Wenche (71) er redningen for Tolga barnehage

– Er det noe dere føler dere for gamle for? 

Wenche Negård Brodal (71) og Anne Grete Nymoen (66) ser spørrende på hverandre før Anne Grete tar ordet. 

– Dokumentasjon på data. 

– Ja, den henger jeg meg på, sier Wenche og klasker hånda på låret før hun fortsetter. 

– Ellers er vi med på det meste. 

Anne Grete ler: – Vi løper vel ikke så fort lenger heller. 

– Nei, men vi krabber rundt, husker og kjører akebrett. 

Styrer Astrid Moen skyter inn: – De er ganske så spreke, altså. De er gull verdt her hos oss. 

De to seniorvikarene er så vidt i gang med arbeidsdagen i Tolga barnehage, ei bygd med rundt 500 innbyggere i Nord-Østerdalen. 

Én av tre styrere svarer at de i liten eller svært liten grad får kvalifiserte søkere til barnehagelærerstillinger, ifølge undersøkelsen Spørsmål til Barnehage-Norge av Utdanningsdirektoratet fra 2024. 

Det er store variasjoner rundt i landet, men en gjenganger er at det er en større utfordring i distriktskommunene. 

Samtidig trekkes tilstrekkelig bemanning frem som det viktigste tiltaket for at folk skal bli i jobben lenger. På Tolga har de krevende tidene gjort at de måtte finne alternative løsninger. 

På gulvet 

Både Wenche og Anne Grete jobber fast et par dager i uka, og er ellers på tilkalling. Begge har jobbet i barnehage i mange år.

– Jeg skulle egentlig gått av med pensjon, men det var skummelt å bråslutte. Og så er det fint å jobbe med barn, sier Anne Grete. 

– Det hender folk spør meg hvordan jeg orker å jobbe i barnehage. Jeg skjønner ikke spørsmålet en gang og koser meg hvert fall veldig, sier Wenche. 

Begge trekker frem friheten til å jobbe når det passer som den viktigste faktoren for at de blir værende. 

– Jeg hadde nok ikke fortsatt uten. Mange går ikke nødvendigvis av med pensjon for å få mer fri, men for å få mer frihet, sier Wenche. 

Deres største fordel i jobben er roen som kommer med alderen, mener de selv. 

– Som en del av besteforeldregenerasjonen har vi et litt annet perspektiv og stresser litt mindre, sier Wenche, og kollegaen legger til. 

– Vi har ikke så mange administrative tilleggsoppgaver og får bruke mye tid på gulvet i lek med ungene. 

– Det er nok godt for dem også, sier Wenche. 

Mer krevende de siste årene 

– Det er ikke alltid så lett å skaffe folk. Vi har virkelig vært helt avhengige av seniorvikarene våre. Uten dem hadde det ikke gått rundt, sier Astrid Moen. 

Ifølge styreren har det blitt mer krevende å få nok ansatte de siste fem årene. 

– De siste årene har det vært færre søkere på stillinger vi lyser ut. Kanskje handler det om at vi bytter jobb litt oftere? Eller at det ikke er nok utdannede folk? Eller at det har vært så mye fokus på lønn og dårlige arbeidsforhold i mediene? 

– Har utfordringer med å få nok folk ført til endringer i driften deres? 

– Nei, heldigvis har vi klart å drive som normalt, mye takket være spesielle ordninger. 

Astrid trekker frem språktreningsplasser, to årsverk på dispensasjon, én på arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning (ABLU) og seniorvikarene. 

– Akkurat nå er vi godt bemannet, legger hun til. 

Norm og praksis er ikke det samme 

Karin Hognestad er professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge og leder et forskningsprosjekt om bemanning i barnehager. Hun forteller at dagens norm gjelder hvor mange ansatte som er på hele barnehagehuset, og ikke hvor mange ansatte som i praksis er rundt barna til enhver tid. 

– I realiteten er det færre ansatte per barn i direkte arbeid med barna. De ansatte har også mange oppgaver utenfor avdeling som for eksempel møter, planleggingstid eller praktiske oppgaver. 

Hennes klare oppfatning er derfor også at dagens bemanningsnorm er for lav, og at å øke den med én person vil gjøre barnehagene bedre rustet til å oppfylle normen i direkte arbeid med barn. 

– Det er høye forventninger til kvalitet hos barnehager i dag, og det skal det være. Vi vet at mange barn har lengre dager i barnehagen nå enn før, og belastningen på de ansatte blir større. 

– Hva hjelper egentlig økt grunnbemanning hvis det ikke er nok kvalifiserte søkere? 

– Disse tingene henger sammen. Det er mange barnehagelærere i Norge, men frafallet fra yrket er for stort. Jeg tror det handler om at folk ikke får gjort den jobben de ønsker å gjøre. Å øke grunnbemanningen kan gjøre at flere vil jobbe i barnehagen, og også bli værende i yrket. 

Rutinerte skattejegere 

Bak barnehagebygget er uteområdet til avdelingen Øvensrabben. Lea og Anne Grete går hånd i hånd inn i uteboden. Mørke vegger og tett trelukt står i kontrast til det lyse, friske og snødekte uteområdet. 

De kommer ut med redskaper for å ta fatt på ferden. Med bøtte og spade i hånden trasker de bort til den store snøhaugen. I knestående titter de inn i hulen med stort potensial. 

– Her graver du for harde livet, sier Anne Grete og ligger ikke på latsiden selv. 

– Jeg håper vi klarer å finne mange skatter, sier Lea. 

– Ja, nå ser vi vel en gul en her? 

Vott som skal plukke opp plastbit. Lea kludrer litt, men til slutt får hun grep. Hver lille plastbit blir lagt i bøtta. Blå, røde og gule kostbare skatter fyller den. 

De virker rutinerte. Det kan ikke være første gang de er på skattejakt. 

– Der er det en rød en også! 

De graver iherdig videre, og i bakgrunnen høres barnelatter. Men brått legger Lea fra seg spaden. 

– Var det kanskje ikke så mye mer her? spør Anne Grete. 

– Nei, svarer Lea og setter seg opp. 

Trenger de yngre

Omtrent like usikkert som skattejakt er kanskje jakten på nok ansatte i barnehagen. Selv om seniorvikarene har vært redningen, eller skatten, de siste årene, er Astrid opptatt av å tenke på hva som er bærekraftig i lengden. 

– Vi må få de yngre inn på banen. Seniorvikarer kan ikke være det eneste tiltaket for å løse utfordringer med bemanning. 

Når de likevel har valgt å gi seniorvikarene to faste arbeidsdager i uken, handler det om behovet for forutsigbarhet. 

– I en barnehage trenger både voksne og barn stabilitet. Så det har vi valgt for en periode, sier hun. 

Wenche og Anne Grete kan se tilbake på mange år i barnehagen. De har ikke tenkt å gi seg ennå. 

– Vi er her for å leke med ungene på gulvet, og være sammen med dem. Det gir oss mye, sier Anne Grete. 

– Vi kommer oss stort sett opp derfra også. Om så vi må rulle oss litt rundt, ler Wenche. 

– Hvor lenge skal dere holde på? 

– Til 75 hvert fall, sier Wenche. 

– Åh, Wenche da. Årene går altså … sier Anne Grete og dulter borti kollegaen. 

– Nei, vi får holde på så lenge vi orker.