Ann Mari Milo Lorentzen:
– Når vi går i Prideparaden med «stolt lærer» på T-skjortene, viser vi at vi støtter mangfold. Det kan redde liv

Ann Mari Milo Lorentzen var 19 år og skulle bli sosialantropolog. Så fikk hun jobb som vikar i en barnehage ved siden av studiene i Tromsø. Det endret alt. Nå sitter hun i sentralstyret i Utdanningsforbundet og er ny leder i Kontaktforum barnehage.

– Jeg oppdaget at jeg fikk god kontakt med barn som enten var stille eller aktive; de barna ingen andre fikk kontakt med. Jeg fant ut at dette var noe jeg var god på, forteller Ann Mari om sitt første møte med barnehagen.

Der ble hun også fort klar over at det som foregikk i barnehagen, ikke var tilfeldig. Det var et fag.

Les også: Å jobbe i barnehage kan være et eventyr. Noen ganger overgår virkeligheten fantasien

La barna skåle i melk

Ann Mari fullførte et år med sosialantropologistudier før hun tok barnehagelærerutdanning. Etter fem år som pedagogisk leder i Reinen barnehage ble hun hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Tromsø kommune. Nå er hun valgt inn i sin andre periode i sentralstyret, og var en av dem som fikk rent flertall.

For 36-åringen er en god barnehage passe stor med engasjerte fagfolk som sitter på gulvet med barna.

Sa jeg god morgen til alle som kom i dag?

– Den gode barnehage skal ha en tanke og en plan, men behøver ikke styres av tidsskjema. Det handler om å ha verdigrunnlaget i rammeplanen med deg, sier Ann Mari.

Som da to gutter i barnehagen satt og skåla i melkekoppene fordi faren skulle på Skarven og drikke øl om kvelden.

– Vi kunne sagt at guttene skulle slutte å skåle, fordi de lett ville søle. I stedet utvidet vi leken med kafébord, batterilys, vannmugger, kopper, meny og servitører, og alle barna ble med i kaffeleken. Vi holdt på en hel uke, forteller hun.

Hun blir beskrevet som en som har et stort hjerte for barnehagen. Et engasjement som også sendte henne rett i bakken en periode.

Syk av jobben

– Det verste med å være barnehagelærer er når du ikke får hverdagen til å gå rundt på grunn av fravær, og du går hjem og føler at din faglige integritet spises opp innenfra. Jeg kjente at jeg aldri strakk til. Jeg ble syk av det, forteller Ann Mari.

Hun jobbet mye, holdt foredrag i andre barnehager på ettermiddagstid og sa ja til mer enn hun hadde trengt. En morgen kom hun seg ikke opp av senga. Stressnivået hadde gjort henne syk.

– Det føltes som jeg måtte lære å gå på nytt, og jeg måtte takle nederlaget med å bli sykmeldt, forteller hun.

Hun var borte fra jobb et halvt år. Siden har hun vært åpen om sine erfaringer, blant annet på forsiden av avisa Nordlys.

– Har du hatt en ryggoperasjon, deler du i detalj. Har du slitt psykisk, skal du ikke snakke om det. Det definerer deg på en annen måte. Det blir feil, mener Ann Mari.

Fordi hun fremstår som trygg, tøff og sikker, har hun opplevd ikke å bli trodd på at hun i perioder har slitt psykisk.

– Det er ikke godt. Psykisk sykdom kan ramme hvem som helst, ikke bare de som ser slitne ut, sier barnehagelæreren. Hun er redd for å bli definert ut fra det.

– Jeg er redd folk skal se på meg som skjørere, og vil ikke at folk skal veie sine ord.

Skjør er det få som vil definere 36-åringen som i dag. Hun kom virvlende inn som en nordavind på Landsmøtet i Utdanningsforbundet for åtte år siden med en kraftsalve mot forbundet som hun mente ikke gjorde nok for barnehagene i Tromsø som skulle konkurranseutsettes. Hun minnes at leder Steffen Handal kom bort og takket for et bra innlegg.

– Da opplevde jeg at her er det plass for å si det man mener, og at jeg ikke ble sett på som en liten, sint dame fra Nord-Norge, sier Ann Mari.

Første opprør for likestilling

Men det fargerike språket og det nordnorske engasjementet tar hun med seg. Og hennes stadige nye hårfarge er blitt et varemerke; fra blått og rosa til gråblekt.

– Jeg er direkte, jeg går ikke rundt grøten, det orker jeg ikke.

Mener barnehagene bør endre utvalget av leker for å fremme likestilling

Selv har Milo, som hun kalles blant kollegaer, ikke gått i barnehage, fordi det ikke fantes i den lille bygda Skarstein på Andøya i Nordland der hun vokste opp. Distriktsperspektivet har hun med seg i politikken. Barnehagelæreren er kjent for sin rettferdighetssans og er ustoppelig på vegne av andre. Opprørstrangen og kampen for likestilling startet allerede på barneskolen.

– Da vi spilte basket i gymmen, sentret guttene aldri til jentene. Vi ba om å få spille for oss selv, men fikk ikke lov. Da fikk jeg alle jentene til å marsjere inn i garderoben til gymtimen var over. Jeg tror det ble mer inkluderende etter det, smiler Ann Mari.

Hun var elevrådsleder på barneskolen, har sørget for at Utdanningsforbundet deltar i Pride- paraden og brenner for likestilling, mangfold og integrering.

– Når vi går i Pride-paraden med «Stolt lærer» på T-skjortene, viser vi at vi støtter opp om mangfold. Det kan være med på å redde liv.

Dessuten er hun opptatt av at likestilling ikke bare handler om to kjønn, men også om homofile, transpersoner, urfolk og minoritetsspråklige.

Snakket i FN

I løpet av få år går jenta fra Andøya fra å sitte med toåringer på fanget til å representere Norge på FNs kvinnekommisjon i New York.

– Første gangen jeg sto inne i FN-bygningen, var helt uvirkelig. Det var stort, sier Ann Mari.

Hun var med i delegasjonen til Education International (EI), en global fagforening for lærerorganisasjoner.

– Vår oppgave var å påvirke utdannings- og likestillingspolitikken som ble diskutert i FN.

Som ny leder i Kontaktforum barnehage vil hun jobbe for flere timer til plantid og økt pedagognorm.

– Jeg er opptatt av at det skal være et levende forum som bringer medlemmenes tanker, erfaringer og meninger inn i møtene som vi i sentralstyret kan bruke for å få fullfinansiert pedagognormen. Vi har en politikk på minst 50 prosent barnehagelærere, det betyr minst, sier hun.

På ønskelista står også flere aktive klubber i barnehagene, å rekruttere flere fra private barnehager og å få hovedtillitsvalgte i store barnehagekonsern.

Liker Stortingsmeldinger

Hvis Ann Mari fikk være statsråd for en dag med ubegrensede penger, ville hun sørget for at Tromsø kommune slapp å kutte 50 lærerstillinger. Hun ville fullfinansiert pedagognormen, innført lærernorm i videregående skole og sørget for å fylle opp alle tomme utstyrslabber. Og så skulle alle lærere i barnehage og skole fått mer lønn.

Hun kunne tenkt seg jobben som kunnskapsminister, utfordringen er bare for hvilket parti. Om vi ser henne som en fremtidig leder for Utdanningsforbundet, synes hun er vanskelig å svare på, men spørsmålet er ikke ukjent. Hun blir beskrevet som en som er god til å bygge nettverk og relasjoner.

– Jeg er sosial, liker å bli kjent med mennesker og er opptatt av å inkludere alle. Vi går glipp av gode folk hvis vi ikke tar oss tid til å prate med dem som ikke snakker hele tiden, sier Ann Mari.

Og hun liker å lese stortingsmeldinger.

– Det er litt nerdepolitikk, men jo flere du leser, jo mer vet du hva du skal se etter, og hvor tiltakene er.

Elsker fjelltopp-løp og rock

Barnehagelederen synes ikke det er lett å beskrive seg selv med tre ord, men til slutt kommer det: sta, uredd og engasjert. Pendlertilværelsen mellom Oslo og hjembyen Tromsø går greit.

– Når folk får vite at jeg ikke har barn, sier de ofte at det ikke er så farlig å pendle. Det provoserer meg. Jeg har en liten familie med mann og hund og har venner som min valgte familie, og de må pleies, sier Ann Mari engasjert.

Når barnehagelederen ikke jobber med politikk, er hun ofte å se i treningstøy.

Å gå fjellturer eller delta i fjelltopp-løp er Ann Mari sin form for terapi, enten det er i Lofoten eller i Tromsdalstinden. Hun er også Liverpool-fan og elsker rock, to lidenskaper hun deler med musikermannen sin.

– Hører jeg på tre Panterasanger før en høring på Stortinget, utlignes nervøsiteten i kroppen, forteller hun.

Akilles er lykkepillen

Barnehagelederen har det bra når hun er sammen med venner, går på konsert, kan se ut over havet og får gjøre en meningsfull jobb. Hun har det ikke bra når hun er lenge hjemmefra, opplever at det hun gjør er bortkastet, eller ikke får vært ute i frisk luft.

Dvergschnauzeren Akilles, oppkalt etter en Led Zeppelin-låt, er hennes lykkepille. Den ligger gjerne i armkroken når hun jobber hjemme.

Hva fremtiden bringer tenker hun ikke så mye på, sier hun. Men hun leker med tanken på å studere jus, gå tilbake til en gårdsbarnehage eller si ja til en ny periode i Utdanningsforbundet.

– Jeg lurer ennå på hva jeg skal bli når jeg blir stor, men jeg vil lytte til magefølelsen.

– Hvordan vil du bli husket?

– Jeg håper det vil være som den som sto opp for andre når det var behov for det, og en som har bidratt til åpenhet rundt psykisk helse. Jeg håper andre vil se på meg som en som inkluderte dem og ga dem plass. I politikken håper jeg at jeg vil bli husket som en som jobbet godt for barnehagen, slik at barna og de som jobbet der, fikk en bedre hverdag.