier: «Hei, så fint å se deg, Stian.» Stian holder godt rundt halsen til moren. Han ser ikke på meg, men jeg ser at han har rettet blikket på bilgarasjen som står på gulvet. Jeg sier: «Skal vi sette oss ned og leke med bilene og bilgarasjen, Stian?» Stian ser på meg. Han er ikke helt klar for å gi slipp på moren sin ennå. Jeg setter meg ned og tar opp en bil og sier broom, broom, og kjører bilen i garasjen. Stian ser storøyd på meg. Moren og Stian setter seg ned.
Jeg gjentar handlingen min en gang til, og Stian smiler. Stian plukker forsiktig opp en bil, ser på den og skyver den på garasjetaket. Moren til Stian forteller at hun må på jobben, og at hun kommer og henter ham etterpå. Stian begynner å gråte, og er slett ikke klar for at mamma skal gå.
Usikker mamma
Jeg ser at moren til Stian er litt usikker på om hun skal gå, og Stian fornemmer denne usikkerheten. Jeg bekrefter mor på at jeg skjønner at det er vanskelig å gå når Stian gråter, men for Stian vil det bli enda vanskeligere om hun utsetter avskjeden enda lenger. Moren til Stian smiler tappert og overrekker Stian til meg. Jeg bekrefter henne med et varmt blikk med ydmykhet over at hun viser meg denne tilliten. Jeg tar Stian på fanget, jeg stryker ham forsiktig på ryggen. Jeg anerkjenner følelsene hans og sier: «Jeg skjønner at du er lei deg når mamma må dra på jobben.» Han ser på meg og lener seg inn mot meg, kroppen slapper av, og han sitter helt rolig. Vi sitter slik en liten stund, bare helt rolig. Gråten har stoppet.
Han ser på bilene og garasjen og tar på ny opp en bil og kjører med den. Jeg følger hans spor, og slik sitter vi en lang stund og utforsker de ulike bilene og bilgarasjens mange muligheter.
Moren til Stian har fått en oppdatering og et bilde av Stian i lek.
Jeg berømmer mor når hun kommer senere på dagen for å hente Stian. Jeg sier: «Jeg vet at det var veldig tøft for deg å gå når Stian begynte å gråte, men takk for den tilliten du viste meg.» Jeg føler meg ydmyk og takknemlig både i møte med Stian og moren hans og vet at vi har startet på jobben med å etablere en god relasjon.
