Berit Børresen (90) tar imot ved kjøkkenbordet med to kakefat og kaffekopper. I løpet av de neste timene skal det også fylles med ABC-bøker, lesespill og Berits hovedoppgave i pedagogikk fra 1969 om leseopplæring. Men foreløpig er det dekket med vakkert porselen.
For 28 år siden forlot Berit Børresen aktiv lærergjerning, i skuffelse over at hjertesaka, den tidligere leseopplæringa, etter hennes oppfatning var på ville veier. Praksis i faget er opprettholdt blant anna ved frivillig innsats ved asylmottak og andre støttetiltak for vanskeligstilte.
I sommer fylte hun nitti, men er fortsatt i hundre for de yngste barnas møte med skriftspråket. Derfor har Utdannings journalist og fotograf invitert seg hjem til henne på Skøyen i Oslo, der hun har romaskin i stua og ergometersykkel på arbeidsrommet.
Må lære 87 bokstaver
Vi nipper til kaffen og er klare for første spørsmål:
– Hva er problemet med moderne leseopplæring?
– De små bokstavene!
– Så lenge vi presenterte barna for 29 bokstaver, som alle, utenom den rare J, gikk i leseretninga, var det ikke vanskelig. Barna lærte seg greit disse 29. Det var ingen liten b som kunne forveksles med en liten d. Og det var ikke 87 bokstaver, altså små og store håndskrevne bokstaver og trykte små bokstaver, sier hun.
Nå kommer det første lesespillet på bordet. Det vil si, en liten del av det. Berit henter en fyrstikkeske det står GRIS på. Inni er det limt fast et bilde av en gris.
– Bare denne er igjen. Men gutten jeg lagde det til, fikk ei hel bøtte, forteller hun.
Han hadde hatt litt problemer med å få tak på lesinga. Over helga skulle han derfor pare hylse og eske slik at teksten på hylsa og bildet inni eska stemte.
– Og det klarte han jo! Da kunne han lese, som de andre. Til jul i første klasse leste alle barna, slår hun fast.
– Så kom Per med slegga, fortsetter Berit Børresen, og journalisten er brått tilbake ved pulten i sin egen førsteklasse, fjetra av strekfiguren Per som hamrer den spisse a-en rund, og slår bort beina så bare en eneste liten pote er igjen.
Han kakker vekk den første bua på B, og gir seg ikke med det. Hele alfabetet får gjennomgå, mens frøkens kritt og svamp er høyt og lavt over tavla.
– Per med slegga må ha vært en kjendis blant din generasjon småskolelærere. Hvor kom han fra?
– Vi lærte om han på lærerskolen. Han hørte med i systemet der de små bokstavene ikke ble presentert før de store var på plass. Altså før dysleksien, slår hun fast.
– Ifølge Store Norske leksikon har mellom fem og ti prosent av oss dysleksi. Ingen som er gamle nok til å ha hørt kong Olav lese nyttårstalen, tviler på at lesevansker er et gammelt og reelt fenomen. Men du skriver om «falsk dysleksi?
– Dysleksi finnes. Men det rammer ikke så hyppig som man når går ut fra. Jeg har opplevd det en gang. Og det er ikke jeg som har funnet på «falsk dysleksi». Det, og «logopeddysleksi», ble brukt av faglige autoriteter i denne brytningstida da dysleksiraset kom.
– Uansett navn og definisjon, er det ikke greit å erkjenne at om noe framstår som et problem, er det et problem?
– Det er ikke greit om problemet ikke hadde behøvd å være der, og det er for lettvint dersom om vi gir ungen skylda. Jeg vil ikke ha problemer, jeg vil ha entusiasme!
Å forvente høye dysleksitall kan blir en sjøloppfyllende profeti, advarer hun.
– I stedet bør vi bli motivert av kampen mot tuberkulosen. Tuberkelbakterien finnes. Men i Norge har vi utrydda den.
Ifølge Berit Børresen er en riktig blanding av individuell tilnærming og streben etter tilhørighet og fellesskap sentralt i arbeidet mot dysleksi.
– At alle klasser på trinnet skal gjennom de samme bokstavene i samme uke, er tull. Utviklinga må følge sin egen dynamikk, konstaterer hun.
– Men det var også tull det læreren som laga egen leselekse til hver elev dreiv med. Leksa har vi sammen. Jeg ville aldri gitt avkall på det fellesskapet vi bygger rundt den.
Men når leksestunda er over, meiner hun elevene bør få lese sjølstendig etter det nivået de er på.
– Jeg lærte noe viktig fra lærer Nils Lid i Norheimsund. Stilte han en elev et spørsmål som eleven ikke kunne svare på, så svarte han sjøl. Da slapp barnet å bli trumfet av medelever. Det er viktig for sjølbilde og tilhørighet, sier hun.
– Vi trenger ikke motivere, vi må forhindre nederlaget, sier Berit Børresen.
Hun lærte også noe viktig av kollegaen som tegna en katt på tavla.
– Han forklarte at den sier mjau, men er en katt. Sånn er det med L også. Den sier L, men heter EL, sier hun.
Ut over det er hun ikke særlig opptatt av å skille lyd og bokstav.
– Gutten som bare leste de to første bokstavene i ordet, ga også viktig lærdom. «Jeg leser alltid bare to», sa han da jeg oppdaga det.
Da visste han jo ikke om det sto sykkel eller sykle i teksten, forteller Berit, og er alt på vei ut i skapet igjen for å finne fram spillet hun laga for å slutt på dette. Hun er tilbake med en eske med bilder og tekstlapper. Oppgaven er å finne teksten som passer til rett bilde. Til det trengs hele ordet.
– Å lese krever ikke bare teknikk. I dag legger leseopplæringa vekt på å skape motivasjon. Det må vel til?
– Motivasjonen er der helt til barnet går på et nederlag. Vi trenger ikke motivere, vi må forhindre nederlaget. For eksempel ved å starte med 29 bokstaver i stedet for 87.
Spill i opplæringen
Så er hun på vei inn i skapet igjen, og er raskt tilbake med flere spill.
– På reise har jeg alltid sett etter bilder å bruke. I London fant jeg et innpakningspapir med bilder av ulike biler. Flott for gutten som var spesielt opptatt av det, sier Berit Børresen.
I noen spill skal bilde og ord pares, i andre er det kort der samme ordet er skrevet med både store og små bokstaver som skal legges sammen.
Noen av spilla som etter hvert havner på bordet, er trykt opp av et profesjonelt firma, uten at det ble en salgssuksess.
Nå går Berit i skytteltrafikk mellom kjøkkenbordet og sitt rikholdige bibliotek med ABC-er fra flere land.
– God ABC er avgjørende, slår hun fast.
– En god ABC starter med bare store bokstaver. Og den har god avstand mellom linjene. Så har den mye som kan synges eller leses i kor, som her, sier hun og blar opp i favoritten, «Min første lesebok» av Marie Lisbet Amundsen og Nini Zeiner.
Berit tar det solo først, men jeg skjønner fort: «Dame, hus, hest og mus» synger vi på melodien «Mikkel Rev». Det blir flere vers med ord i rim og rytme, men uten meiningsfull tekst. Vi synger etter bilder, så det samme etter ord skrevet med store bokstaver og til slutt etter små bokstaver.
– Så må en god ABC har mye humor, sier hun alvorlig når vi har sunget oss ferdig.
– Noen leseproblem viser seg først i 11-12-årsalderen. Leseteknikken er ikke problemet, men ordforrådet er for dårlig til at barna forstår hva de leser. Hvordan passer ditt opplegg inn her?
– Å lese «is» krever ikke stort ordforråd. Men kan du lese, er det i seg sjøl en kilde til rikere ordforråd, sier hun og fortsetter:
– Sjuåringer trenger mange ord for å samarbeide om å forvandle et bord til en båt. Alle kan kanskje ikke alle orda, men da lærer de. Ungers leik og fantasi er viktige kilder til ordforråd.
Annonse
erik m sundt
Lesestart for seksåringer
– I din tid i yrkeslivet florerte spesialskolene. Skolestarterne var sju år, og få elever var flerspråklige. Kan gårsdagens pedagogikk brukes på dagens elevgruppe?
– Våren før jeg begynte på lærerskolen, i 1953, var jeg vikar i andreklasse i hjelpeskolen i Stavanger. Barna leste så godt at jeg skrøt til de faste lærerne. «Vi bruker høsten i andre klasse til å lære elevene å lese», sa de, nesten litt snurt. Det jeg syntes var høyt nivå, var naturlig for dem.
– Og når det gjelder alder: Svært unge barn har lært å lese. Seks år er en helt grei startalder. Til slutt: En tegning av en is eller ei sol med IS og SOL ved sida av forstås uten norskkunnskaper. Og da har du lært både å forstå det norske ordet is, og å lese det.
Så er hun på tur igjen, og enda et verk blir slengt i kjøkkenbordet: Hennes egen hovedoppgave, datert 1969, og med tittelen «Differensiering innenfor klassens ramme. Et forsøk med bruk av selvkontrollerende materiell til individuelt arbeid». Tittelen setter journalistens begrepsforståelse på prøve, men bekrefter at Berit har solid bakgrunn for egne meininger.
Kjøkkenbordet er fullt, men Berit avviser ryddehjelp og følger journalist og fotograf ut i gangen. På veien snubler vi over «Dysleksihåndboka for lærere» fra 2021.
– Jeg leste den sist jeg var sjuk. Ikke rart det tok tid å bli frisk igjen, sier hun.
