Berit Bae fikk studentene til å sitte helt stille og lytte til historien om et appelsinskall
Innspill. Å anerkjenne barnas initiativ og følelser har grunnleggende betydning for barns selvfølelse.
Publisert
Sist oppdatert
Hedda nærmest tripper.
Hun har brukt tid på å få av skallet i én stripe. Langsomt har hun lirket det av appelsinen, forsiktig i svingene, med god støtte, slik at det ikke skulle ryke halvveis. Hun har spist opp innmaten, og nå har hun rullet skallet på plass, slik at det igjen har tatt form av en appelsin. Hun holder det varsomt i hendene og går med små og energiske skritt mot Frøydis.
– Vil du ha en appelsin, Frøydis? sier hun, og rekker skallet frem foran seg.
– Å, ja takk! Så deilig! sier Frøydis.
Hun tar forsiktig tak i «appelsinen», og i samme øyeblikk faller skallet sammen. Så setter hun opp en overrasket mine.
Hedda ler så hun triller.
– Nei, der lurte du meg! sier Frøydis, og bryter ut i latter.
De ler lenge sammen.
Hedda tar med seg skallet tilbake til bordet for å montere appelsinen en gang til. Akkurat som hun gjorde i går, og dagen før, og dagen før der igjen. Med skjelvende hender går hun igjen mot Frøydis, strekker frukten frem og spør om hun har lyst på appelsin. Frøydis lar seg ikke be to ganger, og dermed får overraskelsen, fryden og latteren igjen sitt fulle utspring.
Les også: Berit Bae: – Barn trenger voksne som er til stede i barnehagen hele dagen
Det interessante i det alminnelige
Det er slik jeg husker historien. I et smekkfullt auditorium i Eva Balkes hus på Bislett i Oslo, sto en dame og formidlet det interessante i det alminnelige. Med tyngde og grundighet fikk hun drøye to hundre studenter til å sitte helt stille og lytte til historien om et appelsinskall.
Det var Berit Bae.
Damen jeg bare hadde hørt om. Fagpersonen det var blitt referert til i hver eneste forelesning i pedagogikk det siste året, og som sto på alle pensumlister. Jeg var starstruck!
Men det stoppet selvsagt ikke der. For en ting var å se en jeg hadde lest så mye av, i levende live, men en helt annen ting var å oppleve hvor tydelig budskapet hennes var.
Og det var nettopp det alminnelige som gjorde inntrykk. Barn som forsøker å «lure» de som er eldre enn seg, og som finner glede i det samme om og om igjen, er en slags normaltilstand for barnehageansatte. Lett gjenkjennelig, men også lett å overse. Baes vektlegging av å anerkjenne disse handlingene som helt vesentlige for barn og hvordan barn opplever å bli møtt, var ny for meg.
Fra observasjon til analyse
Det er neppe en overdrivelse å si at Baes arbeid har gitt barnehagelærere en skjerpet evne til analyse. Hennes tekster er nærmest som en kanon å regne for barnehagelærerutdanningen. Et særpreg i det hun skriver, er den mikroetnografiske tilnærmingen. Bae går tett på hverdagsøyeblikkene, og bretter sakte ut ulike perspektiver på små fenomener som er lette å overse.
Som for eksempel betydningen av et appelsinskall. Eksempelet gjøres til gjenstand for analyse når Bae skriver om barnehagelæreres holdning og tilstedeværelse i lekende samspill. Barn tar ofte initiativ til lekende-humoristiske handlinger, hevder Bae, og tar samtidig til orde for tre aspekter som må på plass for at barna skal føle seg verdsatt i disse interaksjonene:
a) kunne la seg lure eller gi barna «overtaket»
b) kunne se det spennende i det trivielle, det komiske i det alvorlige/saklige
c) vise romslighet ovenfor opplevelser av fryd og lattermildhet
Frøydis lar seg lure. Frøydis ser det spennende i det trivielle. Ja, Frøydis viser romslighet ovenfor Heddas opplevelse av fryd og lattermildhet. Hun tillater seg å bli lurt på ny. Hun orker å la seg begeistre av samme hendelse flere ganger. Hun anerkjenner Heddas initiativ. Frøydis er nærværende i sin profesjonalitet, helt enkelt.
En anerkjennende væremåte
Av alt jeg har lært av Berit Bae, er det dette som står sterkest: Å anerkjenne barnas initiativ og følelser har grunnleggende betydning for barns selvfølelse. Det er så enkelt. Det er så vanskelig. Enkelt fordi det er en forståelig læresetning. Vanskelig fordi en anerkjennende holdning til barn lett kan forveksles med en metodisk tilnærming.
Blant de største misforståelsene av det å ha en anerkjennende væremåte overfor barn er nettopp å redusere anerkjennelse til en metode. Dette skjer eksempelvis ved at man kort bekrefter barnet («Ja, jeg skjønner genseren klør»), for så å bestemme («men du må ha den på»). Dette er noe vi gjør hele tiden, men anerkjennelse er det ikke. Og å kalle det for det er nettopp å redusere anerkjennelse til metode.
Anerkjennelse krever intonasjon, og det innebærer å kunne sette seg i den andres sted. Dersom barnet ikke opplever ordene eller handlingene våre som anerkjennende, er de heller ikke anerkjennelse.
Les også: Berit Bae: –Det er en manglende respekt for barns liv i barnehagen
Barnas ridder
Det å vise, eksempel for eksempel, hva voksne menneskers anerkjennelse av barn betyr for barnas selvfølelse, er etter mitt syn kjernen i Berit Baes utrettelige arbeid. Og det har hatt betydning. Stor betydning. Ikke bare i Norge, men i hele Norden, har Baes arbeid blitt anerkjent og lagt merke til. Barnehagelæreres bevissthet om anerkjennelse av barns ulike uttrykk og handlinger – som i all hovedsak er lekpreget – har blitt styrket, fordi Baes arbeid har vært toneangivende. En rekke barn har blitt møtt på samme måte som Hedda ble møtt av Frøydis, takket være en enkelt forskers brennende engasjement for barn.
I vinter ble Berit Bae slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for barnehagebarn. Det er blant de høyeste utmerkelser i Norge, og utnevnelsen er så fortjent. Den er en anerkjennelse av Baes arbeid, men også av barns posisjon i samfunnet.
Kilde: Bae, B. (1996). Det interessante i det alminnelige. Oslo: Pedagogisk Forum
