Sa jeg god morgen til alle som kom i dag?
Det spørsmålet har jeg ofte stilt meg etter å ha brukt det meste av barnehagedagen på å organisere i stedet for å være til stede. Vi må jobbe for bemanning på gruppenivå, skriver Ann Mari Milo Lorentzen.
Publisert
La jeg merke til om alle hadde noen å leke med? Sa jeg god morgen til alle som kom i dag? Har jeg utrettet noe i dag utenom å organisere dagen? Dette og mange flere spørsmål stilte jeg meg selv daglig når jeg gikk hjem fra jobb som pedagogisk leder.
Organisering fremfor nærvær
Opplevelsen av å være en organisator fremfor en pedagogisk leder som har ansvar for det pedagogiske innholdet, bekreftes gjennom forskningsprosjektet Gode barnehager for barn i Norge (GoBaN):
«Når gruppene har mange barn, og personalet har varierende kompetanse og erfaringer, fant vi at strukturering av dagen og aktivitetene fikk stor oppmerksomhet.» Videre sier forskerne at: «selv om vi finner at personalet i denne studien har høy kompetanse, kompenserer ikke denne nødvendigvis for strukturelle forhold, som mange barn, støy, uro og trangt om plassen.»
Dette er gjenkjennbart. Rommet for de spontane samspillene med barna, muligheten for å hjelpe barna videre i en lek som har gått i stå, eller å lese en bok med noen få barn forsvinner i alt som bare «må» fikses. Dette har vi som jobber i barnehage, påpekt lenge. Etter mye jobbing har vi nå fått en lovpålagt bemanningsnorm og en skjerpet barnehagelærernorm. Dette er allikevel ikke nok, fordi det ikke sikrer hvor mange barn en barnehagelærer kan ha ansvar for. Jeg mener barn bør sikres en rett til å tilhøre en barnegruppe som er tilpasset deres behov og forutsetninger, og dette bør veie langt tyngre enn økonomiske hensyn.
Forsvarlig gruppestørrelse
Landsmøtet i Utdanningsforbundet ga i november organisasjonen klar beskjed om at vi må jobbe for at bemanningen skal gjelde på gruppenivå. Dette er jeg enig i, men jeg synes ikke det er enkelt å si noe om hva som er en forsvarlig gruppestørrelse til enhver tid. Utfordringen med en fastlåst norm er at dersom loven regulerer at det skal være ni barn og fire ansatte på en småbarnsavdeling, kan det fungere godt et barnehageår. Men hva hvis du året etter får to barn med nedsatt funksjonsevne som vil kreve mye, og du som barnehagelærer mener at det ikke vil være pedagogisk forsvarlig med mer enn sju barn? Likevel tilsier økonomien at det må være ni. Hva da?
Øie-utvalget, som i 2012 gjennomgikk barnehageloven, foreslo at barn skulle ha rett til å tilhøre en gruppe tilpasset deres alder og forutsetninger, og hvor pedagogisk forsvarlighet skulle ligge til grunn. Dette er frem til nå ikke tatt til følge. En slik lovendring, i samspill med dagens normer, ville vært et godt redskap for å kunne sette sammen grupper hvor barna kan oppleve seg sett, hørt og møtt ut ifra sine forutsetninger. Det er for meg pedagogisk forsvarlig. Kanskje vil det gjøre at flere barnehagelærere kan gå hjem fra jobben og oppleve seg som en barnehagelærer fremfor en organisator.
