Vi må snakke mer om lekens egenverdi og mindre om lekens nytteverdi

Jeg kjenner hesten galoppere under meg, vinden som suser i trærne, og regndråper som treffer ansiktet mitt under hjelmen. Noen skritt til og vi er ved bekken. Vi må hoppe for å komme over. Med kraftige muskler tar hesten sats, vi svever et øyeblikk før vi lander trygt på den andre siden. Jeg jubler i begeistring over å ha klart det og klapper hesten min på nakken.

Hesten jeg sitter på, er et trestativ med en haug med tepper på, skogen er et skur og bekken en blå presenning, og vind og regn – alt i min forestillingsverden. 

Dette lekeminnet får meg til å gjenoppleve den magiske følelsen som fikk tiden til å stoppe opp, og som omsluttet meg i leken. I dens drakt følte jeg meg fri fra det vanlige livet. I leken kunne alt skje. Lek skaper mening, gjør livet sterkt og dirrende. Lek er et dyptgripende menneskelig og evolusjonært fenomen, alle dyr leker!

I det siste har jeg holdt flere foredrag om lek og hatt gleden av å møte mange dyktige pedagoger. Mange uttrykker en genuin nysgjerrighet for lekens mangfoldige vesen. Samtidig uttrykkes bekymring for den politiske styringen av utdanningsfeltet, og en uro og usikkerhet rundt forholdet mellom lek og læring. Det heies på leken, men for hva, for hvem – og snakker vi egentlig om det samme når vi snakker om lek?

Ifølge FN er barns lek truet, særlig grunnet økte utdanningskrav. Barndommen er i stor grad preget av barnehage og skole, og paradoksalt nok har vi tillatt at leken, en av barnas fremste uttrykksmåter, har kommet i skyggen av økt læringspress.

Noen vil hevde at det er kunstig å sette et skille mellom lek og læring. Men det er et nødvendig skille. Barn lærer utvilsomt når de leker, men de leker ikke for å lære.

Læringen som truer leken, er ikke den læringen som skjer som en del av hverdagslivet. Læringen som truer leken, er den målstyrte og resultatorienterte overflatelæringen. Der utbyttet ikke først og fremst handler om glede, mening eller eksistensiell resonans, men om barnet evner å regulere seg selv, vurdere egen læring og huske spesifikke ferdigheter og kunnskaper, særlig innen teoretiske akademiske fag.

Kanskje har vårt syn på lek endret seg som følge av alle læringsprogrammene i barnehage og småskole som påberoper seg å være en variant av lek. Disse kan i seg selv være viktige og gode læringsaktiviteter, men det er det de er: Varierte metoder for læring, ikke lek.

Problemet med å forkle det som lek, er at det er ytre styrt. Aktivitetene er ikke et mål i seg selv som leken er, og målet er ikke primært å fremkalle den magiske følelsen der tid og sted stopper opp, der alt er mulig. Det handler om ytre alvor, om å lære spesifikke ferdigheter og akademiske kunnskaper. Det er velment, men all verdens gode intensjoner veier ikke opp for det faktum at det tar av tid til lek for lekens skyld.

Når utdanningsfeltet interesserer seg for lek, er det en risiko for at det gjøres det på feil premisser. Det kan føre til at leken inviteres inn i pedagogisk praksis, men hovedsakelig gjennom lærerstyrte aktiviteter. Slik setter vi håndbrekk på lekens sentrale kvaliteter. og gjør at barna ikke lenger kjenner den igjen. Vi kan ende opp med å skape en illusjon av at lek får plass, mens det i realiteten ikke er lek vi jobber med.

I mitt doktorgradsarbeid finner jeg at spontan, kroppslig lek ofte blir møtt som et problem i barneskolen, som tull og negativ uro. Barna derimot beskriver denne atferden som meningsfull lek. Den gjør det verdt å være på skolen, gir dem et sted de kan være seg selv og en følelse av frihet. Mulighetene som ligger i denne «uroen» utforsker jeg i dette essayet, der jeg argumenterer for at uro kan forstås som et uttrykk for innskrenket tid til lek og barns forhandling med en institusjonalisert barndom.

Min oppfordring er at lek må gis plass i skole og barnehage, også utenfor lærerstyrte aktiviteter. Det gjør at vi må stille oss mange spørsmål. Leker de voksne med barna? Hvis ikke, hvorfor? Hvordan kan voksne leke med barn? Hvem skal erfare at det er lek, og hvor mange direktiver kan vi legge inn i lek og fortsatt kalle det lek? Kan lek kun godtas for friminuttet? Og er det plass til lek for lekens skyld i skolen som i barnehagen, eller må den i skolen inn i lærerstyrt aktivitet for å bli viktig? Hvilken plass har rolleleken? Og kan den viktige risikofylte herjeleken gis mer plass – eller er dette for risikabelt, useriøst og irrelevant for skolens oppdrag?

I mange barnehager legges det til rette for puterom, herjerom, der barna kan utfolde seg fysisk, er det ønskelig eller mulig i skolen? Når blyantene og arkene blir til trommestikker og papirfly, og leken yter motstand mot undervisningens mål og innhold, hva gjør vi da? Skal vi ta leken på alvor, må vi også prøve å svare på disse spørsmålene.

Utdanningsfeltet er, som resten av det moderne livet, preget av høy hastighet. Vi løper stadig raskere etter alt vi skal prestere, og ender opp med å miste både motivasjon, lærelyst og livsglede. Vi trenger ikke bare mer av det samme hamsterhjulet – læring i keiserens nye lekbaserte klær – men noe annet som gir autentisk glede, mening og vitalitet. Vi trenger alle å kjenne hesten galoppere under oss iblant, mens vi hopper i en stor bue over den blå presenningen.

DEBATT

Hva er barndommen verdt?

Hun har evaluert seksårsreformen – her er hennes oppskrift for førsteklasse