Her er kunnskapen til de pensjonerte lærerne fra byggfag gull verdt

For tiden skal tre skipsbåter i Minemagasinet på øya Isegran i Fredrikstad innredes av gjengen på sju.

– Mesteparten av dem som er her, savner jobben de hadde, sier ildsjelen Eilif Nilsen (71).

Eilif og de andre er nå en del av det som har fått kallenavnet Verdens beste PFO, som står for pensjonistfritidsordning.

For den tidligere læreren i byggfag i over 30 år ved Greåker videregående skole ble overgangen til pensjonisttilværelsen brå, da han gikk av først som 68-åring.

– Det var et sjokk. Jeg har et stort, gammelt hus. Litt å rusle med, vedlikehold og hagearbeid. Men jeg savnet strukturen, og ikke minst elevkontakten, fra da jeg jobbet, sier han.

Fra før av deltok Eilif i det etablerte trebåtmiljøet på øya. Som nybakt pensjonist oppdaget han der prosjektet «Håpets katedral». Det er en flerreligiøs flytende katedral basert på tradisjonshåndverk og gjenvunnet plastavfall fra fiskekasser.

– Spesialister fra Hjerleid Handverkskole på Dovre, med en lærer på over 70 som var et geni på lafting, deltok, sier Eilif entusiastisk.

Høsten 2021 kom dugnadsprosjektet han jobber på i dag, i gang. Det drives av Seilskuteforeningen Øst i Viken; Åretak for barn og unge. Båtbyggingen og prosjektets faglige del ledes av den erfarne båtbyggeren Andreas Pagander fra Isegran Fartøyvern. PFO jobber to dager i uken, fra klokka 9 til 14-15 om ettermiddagen.

Rekruttering

I riggverkstedet på Minemagasinet slår lukten av linolje og lyden av båndsag imot en. Duften av kaffe fra Eilifs termos også. Den skjenker han gjestfritt fra. Her er dugnadsgjengen på seks pensjonister og én som har fritime fra lærerjobben i gang med to av tre båter. De tre har planlagt sjøsetting 1. juli neste år, klare til Tall Ships’ Races, en internasjonal seilregatta.

– Jeg verva flere i gjengen som er her nå. Som Andreas, naboen oppi gata hjemme. En pensjonert kirurg som stod i fare for bare å sitte inne og se på amerikansk politikk. Han måtte med, sier Eilif med et glimt i øyet.

Andreas Brudvik (73) ledet avdelingen for gastrokirurgi ved Sykehuset Østfold i 17 år. Han har svar på tiltale: – Amerikansk politikk må man følge med på i dag, det er et samfunn så totalt i forfall. Det går ikke an å mene at det ikke er viktig.

Andreas får med seg både utenrikspolitikk og dugnads-snekring.

– Klinkinga er en stor del av jobben her. Faget kirurgi er også å jobbe med hendene, sier han.

Om fellesskapet sier han: – Man føler seg ikke som pensjonist. Her er vi med på å skape verdier. Dessertgenerasjonen var min, fremtiden kan bli ganske vanskelig. Arbeidet her er noe å vise sine egne barn og verden hva man har vært med på.

Paul Berthelsen (77) ga seg som gynekolog og fødselslege for fire år siden. Nå nyter han en meningsfull hverdag i fellesskapet på Isegran.

– Etter å ha vært med på å borre 3000–4000 trenagler for hånd på Håpets Katedral, vervet Eilif meg hit. Her er vi noen spretne, gamle gubber. Vi gjør nytte for oss, holder muskulaturen i trim og treffer hyggelige mennesker.

«Hvor er mattelærer’n?»

Jon Foss (69) gikk av som pensjonist fra Greåker videregående skole for fem år siden.

– Når du skal gå av, ser du frem til friheten du har drømt om. Men så oppdager du at du har mistet et arbeidsmiljø. Her beholder du arbeidsfellesskapet, samtidig som du lærer nye ting, sier Foss.

Olav Aas Rye (71) underviste i matematikk og geografi ved Fredrik 2. videregående skole. Han er pensjonist på niende året.

– Her får hjernecellene holdt seg i trim. «Hvor er mattelærer’n?», spør de når det trengs beregninger. Jeg kunne nok hatt mer enn nok med å skifte bordganger på mine egne båter, men å være en del av et dugnadsmiljø er så berikende, sier han i en pause fra avstiving av skroget på den ene skipsbåten.

John Ahlgren (77) jobbet som innkjøpsleder i industriselskapet Borregaard.

– Å være en del av fellesskapet her betyr mye mellommenneskelig. Så får du, etter et langt liv med båt, fortsatt utfordret deg og en dypere innsikt i å bygge båt. Dessuten synes jeg det er svært meningsfullt at disse båtene skal være en del av et prosjekt der de unge skal lære seg å ro. Jeg lærte å ro av min morfar. Det er en verdi jeg har tatt med meg hele livet.

Morten Hageskal (63) er sjuende medlem i den faste dugnadsgjengen. Han jobber fortsatt fulltid som lærer ved Teknologi- og industrifag-linja ved Glemmen videregående skole.

– Jeg kom som innflytter for fire år siden og oppsøkte raskt trebåtmiljøet her. Jeg hadde selv en gammel sjark tidligere. Med elevene mine har vi laget sittebenker med jernkonstruksjon til Håpets Katedral. Så dro Eilif meg med i fellesskapet her. Jeg er ellers så glad i å være lærer og oppleve mestring hos elevene at jeg fortsetter til jeg er 70. Men å få være med i et båtbyggermiljø her som deler sin kunnskap, vil jeg ikke gå glipp av.

– Det viktigste er å lære barn og ungdom om sjølivet

Ververen selv, Eilif, er ikke i tvil om hva det betyr for ham som pensjonert lærer å være en fagperson i «Verdens beste PFO»:

– Jeg holder meg levende som fagmann og lærer nye ting av andre. Fellesskapet i seg selv gir livskvalitet. Du får mer enn du gir.

Per Andersen, formidler i prosjektet, forteller hvorfor de inkluderer lærere og andre pensjonister i «Åretak for barn og unge».

– Vi ønsker å inkludere alle typer mennesker i miljøet på Isegran. Da er det jo viktig å få tak i mennesker med kunnskap, kapasitet og lyst til å fylle hverdagen med noe meningsfylt. Lærerne og pensjonistene i prosjektet har viktige kunnskaper i faget fra før av, så de er vesentlige bidragsytere med sine erfaringer.

– Nylige pensjonister er mer selvgående og trenger mindre tilrettelegging enn yngre som ikke har like mye erfaring. Men det aller viktigste med prosjektet, er å lære barn og ungdom om båtbyggerkunst, kysthistorie og livet på sjøen, sier Andersen.

Vernede teknikker

Gjennom året lærer skoleklasser på omvisning på Isegran om båtbygging og håndverkstradisjoner. Denne dagen prøver 10.-trinnselever fra arbeidslivsfag ved Borge ungdomsskole klinking. Av den profesjonelle båtbyggeren Andreas Pagander, som er innom, får elevene høre at dette er en teknikk som går tilbake til vikingskipene. Denne teknikken er vernet av Unesco, slik som pyramidene i Egypt og Bryggen i Bergen.

– Skikkelig kvalitetssikret, altså, konstaterer Birk Johansen (15) etter å ha prøvd klinking.

Læreren deres, Fredrik Paar, er opptatt av at elevene hans skal få interesse for yrkesfag:

– Her ser de at de har et båtbyggermiljø i sitt nærområde, og at det finnes flere alternativer enn elektro og rørlegger.

Snart skal pensjonistene lære seg å lage årer av elever ved båtbyggerlinjen ved Plus Skolen, en privat videregående skole i Fredrikstad.

– Da håper vi etter hvert at vi også kan lære de unge å snekre årer, sier Eilif.

Pagander, som følger opp arbeidet pensjonistene gjør, sier: – Flere av disse pensjonistene er jo fagfolk i tømmerfag, men alle er de ivrige etter å lære nye ting. Det å bygge båt er veldig annerledes enn å bygge hus. Det er ingen rette vinkler i båtbygging!

Utover selve nytten er Pagander opptatt av at her skapes et miljø mellom generasjoner:

– Å lage en opplevelse der to generasjoner møtes, handler om noe mye større, og gir prosjektet en mening.