Den skremmende sannheten er at man antakelig kan tilbringe dag etter dag sammen med barn uten egentlig å se dem
Å se barna er barnehagelærerens aller viktigste og vanskeligste ansvar.
Publisert
Sist oppdatert
Alle som arbeider i barnehagen, skal følge med på hvordan barna i barnehagen har det, ifølge barnehageloven. Hva betyr egentlig det, og i hvor stor grad har de ansatte mulighet til å virkelig se barna? Den svenske barnehagelæreren Ann Åberg sa at vi må se barna på nytt – hver dag. Men er det mulig?
Tre ulike blikk
Den danske barndomsforskeren Anette Boye Koch har sett nærmere på hvordan de ansatte i barnehagen vurderer barnas trivsel. Hun har gruppert de ansattes blikk på barna gjennom tre kategorier: det vurderende blikket, det overvåkende blikket og det kroppslige øyet.
Gjennom det vurderende blikket ser vi på barnet for å finne særlige egenskaper eller kompetanse. Vi måler barnet opp mot noen standarder. De fleste av oss opplever nok at vi trenger dette blikket noen ganger, særlig om vi er bekymret. Dette blikket gir oss som regel begrenset kunnskap – vi ser det vi leter etter, verken mer eller mindre. Når vi nærmer oss barnet med det problemorienterte blikket, er det ofte problemer vi finner, sier Boye Kock. Hun har liten tro på at vi klarer å være objektive i disse situasjonene.
Gjennom det overvåkende blikket kan vi holde oversikt over barna. Vi teller barn og sveiper med blikket for å forsikre oss om at alle er der. Det er selvsagt helt nødvendig at noen har den rollen, men kanskje ikke alle?
Se med kroppen
Det kroppslige øyet, hevder Boye Koch, er helt nødvendig for å forstå barns trivsel og ytringer. For vi kan faktisk ta inn kunnskap om barnet med hele kroppen, og vi får informasjon fra barnet gjennom barnets kropp.
Skal vi bli kjent med barna på denne måten, må vi kunne hengi oss til øyeblikket og ha hele vår kroppslige oppmerksomhet rettet mot barnet. Dette blikket krever tid, ro og stor grad av oppmerksomhet. Jeg tror Boye Koch har helt rett i at vi ikke kan lære et barn å kjenne uten å ta i bruk alle disse blikkene, og at vi må ha tid til å bruke det kroppslige øyet hvis vi skal kunne vite om et barn trives.
Vi kan være sammen med barn hele dagen med det overvåkende blikket, uten å forstå mer av barnas ytringer. Vi kan også bruke det vurderende blikket: Klarer hen å sitte rolig? Det overvåkende og vurderende blikket vil gi oss litt mer kunnskap om barnet, men aldri ordentlig kunnskap.
Den skremmende sannheten er antakelig at man kan tilbringe dag etter dag sammen med barn uten egentlig å se dem.
Den skremmende sannheten er antakelig at man kan tilbringe dag etter dag sammen med barn uten egentlig å se dem.
